Foldalsk Sørgespil
torsdag 30. oktober kl. 20:00 i Sofienberggt 57b, 4 etg, siste dør
Harald Kolaas m/venner
torsdag 30. oktober kl. 20:00 i Sofienberggt 57b, 4 etg, siste dør
Harald Kolaas m/venner
Men på sett og vis gjør han nettopp det i den aktuelle forestillingen, hvor en rekke innslag om ”Harald Kolaas” sitt begredelige liv som kunstner passerer i revy. Kulminasjonen kommer når han, stående i bar overkropp i stua i sin vesle leilighet, framfører revyvisa Orker ikke det, i duett med originalen fra 1929, sunget av den legendariske norske revykongen Einar Rose.
Men hvem er nå egentlig Harald Kolaas?
Kort sagt: En ekstraordinær, skapende og utøvende skuespiller som har store problemer med å være noen annen enn seg selv. Litt av en skjebne.
Stanislavskij og Lindh
Han er utdannet både innen klassisk Stanislavskij-metodikk ved den russiske teaterhøgskolen GITIS' internasjonale avdeling i Århus og hos Ingemar Lindh ved Institutet för scenkonst i Pontremoli, Italia.
Sistnevnte representerer i denne sammenhengen mye av det samme som Harald Kolaas selv eksponerer i Foldalsk sørgespill. Historien om Ingemar Lindh (1945-1997) og Institutet för scenkonst er historien om en teaterforsker og et kompani som har hatt en stor innflytelse på flere generasjoner skuespillere og teaterskapere. Til tross for dette blir de svært sjeldent referert til. Det er nok å si Stanislavskij-metoden, så vet ”alle” hva vi snakker om, men det finnes ikke noe slikt som Lindh-metoden. Veien er målet. ”Metoden” er forskningsarbeidet i selve den skapende impulsen i skuespilleren, hvis ”monstruösa uppgift är att vara medvetet spontan". I motsetning til de fleste andre store pedagoger, har ikke Lindh en gang etterlatt seg noe systematisk verk om sin egen virksomhet. Det nærmeste man kommer er tekstsamlingen Stenar att gå på, utgitt etter mesterens død. Men på et heldagsseminar ved Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival i 2011 sto de fram på rekke og rad og vitnet om sin gjeld til Lindh og Institutet: Medlemmer av sentrale kompanier som Verk Produksjoner, De Utvalgte, Grenland Friteater, Grusomhetens Teater, Beaivváš m.fl.
Harald Kolaas har selv nå i flere år vært tilknyttet post Ingemar Lindh-versjonen av Institutet för scenkonst som, under ledelse av Roger Rolin og Magdalena Pietruska, driver den kunstneriske og pedagogiske virksomheten videre på gården Munkängen nord for Göteborg. Og det er da også Roger Rolin som står som regissør av forestillingen.
Forsøk på å forstå
Kolaas er, ifølge seg selv, blitt geniforklart ved auditions uten å få en eneste telefon i ettertid. Forstå det den som kan, og kanskje Foldalsk sørgespill er nettopp det: Et forsøk på å forstå, ikke ved å analysere kunstneriske maktstrukturer eller gjennom bitre oppgjør med janteloven og den slags. Men ved ganske enkelt å vise fram hvem han er og hva han står for, i en kaotisk, hudflettende, forvirrende, rørende, kort sagt: uforglemmelig forestilling.
Ideen til sørgespillet fikk Kolaas gjennom sin medvirkning i Vegard Vinge og Ida Müllers Ibsenforestilling John Gabriel Borkman i Berlin. Borkmans lojale venn Vilhelm Foldal er en typisk mislykket kunstner, som lever i den tro at hans tilknytning til Borkman før eller siden skal forløse ham og bringe det sørgespillet som han en gang skrev ut i lyset. Men Borkman gir Foldal på båten straks han ikke har bruk for ham lenger.
Kolaas identifierer seg med Foldals skjebne, men der Foldal antakelig mangler talent er Kolaas breddfull av det.
