Next to Boring

Da punken kom mot slutten av 70-tallet, ble alle tidligere forestillinger om kvalitet som man hadde forsøkt å indoktrinere meg med, snudd på huet. Da hadde jeg flere somre på rad sittet på sosialistiske kulturleire og diskutert den revolusjonære nødvendigheten av å bryte ned skillet mellom scene og sal. Men det skjedde ikke noe før en gjeng spyttende, snørrete pøbler med sikkerhetsnåler gjennom kinnene og strittende hår tøt ut fra bortgjemte kjellerlokaler og garasjer og bare gjorde det, uten diskusjon og dikkedarer.Det var, uten at jeg visste om det, signalet jeg hadde ventet på i alle år. Og snart sto jeg selv på scenen, omringet av en hoppende, ølsprutende, brølende masse av publikummere som skapte den ”mytiske dionysiske stemningen” som jeg tidligere hadde hørt en professor fortelle om på en forelesning i teatervitenskap.

Men hva var det ved punken som revolusjonerte mitt kvalitetsbegrep?

Noe de ikke kunne
Først og fremst det at punkerne gjorde noe de egentlig ikke kunne. De kunne ikke spille gitar som Ritchie Blackmore, de hadde ikke like mange penger som Rod Stewart eller like mye spektakulært utstyr som Emerson, Lake & Palmer. Men de gjorde det likevel! Ut av dette kom det et ras av musikk som den dagen i dag setter standard for store deler av rockfeltet.

En første oppsummering av mitt kvalitetsbegrep kan altså være: Å gjøre noe man ikke har gjort før – med det som følger med: Følelsen av at det hvert øyeblikk kan briste, noe som fordrer et mot til å ta den helt ut.

Med det som utgangspunkt sier det nesten seg selv at jeg har store problemer med å bli revet med eller utfordret av mye av det som foregår i institusjonene.
To eksempler:

Next to Normal
Den amerikanske musikalen ”Next to Normal” på Det Norske Teatret, ble hyllet av en samlet kritikerstand. Den handler om en tilsynelatende vellykket kjernefamilie hvis mor lider av bipolar lidelse (manisk-depressivitet).

At jeg syntes det var flatt, umusikalsk emo-teater er for så vidt ikke så interessant i seg selv.
Verre er det at samtlige kritikere mente at dette var medrivende, sjelevrengende, tankevekkende osv. osv. Ingen så ut til å ha vilje til å reflektere over i hvilken grad de selv var påvirket av faktorer utenfor forestillingen. For eksempel det familiære intimitetstyranniet i pressen, herunder fokuset på psykisk helse og det som er blitt kalt motesykdommer: ADHD og Bipolar lidelse.

Og like ille: med unntak av NRKs musikkritiker Torkil Baden var det ingen av anmelderne som spanderte noe særlig mer enn én setning på musikken!

Her skjer altså det jeg ser som en grunnleggende brist i relasjonen mellom teatret og kritikken. Ved sin ensidige, unyanserte hyllest av forestillingen og ditto neglisjering av musikken bidrar kritikerne til å stenge teatret inne i en boble av selvtilfredshet og fjerner dermed det refleksjonsrommet som er så livsviktig for at kunsten skal utvikle seg.

Sjuk ungdom
”Sjuk ungdom” av Ferdinand Bruckner, også på Det Norske Teatret, kan kanskje sees som del av en bølge av ungdom-og-psykisk-helse-teater. Foruten allerede nevnte ”Next to Normal” satte jo både Oslo Nye og Trøndelag Teater opp musikalen ”Spring Awakening”, om ungdom i seksualitetetens nådeløse grep i Tyskland på slutten av 1800-tallet.

”Sjuk ungdom” så lovende ut ved første blikk, med sin spennende scenografi, koreografi og dramaturgi. Scenen besto kort og godt av en lang vegg med en masse skrift på. Skuespillerne satte seg på gulvet foran første benkerad når de ikke hadde noe på scenen å gjøre. Det var en løsning som hadde stort potensial, fordi den innevarslet et brudd med minst to konvensjoner på en gang: SceneRommet og den Realistiske Spillestilen.

