Hva skjedde med teksten?

Akershus Teater
Nasjonen 
Skuespillere: Egil Hegerberg (Bare Egil), Jan Sælid, Trond Høvik, Anne Krigsvoll, Hanne Gjerstad Henrichsen, Olav Waastad, Hanne-Marte Sørlie - Manus: Kim Atle Hansen - Regi: Bo Anders Sundstedt - Komponist og fortellertekster: Egil Hegerberg - Scenografi/kostymer: Gjermund Andresen - Lysdesigner: Paul Vidar Ramon Sævarang - Lyddesign: Geirmund Simonsen og Raymond Enoksen - Sufflør: Robin Eriksen - Musikkvideo: L-P Lorentz - Rekvisitter: Gøril Rostad - Maske: June Paalgard - Inspisient: Stine Bakken - Produsent: Sandra Sandbye

Akershus Teater er et av få teatre som rendyrker prosjektteatermodellen. Med en pengesekk, fem ansatte og en teatersjef, Bo Anders Sundstedt, med et bevisst og visjonært forhold til hvordan han skal bruke ressursene, er det grunn til å vente seg mye av det.

Da jeg intervjuet ham for snart ett år siden trakk han spesielt fram det forestående samarbeidet med det uavhengige scenekunstkollektivet Soria Laboratoria som noe han forventet seg mye av. Det gjaldt ikke minst 2014-satsingen Nasjonen, med Kim Atle Hansen som dramatiker og Morten Joachim som regissør, to spennende figurer som det oser både faglig soliditet og kreativ uforutsigbarhet av.

Fra Joachim til Sundstedt
Men noe må ha skjedd på veien, og det må ha skjedd ganske nylig, for i den aktuelle forestillingen er regissør Morten Joachim byttet ut med Sundstedt selv. Sånt skjer hele tiden i både film- og teaterbransjen og må ikke nødvendigvis bety at det er krise. Ofte kan det til og med bety en kjærkommen kunstnerisk avklaring som gir hele prosjektet en ny giv. Men så enkelt er det nok ikke i dette tilfellet, uten at jeg av den grunnen skal spekulere i hva som har skjedd.

Det er 200 år siden Grunnloven ble skrevet, noe vi garantert vil bli minnet om hver eneste dag i hele år. Akershus Teater gjør det ved hjelp av Nasjonen, en historie om en gruppe vandrere som slår seg ned og forsøker å bygge sin egen nasjon fra grunnen. Det må selvfølgelig bli kaos. Ikke bare må gruppa slåss mot ytre fiender, den verste kampen er antakelig den de fører med og mot seg selv og hverandre. Amatører som de er vet de ikke hvordan ting skal gjøres og de famler seg fram i ukjent terreng. Temaer som forurensning, diktatur, nasjonalisme, forfølgelse av minoriteter, korrupsjon, vold og sex dukker opp underveis og setter den skjøre gruppa på prøve.

Bare Egil
(Bare) Egil Hegerberg har her fått sin skuespillerdebut i rollen som fortelleren, og etter hvert kongen Gunnar. Han stiger først aleine inn på scenen for å gi publikum historiens rammefortelling i det han kaller et postapokalyptisk mørke. Vi kjenner straks igjen Kim Atle Hansens distanserte Brecht-aktige tilnærming. Hegerberg har antakelig fått lov å selv sette sitt absurde preg på teksten, og det gjør han på en tilbakelent, rolig måte. De få publikummerne i salen er med fra første stund. Det lover godt for resten av forestillingen.

Men av en eller annen grunn utvikler det hele seg til å bli en slags buskiskomedie med et til tider høyt turtall og høyt lydnivå, noe jeg synes begraver både innholdet og den innebygde formen i Kim Atle Hansens tekst. Hansen er en snedig dramatiker med sans for lavmælte overraskelser. Tekstene hans er avhengige av en fortellermessig distanse, en åpenhet og ro som gir plass til undringen og hans karakteristiske naive nullpunktsposisjon. De egner seg ikke til å bli spilt ut i høyt tempo og med en masse temperament og skrik og skrål. Da druknes tekstens særpreg og en masse viktige nyanser går fløyten.

”Politisk ukorrekt”
”En politisk ukorrekt komedie” forteller teatret oss at dette er. Noe som selvfølgelig skal bidra til å selge forestillingen. Bortsett fra at jeg ikke kan fordra å få beskjed på forhånd om at noe er morsomt, tviler jeg sterkt på at et så utslitt begrep fungerer som selve kodeordet som skal få publikum til å strømme til forestillingene. I gamle dager var politisk ukorrekt omtrent det samme som å være modig og tørre å si det samme som Carl I Hagen sa. I dag er begrepet blitt en tom, død klisjé.

Her og der trenger teksten riktignok gjennom porene i det tjukke laget av komedie. Det har gitt plass til noen fine anslag, absurde fysiske opptrinn og replikkvekslinger som forteller at det finnes et potensial i teksten og en vilje til å gå utenfor opptråkka stier i komedielandskapet. Dessverre virker det som helheten har landet ett eller annet udefinerbart sted mellom de to ulike regissørviljene.

Underveis forsvinner Egil Hegerbergs forteller til fordel for den klossete og nølende kong Gunnar, som riktignok innimellom kommer med en sidebemerkning til publikum, uten at det hjelper stort. Og når det fysiske repertoaret ikke strekker til ender skuespillerne opp med å stå hjelpeløst stille mens de snakker, uten at det ser ut som det er et bevisst valg. Forestillingen er svært preget av slike partier som virker som de ikke er ordentlig knadd og arbeidet inn i helheten.

Frustrert
Jeg har ingenting imot forestillinger som ikke er fiks ferdige, som søker sitt uttrykk og finner det underveis. Men dette virker uferdig på en litt frustrert måte. Og jeg er redd det ikke blir vesentlig bedre av å bli spilt flere ganger. Jeg tror at den gode ideen og teksten Nasjonen har en annen forestilling i seg enn den Akershus Teater nå skal ut på turné med.

Scenekunst.no 03.03.14