Et 30-talls publikummere samles i leiligheten hans i fjerde etasje i Einar Gerhardsens gamle nabolag på Sofienberg på Oslos sentrale østkant. Kolaas selv ønsker velkommen iført slåbrok og sokker. Det mingles og prates. I hjørnet i sofakroken sitter ei jente og leser, fullstendig upåvirket av det som foregår rundt henne. Etter litt venting blir vi tatt med opp på loftet og anbrakt etter beste evne utenfor en bod. Og der inne bak nettingen, i den sparsomme belysningen, står Harald Kolaas, fremdeles i slåbrok men nå dekket av noe som likner et brudeslør. Han setter på John Dowlands sorghymne Flow my tears, som flommer utover loftet mens Kolaas bare står der i sin pussige bekledning mens han utfører et absolutt minimum av mimikk og bevegelse.
Gåsehud
Gåsehuden rekker knapt å sette seg før han avbryter. Han er ikke klar, har ikke penger nok til å fullføre og dessuten er det vasketid i borettslaget. Han hiver fra seg sløret og går resolutt ned i kjelleren med publikum på slep. Der er vi bl.a. vitne til et aggressivt angrep på en vaskemaskin og en runde kickboksing med profesjonell instruktør hvor Kolaas i begge tilfeller ender opp som taperen. ”Nei, nå går vi og spiser”, utbryter han oppgitt, også gjør vi det.
Og mens vi sitter spredd rundt på puter i stua og spiser den hjemmelagde lapskausen utfører Harald Kolaas et show med høy kaos, humor og smertefaktor. Ifølge ryktene ville det vært enda mer kaotisk om ikke regissør Roger Rolin hadde gitt Kolaas beskjed om i det minste å prøve å gjøre en ting av gangen. Det flommer over av påfunn som alle sammen skriver seg fra et eksplosivt indre trykk i skuespilleren: Han setter en lekemegafon av plast for munnen og roper, med en stemme som i kraft av ”megafonen” blir sterkt forvrengt og mye svakere (!), om oppmerksomhet. Han stiller seg opp ved veggen og framfører, nei lever ut, en Beckett-tekst som igjen lokker fram gåsehuden. Han grabber tak i gitaren, henger opp en modell av et blodig foster og framfører en selvlagd vise for de ufødte livene som han visstnok en gang hadde baller til å spille ved et 8. marsarrangement, som han selvsagt ble kastet ut fra. Og plata som han spilte inn i 2010 er ikke ferdig mikset ennå fordi lydteknikerne har gjort seg selv utilgjengelige.
Passer ikke inn
I det hele tatt: Fyren passer liksom ikke inn noe sted. Noe han selvsagt ikke er aleine om. Men gjennom denne så gjennomført oppriktige og uforstilte framstilling av dette syndromet gir han, enten han vil eller ikke, stemme, ansikt og figur til alle oss andre som heller ikke passer helt inn.
Generøsiteten han gjør det med er kompromissløs. Det er så mye som kalles rørende nå for tiden. En unge som prøver så godt den kan å se ut som et anonymt tre i skogen på juleavslutningen i 3. klasse er rørende. Et band av downs-folk som prøver å synge og se ut som Elvis er rørende. Ikke på grunn av deres prestasjoner, men fordi de prøver å etterlikne noe de ikke er og ikke helt får til. Hvis man kan si om Harald Kolaas at han er rørende så er det ikke fordi han ikke får til det han prøver på. Tvert imot. Det passer bare ikke inn.
Nei, det handler ikke om massemord eller problemer innad i kjernefamilien. Bare om å forsøke å få det til som kunstner og menneske. Men det er ikke navlebeskuende av den grunnen. Et gammelt visdomsord sier at jo mer personlig du tør å være jo mer universell blir du. I Harald Kolaas sitt tilfelle blir ikke det den klisjeen det dessverre er blitt i mange andre tilfeller.
Denne anmeldelsen baserer seg på en enslig forestilling som aldri vil bli gjentatt. Men fortvil ikke: Det blir flere sørgespill av og med Harald Kolaas. Planen er å gjøre det med jevne mellomrom gjennom hele 2015. Dersom de rette institusjoner kjenner sin besøkelsestid.
Regi: Roger Rolin; Institutet för scenkonst.
Forprosjekt støttet av Norsk Kulturråd
Scenekunst.no 03.11.14
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar