"Why do you scream if no one hears you?"

Marstrandfestivalen 
Black Box Teater 2011
Med: Ann Liv Young (USA), John Romao (Portugal), Motus (Italia), Matija Ferlin (Kroatia), Heine Avdal og Yukiko Shinozaki (Norge/Japan) og Mette Edvardsen (Norge).

Noen forholder seg til krisa som en mulighet, andre står midt oppi den og kan ikke annet. I noen tiår etter krigen kunne det i Norge se ut som det ikke var noen grunn til bekymring. Treet vokste inn i himmelen. Trengte du jobb, var det bare å ringe den lokale industribedriften.

Nå er den borte. Men det står som kjent ikke så verst til for det. Likevel vil de færreste ta sjansen på at ”det ordner seg”. Ungdomsskoleelevene går rundt og bekymrer seg for hva de skal bli når de blir store. Heltidsstudenten finnes knapt lenger. Og Hellas og Portugal ligger bare en kort flyreise unna. Krisa er altså blitt en del av vår hverdag, i kraft av at den kanskje kommer, en eller annen gang. Og hvem tør satse på et transcendentalt prosjekt som sosialismen i en sånn situasjon?

Desperat uthenging
Men nylig fikk Oslos teaterpublikum av den mer enn gjennomsnittlig interesserte sorten besøk av noen av de som står midt oppi det. Til Dramatikkens Hus sin ”Monsters of Reality”- festival kom noen av deltakerne i Rimini Protokolls ”Promoteus in Athens”, et sterkt og vakkert vitnesbyrd om livet slik det fortoner seg i Hellas nå. Til Black Box’ Marstrand- festival kom portugisiske John Romao med sin desperate uthenging av landet han er født og oppvokst i. Der ”Promoteus in Athens” dokumenterer og bearbeider hverdagen i den kriserammete byen Athen kunstnerisk ved hjelp av et representativt utvalg av befolkningen som står fram som seg selv, verken mer eller mindre, går John Romaos ”Morro como pais/ I die as a country” veien om et ekspressivt scenisk språk for å vise fram hvordan det er å bo i et land uten framtid.

“Vi driver ikke med dokumentarteater, vi driver med poesi”, erklærte Black Box-sjef Jon Refsdal Moe i forbifarten i mylderet i foajeen før Ann Liv Young ble sluppet løs på folket. Jeg har fått lov å viderebringe sitatet hans, som ikke er til å misforstå: I flere dager i strekk gikk to tunge scenekunstfestivaler av stabelen samtidig og man kan spørre seg om denne byen er stor nok for begge. Uansett: I en sånn situasjon gjelder det å markere hva som skiller, ikke hva som forener. Det er de samme publikummerne det kjempes om, og mange av dem halset rett fra avslutningen av Monsters of Reality på Grønland opp til Black Box på Dælenenga, for å få med seg siste visning av ”Too late (Antigone)”.

Lavmælt, intenst, hemmelig
Søndag formiddag satt jeg på en stol mellom to bokhyller på Deichmanske bibliotek på Grünerløkka. Rett overfor meg, bare noen centimeter unna, satt en kvinne, for anledningen i rollen som boka «I am a Cat» av den japanske forfatteren Soseki Natsume. Lavmælt, intenst, nesten litt hemmelig, smøg boka seg inn i meg, vugget meg inn i en transeliknende tilstand, ga meg fri i en stund på en måte som ellers bare musikk, eller en omgang meditasjon, er i stand til. Det var en del av Mette Edvardsens prosjekt ”Time has fallen asleep in the afternoon sunshine”, en idé hentet fra Ray Bradburys ikoniske framtidsfabel ”Fahrenheit 451”. I dette samfunnet er bøker forbudt. Vil man ha dem må man lære dem utenat, av andre som kan dem utenatt. Kvinnen på biblioteket overleverte boka til meg og jeg tok den, eller avtrykkene etter den, med meg ut i vårsola.

En formiddag noen dager seinere ble jeg og en kritikerkollega geleidet inn i Black Box sine administrasjonslokaler. Der satt personalet og spiste lunch. I bakgrunnen føk folk fram og tilbake med papirer i hendene. Beskjeder ble utvekslet. Telefoner ringte ustoppelig. Det viste seg at de travle kontormenneskene var del av Heine Røsdal Avdal og Yukiko Shinozakis ”Field Works”-prosjekt som gjennom noen år har beveget seg rundt i forskjellige semioffentlige rom, deriblant hotellrom og nå: kontor.