Men så skjer det fortvilende at når skuespillerne begynner å snakke oppi alt dette, er det på den gammeldagse, psykologisk-realistiske teatermåten. Noe som ødela alt, fordi man ikke våget å ta det avgjørende steget. Man falt tilbake på det velkjente. Det man kunne fra før. Hva var da vitsen med all denne ytre kreativiteten, når selve skuespillerarbeidet ble stående på stedet hvil?

Halvgått løp
Her er jeg igjen uenig med anmelderkorpset. Jeg har sett flere liknende tilfeller: Viljen finnes, men så stopper man ved halvgått løp.

Det kan ha med manglende mot å gjøre, men det kan også skyldes at repertoaret rett og slett ikke rommer det nødvendige alternativet: en radikal utforskning av stemmebruk og kroppsspråk.

Her kan man forestille seg to løsninger: Bruk bare skuespillere fra frie grupper til å besette rollene, eller: Etabler et forpliktende etterutdanningsprogram for skuespillerne, som i ett og alt bryter med og representerer noe helt annet enn Statens Teaterhøgskole og Institusjonsteatertradisjonen.
Mye av den grunnleggende tankegangen bak de frie gruppene er den samme som punken: Å ta risikoen på at det kan briste.

La meg i korthet nevne en forestilling jeg ikke husker så mye av, rett og slett fordi jeg var full da jeg så den. Jeg tror det var under litteraturfestivalen på Lillehammer. Jeg hadde spilt selv, og mye av gleden ved å spille består jo av alt det du får lov å helle i deg etterpå. Likevel gjorde forestillingen dypt inntrykk. Man kan si mye pent om Baktruppens (R.I.P.) medlemmer, men dansere var de ikke. Likevel var det nettopp det de gjorde, de danset, i en hel forestilling. De gjorde noe de ikke kunne, så godt de kunne. Og det var utrolig vakkert. Og perfekt tilpasset en festsugen forsamling.

Nødvendighet
Til slutt: En sjelden gang får man følelsen av at noe er skapt ut fra en grunnleggende nødvendighet, i dette tilfellet Vegard Vinge og Ida Müllers versjon av Ibsens ”Vildanden”. En forestilling som, i likhet med punken, ga fingeren til, nei ga fullstendig blaffen i den offentlig finansierte middelkulturens krav om balanse og god smak. Og det gjorde den så grundig at store deler av anmelderkorpset og kultureliten ble etterlatt på slagmarken i total forvirring. I en stund hadde Vinge og Müller rett og slett makten i teaternorge - gjennom splitt og hersk.
Les mer om mitt syn på Vildanden her.

Så i tillegg til de allerede nevnte kriteriene: å gjøre noe man ikke har gjort før, inkludert følelsen av at det hvert øyeblikk kan briste og motet til å ta den helt ut, vil jeg tilføye: følelsen av nødvendighet.

Revolusjonsrådet:

Denne artikkelen er en sterkt forkortet versjon av Chris Erichsens innledning i TeaterTankens Revolusjonsråd 15. april, hvor tre aktører fra ulike områder innen scenekunstfeltet ble invitert til å diskutere kvalitetsbegrepet ut fra ett eller flere verk de er opptatt av.

• Innledere var Victoria Meirik, regissør, Elisabeth Egseth Hansen, frilans teaterarbeider, dramaturg og tidligere scenekunstkonsulent samt Chris Erichsen, musiker, filmregissør, teaterkritiker og tidligere redaktør for scenekunst.no.

• TeaterTanken er en ny norsk tenketank og ideell organisasjon som fokuserer på å skape kvalitativ diskurs og nytenkning rundt teater i det kulturpolitiske feltet. Medlemmene er kunstnere, regissører, dramatikere og skuespillere som jobber både innenfor og utenfor de store institusjonene, samt teaterkritikere og teoretikere.

• Revolusjonsrådet vokste ut av debatten om ”Teaterrevolusjonen” som kom i forbindelse med Pia Maria Roll og Marius Kolbenstvedts forestilling ”Over Evne III” fra 2010. Den ble skapt i tilknytning til Bjørnson-året og tok utgangspunkt i Bjørnstjerne Bjørnsons stykke ”Over evne II” fra 1895, også kalt ”Norges første selvmordsbomberdrama”.

Scenekunst.no 26.04.12