Nullte
etasje: Stein
Lillevolden
Lillevolden
langflat på
fortauet, med
et svartkledd
kne
kne
i
ene øret
og asfalten
mot det andre
- han lytter
Av og til ser Inghild
Karlsen seg omkring hjemme, konstaterer at ingenting har skjedd på en stund og
går ut for å se om det står bedre til andre steder.
Hun sjekker at hun har med
seg det hun trenger, går ned trappene og ut i nullte etasje. Først det ene
beinet. Så det andre. Hun skanner gatebildet. Beveger seg i det som ser ut som
et mellomrom, et spenningsfelt mellom det nølende og det bestemte. Mellom
stillstand og bevegelse. Mellom asfalten og et svartkledd kne. Hun lytter.
Hva lytter hun etter? Hva
hører hun?
Det er som kjent ikke nødvendigvis det samme. Jeg forestiller meg at hun stiller inn sanseapparatet på mellomrommene. Parallellene til de mellomrommene hun selv befinner seg i. De som de fleste av oss overser på vei fra ett sted til et annet. Der hvor klangen og ekkoet og gjenskinnet befinner seg.
Det er som kjent ikke nødvendigvis det samme. Jeg forestiller meg at hun stiller inn sanseapparatet på mellomrommene. Parallellene til de mellomrommene hun selv befinner seg i. De som de fleste av oss overser på vei fra ett sted til et annet. Der hvor klangen og ekkoet og gjenskinnet befinner seg.
Jeg forestiller meg at
Inghild Karlsen, på samme måte som et lite barn, stadig blir overrasket og
begeistret over hva hun hører – og ser. Som en kunstens Pippi Langstrømpe drar
hun ut på oppdagelsesferd. Hun er, som Pippi, en tingleter. Hun finner ting overalt, tar dem med seg hjem og setter
dem inn i nye sammenhenger. Sammenhenger som gir tingene nytt liv og en ny
funksjon.
Underveis på reisen har hun med
seg det hun er vokst opp med: Bestemors filthåndverk, fars møbelsnekkeri,
fiskehjellene langs kysten, havarerte småting på rullesteinstranda, mørketida.
Det hun lager er ikke bare vakkert, foruroligende, humoristisk, engasjert og
engasjerende. Det er også bånnsolid håndverk. Med en sånn bakgrunn kødder du
ikke med håndverket. Og likevel er det kanskje nettopp det hun gjør. Bakgrunnen
og den grundige håndverksmessige utdanningen gjør at hun kan tillate seg å
stadig utfordre seg selv i forhold til ting hun egentlig ikke mestrer.
Og det ser man på verkene
hennes. De er liksom ikke ferdige, men deler av en pågående prosess. Det kan
man sikkert si om enhver kunstners verk. Det ser bare ikke alltid sånn ut.
Fiskeriminister Helga
Pedersen har lovet den hardt prøvete befolkningen langs kysten ”Lys i husan”. Det
trengs i en del av verden som, flere måneder i strekk, er badet i mørke.
De rødøyde albinohundene er
et godt eksempel på hvordan tingleteren Inghild Karlsen forener elementene som
utgjør de enkelte delene av livet hennes. Det handler om beskyttelse. Om å
synes i mørket. Om å holde seg i live. Hundene er opprinnelig modellert etter
en suvenirgjenstand hun fant på blomstermarkedet i Sao Paolo. Siden gjenfant
hun den samme figuren i italienske og russiske nipsgjenstander. Og i levende
live i gatene i Berlins bydel Kreuzberg. Hun har siden plassert en hund i et
jakttårn i Canada, og utenfor en høgskole i Levanger, og som del av
teaterforestillingen Hamsuns Feber i
Tromsø hvor en hund er blitt knust under hver forestilling.
Og nå er restene av dem
kommet til Vestfossen. Vokt dem for hunden.
De øverste linjene er et
utdrag av diktet Her er huset som Per
bygde
av Jan Erik Vold, fra IKKE, Skillingstrykk fra nittitallet, Gyldendal 1993
av Jan Erik Vold, fra IKKE, Skillingstrykk fra nittitallet, Gyldendal 1993
Foto: Anne Marthe Dyvi/Videokunstarkivet |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar