”Etter det VG erfarer”

Denne vidunderlige setningen summerer – i en jafs – den tabloide mystifiseringen og mytifiseringen av forholdet mellom kilde, journalist og leser. Mandag 21.september hadde VG et dobbeltsidig oppslag om Norsk Shakespeare og teatertidsskrift. I seg selv en sensasjon. Tidsskriftet har et stigende opplag på 1700 eksemplarer. VGs synkende opplag er på 284.414.

Det VG ”erfarer” er at ”mange innen norsk teater” er ”svært skeptiske” til redaktør Therese Bjørneboes ”mange hatter”. Med bakgrunn i dette mer enn antyder VG at folk i teatermiljøene ikke tør å kritisere bladet av frykt for represalier fra Gudmor Bjørneboe og hennes mafiøse gjeng. Men hvilke og hvor mange hatter Bjørneboe har på redegjør avisa ikke for. Det må de ha hjelp av tidsskriftredaktøren selv til å finne ut av: ”Norge er jo et lite land. Men skulle man kritisere meg for noe, er det at jeg samarbeider med teaterfolk som skriver i tidsskriftet”. Aj! Dette lukter det korrupsjon av!

VGs konklusjon og overskrift på det hele (overskrift og konklusjon er som kjent det samme) er at tidsskriftet skaper ”splid” blant teaterfolk og at det både blir ”lovpriset og boikottet”. OK, la oss si at norsk teaterverden består av 10.000 individer. La oss si at av tidsskriftets opplag på 1700 er det 1000 abonnenter. Det betyr at 9.000 mennesker IKKE abonnerer på Norsk Shakespeare og teatertidsskrift. Enda verre blir det hvis vi antar at det finnes 200.000 teaterinteresserte mennesker i Norge. Boikottaksjonen er m.a.o. effektiv og forhindrer redaktør Bjørneboe fra å ta ut lønn for det arbeidet hun gjør, noe som forklarer hvorfor hun må skrive anmeldelser i Klassekampen for å overleve.

Men den eneste representanten for de 9.000 - evt 199.000 - medlemmene av boikottaksjonen VG klarer å spa opp er teatersjef Svein Sturla Hungnes som har ”lest meg lei på tidsskriftets teateranmeldelser. De er lite representative for mine egne teateropplevelser”. Resten er som sagt bare noe VG ”erfarer”.

En grunnregel innen journalistikk er at man må ha en såkalt vinkling. Det betyr som regel at man må finne fram til en eller annen form for konflikt. Dette gjør det lettere å skape oppmerksomhet om en sak og trekke lesere. Det gjør saken tydeligere. I lys av dette er det lett å føle med journalisten som her har prøvd å finne en vinkling. Samtidig fortjener han og avisa hans honnør for å gjøre et marginalt teatertidsskrift til hovedoppslag på kultursidene på en ganske alminnelig mandag. Det har vært reist mange innvendinger mot ordtaket ”All PR er god PR”. I denne sammenhengen har Norsk Shakespeare og teatertidsskrift neppe noe å tape.

Scenekunst.no Fredag 25. september 2009