Hyllest til homopionerene

Foto: Dag Jenssen

Det Norske Teatret, Scene 3
Vi som føler annleis
av Carl Johan Carlson, basert på boka Vi som føler annerledes av Finn Grodal

 

”Noe av det mest meningsløse og tragiske en kan møte som lege, er de mange homoseksuelle som møter opp med sin fortvilelse, sin skyldfølelse og sin hevnfølelse overfor det samfunn som ikke vil akseptere dem.”

Uttalelsen, fra et foredrag av den danske legen Jarl Wagner Smitt, innleder forfatteren Finn Grodals forord i boka Vi som føler annerledes fra 1957. Finn Grodal var et pseudonym for Øyvind Eckhoff, hvis navn står spikret i min hukommelse av en helt annen grunn enn temaet homofili: Han var en sentral person innen norsk musikkvitenskap og forfatter bak en lærebok om hørelære som ble brukt i undervisningen på musikklinja da jeg gikk på gymnaset. Gehøret har jeg aldri hatt problemer med, men det stoppet opp da jeg skulle relatere det til noter på et papir. Noe som også forklarer hvorfor jeg heller aldri skjønte noe særlig av matematikken. Heldigvis gikk jeg på musikklinja og sto til eksamen med den laveste karakteren det var mulig å få, nest etter null.

Seinere hørte jeg ham holde et foredrag som jeg ikke husker noe av. Men jeg husker ham; en mild, engasjert, entusiastisk fyr. Det gjorde inntrykk, fordi jeg ikke klarte å kople personen foran meg med den tørre boka med alle oppgavene i tonetreff.

Homopioner
At Eckhoff var en av pionerene i den norske homokampen, visste jeg ingenting om, før nå. Denne mannen, som virket som han knapt hadde hatt en bekymring i livet sitt, som så ut som en helt vanlig mann med tynt tilbakestrøket hår som menn i hans alder pleide å ha, var altså en av dem.

Nå har den unge, nyutdanna svenske teaterregissøren og homoaktivisten Carl Johan Carlson snekret sammen en hyllest til pioneren Eckhoff og hans samtidige. Premieren på Det Norske Teatrets Scene 3, foran en sal full av glade homser, begynte på slaget samtidig som en gjeng muslimske ungdommer tok hverandre i hendene og dannet ring rundt den jødiske synagogen i Oslo. Dette tenkte jeg på fordi jeg måtte velge teatret foran denne vakre, teatrale symbolhandlingen.

Forestillingen bygger på Finn Grodal alias Ekchoffs bok, som fortsatt er et av få vitenskapelige verker om homofili i Norge. Den er fullt tilgjengelig i scannet versjon av et eksemplar fra Mo Folkeboksamling, på en vidunderlig, men merkelig bortgjemt tjeneste: Nasjonalbibliotekets nettsted for digitalisert litteratur, Bokhylla.no

Vitenskapsmenn
Aktørene framstår da også i anslaget som vitenskapsmenn, oppstilt på rekke og rad, iført hvite frakker. Her skal det opplyses! Og det kjennes først litt langtekkelig, unødvendig pedagogisk og skoleteateraktig. Men i løpet av kort tid brer varmen seg på scenen og i salen – og forblir der.

Veteranen Bernhard Ramstad, med langt hvitt hår og skjegg, blir, i rollen som den svenske filosofiprofessoren Pontus Wikner, trillet inn i en gammeldags rullestol og beretter mildt og stille en historie om et liv der han har vært tvunget til å ljuge. Det er ingenting spesiellt dramatisk ved denne autentiske beretningen, bare en stille sorg. Historien er sørgelig velkjent, og kanskje nettopp derfor gjør den inntrykk, som et bakteppe for det som seinere skal skje og refereres: Historiene om desperate raid til byens parker i leting etter ham, om mobbing til døden, om tortur og regelrette henrettelser, om  ”vitenskapelige” flipover-foredrag med de mest vanvittige påstander og ikke minst: Om homser som lar seg overbevise om at de kan kureres.

Å få historiene servert på ett brett på den måten, i en serie scener som følger hverandre i høyt tempo, er uhyre sterkt. Til tider bikker det over i det unødvendig forklarende, men heldigvis varer det aldri lenge før en ny scene, med en helt annen innretning, tar over. Formspråket er variert. Sketsjene og de vitenskapelige redegjørelsene avløses av sang og dansenumre. Og det hele avrundes selvfølgelig med homsesangen over alle homsesanger: The Village Peoples Y.M.C.A., komplett med hele kostymepaletten.

Frie skuespillere
Scene 3 er i denne forestillingen i sin helhet overlatt til skuespillerne. Her finnes knapt et scenografisk element og lyssettingen brukes bare til en ting: Å lyssette. Skuespillerne er fri, og det merkes på dem. Det er som om hver av dem får lagt enda en dimensjon til sitt personlige repertoar. De har stoffet under huden. De elsker det de gjør, og da er det lett å tilgi enkelte pedagogiske overflødigheter.

Lettheten, musikaliteten og humoren i det hele følger hånd i hånd med sorgen. En sorg ikke bare over det forgangne, men også over nåtiden. Kampen er ikke over.

Det Norske Teatret, Scene 3
Vi som føler annleis
av Carl Johan Carlson, basert på boka Vi som føler annerledes av Finn Grodal

Med Ola G. Furuseth, Gard Skagestad, Paul-Ottar Haga og Ingunn B. Øyen
Regissør: Carl Johan Karlson
Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Scenekunst.no 24.02.15