På en vennlig og stillferdig måte ble vi ledet inn og ut av ulike rom, gjennom konstruerte lydbilder som blandet seg med de naturlige, forevist lett absurde, avpersonifiserte tegninger i brukermanual-stil med direkte og indirekte forbindelse med omgivelsene vi befant oss i. På den måten ble vi, nesten uten å merke det, skjøvet inn i et parallelt univers. Vi var i Black Box sine kontorlokaler og et helt annet sted, samtidig. Ikke ulikt den poetiske stemningen i romanene til Shinozakis landsmann Haruki Murakami, som i sine bøker opererer mellom slike parallelle nivåer.

Moralistisk masekråke
I den andre enden av skalaen befinner den nordamerikanske performancekunstneren Ann Liv Young seg. Som en godhjerta, moralistisk masekråke snytt ut av en eller annen feministisk 70-tallshappening gikk hun løs på publikum som satt og sto rundt omkring i foajeen. Med antennene innstilt på mulige blokkeringer og konflikter invaderte hun folks privatliv. Onanerer du? Hvor ofte? Hvorfor spiller du offer? Kom igjen da, stå opp for deg selv! Hva er galt med dere? Hvorfor står dere bare der? Til og med et tilfelle av utroskap hos et tilstedeværende par klarte hun å trekke fram i lyset.

Hun jobbet hardt for den lille stemningen som var der og etter en stund begynte man å lure på når vendepunktet skulle inntre. Håpet var at det skulle skje med forfatter Bård Torgersens høyrøstete protest med derpåfølgende sorti. Men stemningen var og ble laber. Ved tidligere anledninger har hun tydd til standardforklaringen om reserverte nordmenn. Jeg tror nok heller det vitner om et aldri så lite kulturkræsj. I USA kan sånne proklamatoriske, utleverende show i Oprah Winfreys ånd fungere stimulerende på ulike måter i ulike leire. I Norge tror jeg det blir sett på som en smule banalt. Som noe man er ferdig med. Likevel: det var flere skinnende øyne blant Black Box’ unge publikum.

Black Box har virkelig tatt steget vekk fra den skumle, svarte 80-tallsboksen, ut i foajeen, inn i Deichmans vennlige lokaler og til og med inn i teatrets egne kontorer. 

Dersom Edvardsen og Røsdal Avdal befant seg på den ene enden av skalaen og Ann Liv Young på den andre, utgjorde det italienske kompaniet Motus sin usedvanlig sterke versjon av den klassiske greske tragedien Antigone, ”Too late (antigone) contest #2” og tidligere nevnte ”Morro como pais/ I die as a country” selve den kunstneriske kjernen i festivalen.

No future
På den ene enden av en strand ligger en havarert kiste. På den andre enden står en sandskulptur av en bil. I dette landskapet utspiller det seg et fortvilt drama mellom to menn og en kvinne. Det er Portugals ”no future”-generasjon som her kommer til orde og, ikke minst, til syne. En atletisk stuntmann, en haltepink og en frustrert kvinne; forskjellen mellom dem er sånn sett relativt stor. Men forskjellene blir straks visket ut når de ender opp med buksene på knærne mens de driter småpenger. ”Why do you scream if noone hears you”, ”Why do you dance if noone sees you”, ”Why do you sweat if noone smells you”. I forhold til dette blir punken i England på slutten av 70-tallet en dans på roser.

På scenen i Dramatikkens Hus tok ”Prometeus in Athens” sine glade amatører imot applausen med smil og stolthet. De hadde vært med på noe meningsfylt midt i håpløsheten.
På Black Box var det ved forestillingens slutt knapt annet enn fortvilelse å spore i ansiktene til de portugisiske aktørene. De visste så altfor godt hva som ventet dem hjemme. Forestillingen var (dessverre) langt fra slutt. Og da hjalp det neppe noe særlig at det ganske nøyaktig samtidig ble kjent i norske medier at ”Norge støtter Portugal med 400 millioner kroner” øremerket ”klima- og helseutfordringer”.

scenekunst.no 30.03.12