Chris Erichsen: KARAWANE: Alt vi gjør er forgjeves (eller ikke)

Les mer om forestillingen og kompaniet Karawane her.

Alt vi gjør er forgjeves (eller ikke) handler om mennesker i drift. Om flukt, ensomhet og fragmentering i globaliseringens tidsalder. Det er et sjangeroverskridende, musikalsk, visuelt, teatralt, filmatisk og lydmalende verk. Konserten utgjør den definerende understrømmen, som besudles og berikes av bilder, tekster, lyder og bevegelser, i et totaluttrykk som spenner over et stort register - av støy, poesi, meditative og brutale filmbilder, stille sanger, rytmisk råskap og nerdete lydforskning.

Historikk

Dette verket i tilblivelse startet som det vi kalte en «skisse til en konsert» på to visninger, kuratert av Hanan Benammar, på det kunstnerdrevne laboratoriet og visningsstedet Vandaler forening i Oslo i april 2017, hvor publikum ble oppfordret til å bli igjen etterpå og kommentere. Siden da er skissen blitt spent opp over et stadig større lerret. En lettere videreutviklet versjon ble vist under Høstpunkt-festivalen i Skien i september 2017 og på en lukket arbeidsvisning på Grenland friteater våren 2018. Med prosjektstøtte fra Norsk kulturråd i ryggen utviklet vi våren 2019 skissen til en første versjon av en full forestilling, vist 10 og 11 mai på Fyrhuset i Kværnerbyen i Oslo. Prosjektets natur er å være i konstant utvikling. De kommende åra vil dermed by på stadig nye versjoner.

Kunstnerisk innhold og tematikk

Det innerste skjelettet i forestillingen utgjøres av en sammenhengende rekke med låter som isolert sett spriker i alle retninger, fra naivistisk pop-minimalisme til massiv, apokalyptisk stream of consciousness. Fra pianobasert cabaretsang til loop-og støybasert spoken word. Men summen av det hele vil ha en innholdsmessig og tematisk nerve som kommer til syne i tekster, filmbilder, bevegelser og lyder:

Alt vi gjør er forgjeves (eller ikke) er en tekstlig, musikalsk, auditiv, visuell og fysisk undersøkelse av begrepet isolasjon, i utvidet betydning, med utgangspunkt i dette begrepets språklige opphav, det latinske insula som betyr øy.

På engelsk, og andre europeiske språk, finnes begrepet islandisation, som har en mer omfattende betydning enn bare isolasjon. Det definerer en prosess knyttet til atskillelse fra og fremmedgjøring overfor ens opphav, røtter og tilhørighet, som en konsekvens av inngrep i naturen som innebærer at dyr blir isolert i mindre områder og får sin rekkevidde og sine livsbetingelser innskrenket og/eller avskåret. På norsk, innen biologien, kalles dette for habitat-fragmentering. Da klinger det bedre med islandisering fordi det åpner for en forståelse av denne isolasjonsprosessen som ikke er begrenset til biologien: Det kan være en konsekvens av globalisering, som fratar mennesket den forankringen, tryggheten og følelsen av rettferdighet og samhørighet som er grunnlaget for å kunne møte andre og finne sin plass i fellesskapet. En konsekvens av krig, fattigdom og undertrykkelse, som river mennesker opp fra sin naturlige, sosiale og kulturelle tilhørighet og ut på flukt. En konsekvens av splitt og hersk og moderne slaveri i arbeidslivet. Eller legemliggjort hos det ensomme, utestengte barnet som har mistet sitt opphav, blitt bortplassert eller adoptert bort.

Medvirkende kunstnere

Foto:
Kristin von Hirsch

Anette Röde Hagnell er musiker, komponist og skuespiller med røtter i det svensk/italienske Institutet för scenkonst. Hun jobber bl.a. med «scenkonst som tonsatt bildkonst, snarare än som en serie händelser som visar ett dramaturgiskt förlopp». Han er fast medlem av Grenland Friteater, hvor hun bl.a. er kunstnerisk leder for festivalen Vinterscenen.

Chris Erichsen er skribent, filmskaper, musiker og scenekunstner, en kunstnerisk vagant som er i stadig bevegelse mellom ulike sjangre og uttrykk.

Einar Ottestad er oppfinner, lys-og lydkunstner og musiker med bakgrunn i bandet Sylvisphere. Utdannet og jobber som maritim serviceelektroniker.

Ali Djabbary er scenekunstner, dramatiker og billedkunstner, tilknyttet Verdensteatret og Nordic Black Theatre. Aktuell med trilogien Ferdaminne, om hans egen historie som flyktning og som skuespiller i den omdiskuterte forestillingen Ways of Seeing.

Agnar Ribe (lysdesign, samt lyd og annen teknikk) er lysdesigner og tekniker, tilknyttet Black Box teater. Under hans styring blir lysbordet et musikkinstrument som spiller med og blir en del av av verket.