Større enn seg selv

Foto: Sabina Jacobsson

Black Box Teater

Ses i min nästa pjäs

av Pia Maria Roll

- Det lages fantastisk mye bra kultur - som sees av altfor få!

Dette var Anikken Huitfeldts credo da hun var kulturminister. Og for å få gjort noe med dette tok hun i 2010 Norsk Kulturråd og Aftenposten med til London hvor man etter sigende hadde kommet mye lengre med det som ble kalt publikumsutvikling. Hun lot seg bl.a. imponere over at National Theatre den gangen hadde hele 6000 venner på facebook. Dessverre hadde hun glemt å sjekke tilsvarende tall i Oslo, som kunne vise at Det Norske Teatret hadde omtrent like mange – i en by som har under en tidel av Londons innbyggertall.

Men hun fortsatte sin misjonsferd på de kulturpolitiske marker. På Norsk Teater-og Orkesterforenings årsmøte i juni samme år varslet hun ytterligere tiltak. En departemental ”ressursgruppe” skulle sendes ut til institusjonene for å ”gjøre mottakere av statlig kulturstøtte mer bevisst på sine egne strategier i dette arbeidet”. Hun klarte ikke å skjule sin forakt for den typen teater som hun med en sekkebetegnelse kalte ”de to forestillingene på Black Box”.

Sosialdemokratisk forkledning
Så da Pia Maria Roll dukket opp i en stappfull foajé på Black Box Teater i Oslo sist fredag for å introdusere sin og Impure Companys nye forestilling Ses i min nästa pjäs, var nettopp Anikken Huitfeldts besøk i London ett av omdreiningspunktene. I Rolls øyne er Huitfeldts bidrag til norsk kulturpolitikk i samme kategori som bølgen av New Public Managment – og andre uttrykk for markedsliberalisme i sosialdemokratisk forkledning, deriblant det bergensbaserte, statsstøttete byrået Norsk Publikumsutvikling (NPU).
Tittelen Ses i min nästa pjäs er hentet fra August Strindberg, som pleide å si det til sine fiender, som en trussel. Det erklærte innholdsmessige grunnlaget for forestillingen er at Pias venninne Siri F(orberg) har fått jobb i NPU. Pia prøver å få Siri til å si opp jobben. ”Hun må varsle, hun må få stoppet dette imbesile markedstrollet fra å ta en enda en jafs av kunstfeltet som allerede står og kaver handløst i tåka etter Thatcher og Blair og alle de ny-liberale ideologene med sine beinharde krav om entreprenørskap og konkurranse”. Men det er ikke så lett, skal det vise seg.

Bruduljer
Det var tilløp til bruduljer i foajéen da NPU-direktør Ingrid Handeland høylytt protesterte mot Rolls uthenging av byrået, men Roll satte henne kraftig på plass. Også gikk vi inn i salen. Sidemannen på rad to spurte meg, før det begynte, om hva jeg trodde om det som hadde skjedd i foajeen: Var det ekte eller regissert?

Det hadde jeg selvfølgelig allerede gjort meg mine tanker om. Men de ble raskt fortrengt da det egentlige spillet begynte.

Tett inntil scenens bakvegg står to tause, tildekkete figurer. Etter hvert begynner de å bevege på seg. Gjennom en langsom dans vikler de seg gradvis ut av det kledet de er omgitt av, akkompagnert av stemmer og rytmisk pusting. Det låter brutalt. Som et overgrep.

En eldre kvinne kommer gående. Hun stopper opp, står stille en stund - også begynner hun å snakke. Det vi får høre er en av de mer eller mindre glemte historiene fra en svunden tid; om en oppvekst i en fattig, barnerik familie på Oslos østkant. Om trange boforhold, barnearbeid, en alkoholisert far. Hun snakker lett stakkato, litt usikkert, på et nesten glemt mål; klassisk Oslo øst. Fortellingen er enkel, faktabasert og helt uten sentimentalitet. Og det er sjokkerende vakkert. Jeg tenker umiddelbart der jeg sitter, at dette har Black Box-publikummet godt av å høre. Samspillet og kontrasten mellom henne og de to unge danserne er også til å få gåsehud av, der danserne nennsomt geleider henne til siden og stryker sine helende hender over armene hennes.

Rolls metode
Men det kommer mer. En sjukepleier som har vært utsatt for konkurranseutsetting av det sjukehjemmet hun jobbet på og en rørlegger som har vært utsatt for sosial dumping forteller også sine historier, på hver sin personlige måte.

Pia Maria Rolls ”metode” er å bruke ikke-skuespillere, noe som selvfølgelig er en risikabel øvelse. Men jeg kan ikke huske å ha sett det bedre. Det er liksom blitt ryddet plass til dem, på en slående enkel og renslig måte.

Dette tror jeg henger sammen med at hele forestillingen henger kunstnerisk på greip, på en måte jeg ikke har sett før: Estetikken, musikken, lydarbeidet, vekslingen mellom profesjonelle kunstnere og ikke-skuespillere og den dramaturgiske oppbyggingen. Balansen mellom det brutale og det lavmælt poetiske og mellom det allmenne og personlige.

Sammenhengen
Til slutt kommer Siri F inn og liksom binder det hele sammen, med sin historie. Hun er åpent følelsesmessig påvirket. Det er hele livet hennes det dreier seg om. Jobben, vennina og det store ansvaret som denne venninna legger på henne; som om norsk kunstlivs framtid står og faller på henne.

Det Roll vil ha oss til å se er at det er en sammenheng mellom alle disse historiene; noe det ikke er vanskelig å se. Men enkelheten i det hele er samtidig tilført en flertydighet og en kunstnerisk identitet som gjør disse historiene større enn seg selv. Vi har jo hørt dem før. Men aldri på denne måten.
Så kan vi jo, uten at dette reduserer forestillingens kvalitet og verdi, spørre oss om hvor ”dokumentarisk” forbindelsen til Norsk Publikumsutvikling egentlig er. Hvor konstruert er det? Er det rett og slett avtalt spill mellom NPU, Siri F og Pia M R? Hvem vet? Følg med i neste episode!

Black Box Teater
Ses i min nästa pjäs

En forestilling av Pia Maria Roll og Impure Company.

På scenen: Claudio Manuel Leiva Espinoza, Siri Forberg, Birgit Berg, Synøve Haraldsen, Pia Maria Roll, Ida Gudbrandsen, Loan Thanh Ha.
Regi, konsept: Pia Maria Roll.
Koreografi: Ida Gudbrandsen/ Loan Thanh Ha.
Co-regi, dramaturg: Kai Johnsen.
Produsent: Catherine Haanes.
Scenografi/foto: Kari Steihaug.
Video: Sabina Jacobsson.
Lys: Svein Inge Neergård.
Musikk/lyd: Jon Platou Selvig.
Konsulenter: Marius von der Fehr og Liv Mari Mortensen.
Assistenter scenograf: Ann-Cathrin Norvik Nilsen og Ingrid Nordahl.
Tekstene er utviklet i samarbeid med de medvirkende.
Støttet av Kulturrådet og Black Box teater.

Scenekunst.no 19.01.15