Tale til Kristin von Hirsch sin utstilling "Det jeg vet"
Galleri Storck, Oslo mars 2014
Vi som holder på med å skrive, lage bilder og filmer og sånn vet hva som venter oss dersom tittelen ikke på ett eller annet tidspunkt har poppet opp av seg selv. Litt sånn, hva skal barnet hete? Det kan være et helvete. Men det kan også minne om barneleken i sandkassa: Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye ble det igjen.
La oss si det sånn at Kristin
von Hirsch holdt på til hun satt igjen med ett eneste sandkorn. Som vi vet er
det mye som kan rommes i et sånt. Hos Kristin, intet mindre enn ”Det jeg vet”.
Så hva er det Kristin von
Hirsch vet?
Ja, det er vel det vi er her
for å finne ut av…. For meg, i denne sammenhengen, var tittelen det enkleste.
Den kom først, i samme øyeblikket som Kristin sa: Jeg tror jeg har funnet
tittelen: ”Det jeg vet”. Og da sa jeg: Fint, da skriver jeg en tekst med tittelen:
”Hva er det Kristin von Hirsch vet?”
Det låt bra der og da. Men
jeg angrer litt på at jeg helt frivillig tilbød meg å skrive en tekst med den
tittelen. For svaret ligger jo i bildene, som henger her rundt oss. Og mer er
det egentlig ikke å tilføye…….
Så: En velbrukt metode for å
finne et svar kan gå gjennom å stille det motsatte spørsmålet, som det
vanligvis er mye enklere å svare på. Altså: Hva er det Kristin von Hirsch IKKE
vet?
Og her er jeg sikker i min
sak:
Kristin von Hirsch vet fint
lite om Strategisk tenkning.
Hun vet svært lite om
merkevarebygging.
Og hun vet absolutt ingenting
om karriereplanlegging.
Utfra det kan man kanskje slutte
at en eventuellt konseptuell sammenheng i disse bildene er ren slump…. men så
enkelt er det ikke.
De er jo alle sammen lagd av
en og samme person.
Det jeg vet, hva innebærer
det? La oss gå ut fra en av mange mulige definisjoner av hva som er en
kunstners oppgave, nemlig å gjøre oss oppmerksom på det vi allerede vet.
Eller kanskje heller det vi
ikke visste at vi vet.
Det som Platon i sin
forklaring av Huleliknelsen kalte ”sjelens
oppstigning til forståelsen”. Det er mye i Kristins bilder som gir meg
assosiasjoner til Huleliknelsen. Der kroppen følger skyggen. Der
speilbildet kommer før bildet. Som igjen kommer før det avbildete. Der
bygningen vokser ut av sølepytten.
Både
Platon og eleven hans, Aristoteles, understreket sansningen som første ledd i veien til erkjennelse.
Men
dette har vi en tendens til å overse der vi haster av gårde på en snarvei fra
ett sted til et annet. Og antakelig er vi nødt til det, fordi vi ikke har plass
til alt. Og kanskje vi på veien også overser Kristin von Hirsch, der hun står
ved et hjørne med kameraet foran øyet, i en rar vinkel. Fordi vi agerer som om
den eneste sanne erkjennelsen er den som befinner seg i siste ledd. Men hva om
målet ikke er å komme til siste ledd? Hva med den kunnskapen som ligger i alt
det som kommer før det? Som befinner seg på veien? I det forbigående. Det
flyktige. Det vi ikke merker. Hva om det er der det egentlige skjer? Det som utgjør
de skjøre byggverkene i våre liv.
Å VITE er et ord som oser av
presisjon, nøyaktighet, sannhet, objektivitet. Det er noe stivnet over ordet,
noe sementert. Men i denne sammenhengen er det en annen form for viten vi
snakker om. En viten med en presisjon som lodder uendelig mye dypere enn den vi
vanligvis klamrer oss fast til. En viten som minner meg om det Georg Johannesen
skrev om i et dikt en gang for lenge siden, som jeg skal lese et sammensatt
utdrag av her:
I går gikk jeg inn på
knirkende sko
Og fant min elskedes bilde på
puten
Og hun selv var inni bildet
Og pustet ut gjennom det
Som om hun levde og det
gjorde hun
…..
Morgen over min innsjø:
Hva mer er det jeg forlanger?
Hvorfor teller jeg steinene,
men ikke pengene?
Hvorfor ser jeg på luften
Som om den ikke var der
alltid?
Hvorfor ser jeg mosegrodde
knær i murene
Og ansikter i kvistene på
panelet?
…..
Min hostie er min tunge
Den stikker, frels deg selv
Det umulige er det muliges
kunst
Kraniet er den siste hjelm
Samtidig vet jeg jo:
Skjelettet er innerst
I hver eneste mann
Og hva har jeg innerst i
hjertet?
Innerst i hjertet har jeg min
forstand
Fra Ferie (Dikt 1959)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar