Feilfokusert kritikk

”Transcendens er vel noe man hele tiden søker, enten det er i colaflasken eller korsfestelsen” (Vegard Vinge i intervju med Morgenbladet 22. Mai 2009 Jeg har lovet meg selv at jeg, som redaktør for scenekunst.no, ikke skal mene noe om noen enkeltoppsetning. Dette er unntaket som bekrefter regelen. Jeg kommer ikke ut av det. Etter 10 av 17 timer på Black Box Teater med Vinge og Müllers Vildanden har ingenting vært som før. Jeg har fråtset i et overdådig, hemningsløst scenisk måltid. Jeg har tatt steget inn i en annen verden og overgitt meg til den. Og nå klarer jeg ikke å komme tilbake. Samtidig er jo forestillingen slutt og den blir sannsynligvis aldri satt opp igjen. Noe som i tillegg til forvirringen i limbotilværelsen mellom to verdener, også gir god grunn til en viss sorg. En forskjell  Det skapes mer og mer kunst, i alle sjangre, ikke minst scenekunst. Et tilsynelatende paradoks er at jo mer det skapes jo lengre tid går det mellom hver gang den gamle drømmen om kunst som betyr noe, som gjør en forskjell, som griper inn i livene våre, blir virkeliggjort. Men en sjelden gang blir man utsatt for noe som ikke kan avvises. Man kan godt kalle Vildanden dårlig teater, ikke-teater, overdrevet, skandaløst, infantilt, autoritært teater osv. Og det er sant alt sammen. Men prosjektet kan ikke avvises på grunnlag av det. Ganske enkelt fordi at alle disse (anti)kvalitetene er integrerte deler av det samlete kunstneriske uttrykket. Et uttrykk som det ligger en voldsom vilje og kraft bak. Og denne viljen og kraften er nesten i seg selv grunn god nok til å ta til seg ikke bare forestillingen, men hele det kunstneriske prosjektet som Vegard Vinge og Ida Müller er i gang med, og har gjort seg selv og sitt omland til en del av. Men så må vi ikke glemme at det også i denne oppsetningen finnes - unnskyld fantes - øyeblikk av, i en teatral sammenheng, sjelden skjønnhet, av tunge politiske statements, poesi, intense lydbilder, vakker og fiks scenografi og en allestedsnærværende ladethet som naglet meg og mange andre tilskuere fast. Nødvendighet  En sjelden gang får man følelsen av at noe er skapt utfra en grunnleggende nødvendighet. Denne nødvendigheten tror jeg ikke har så mye med Ibsen og Vildanden i seg selv å gjøre, men med Vinge og Müllers særegne, overordnete kunstneriske prosjekt. Nettopp derfor opplever jeg mye av den kritikken oppsetningen er blitt møtt med i pressen som feilfokusert. At noen henger seg opp i det som måtte forekomme av tiss og bæsj er ikke annet enn man må forvente men det er pussig at ingen har kommentert skjønnheten i scenen der Vinge, liggende hjelpeløs som et spebarn på gulvet ved Müllers føtter, tisser seg selv i munnen mens Müller synger Händels lidende bønn om barmhjertighet. Humoren  For å ta noe av det mest iøynefallende, som jeg ikke har sett noen nevne hittil: Humoren. Kanskje humoren min er barnslig og til tider svært enkel, født som jeg er før aborten ble fri. Derfor har jeg da også sjekket landskapet og forsikret meg om at jeg ikke er aleine om å oppleve dette: Det komplett vanvittige og hysterisk morsomme ved de ustanselige gjentakelsene av enkelte scener til et punkt hvor i hvert fall jeg mister grepet om hvem som er hvem, hva de gjør og hvorfor de gjør det. Grosserer Werles uendelig lange og laaangsomme ferd fra senga til do mens en tilsvarende lang og hard lort med stort besvær trykkes ut og blir liggende som en hale etter han, fra rom til rom og etasjene imellom, komplett med lydmaling og lett anstrengt ansiktsuttrykk. Bruken av peniser som malingskoster. Nedskytingen med pappgevær av femten villender av tre, en for en, med dertilhørende dryssing av fjær over, osv. Dette er karnevalistisk absurd humor i ånden etter Rabelais, hvor ingen, spesiellt ikke autoriteter, slipper unna. Her nytter det ikke med pompøs selvhøytidelighet og såkalt ”god smak”. Slik beskriver Kjartan Fløgstad noe av handlingen i Rabelais´ (ca 1493-1553) roman Pantagruel: - Allerede mens han ligger i vuggen, suger Pantagruel til seg melken fra 6400 kyr ved hvert måltid, og da hans far Gargantua kommer til Paris for første gang, lener han seg til Notre-Dames tårn og pisser på de "toskete, kopete og udugelige" pariserne, så 260 418 av dem drukner, "foruten kvinner og barn" - før han rapper kirkeklokkene i tårnet for å henge dem rundt halsen på hesten sin. Yes! Tekst  Men det mest påfallende er enkelte anmelderes smått hysteriske fiksering på Ibsens tekst. Alt måles opp mot den. Det tolkes og letes høyt og lavt etter forbindelser og skjulte budskap. Men mens anmelderen holder på med denne anstrengende aktiviteten går han/hun glipp av muligheten til å oppleve denne versjonen av Vildanden som et bokstavelig talt enestående kunstverk, på sine egne premisser. Javisst, det som foregår på scenen har fått navnet Vildanden med tekst av selveste Henrik Ibsen. Men det er min påstand at særlig mer enn det trenger man ikke vite om den saken. Scenekunst.no fredag, den 4. juni 2010 Artikkelen fikk en del kommentarer: Elisabeth Leinslie 4. juni 2010 14:54 Ja, dette (Vinge og Müllers kunstprosjekt, som i Norge første gang ble presentert for publikum 18. august 2006 på Grusomhetens Teater) vil forandre teaterhistorien.  Ine Therese Berg 4. juni 2010 15:58 Synes det er fint at du kan gjøre unntak fra regelen, jeg. Har bare et lite spørsmål, har ikke denne forestillingen stort sett fått bra kritikk da? Det er i alle fall mitt hovedinntrykk. Det fortjener den så absolutt, men jeg synes og det er fint at ikke alle er enige, det belyser andre ting ved forestillingen. Et så altomfattende prosjekt må kanskje med nødvendighet ha noen slagsider, særlig i lys av det varierte publikum som kunstnerne og Black Box/festspillene har lykkes å få inn i teatret?  Kari Saanum 4. juni 2010 16:18 Vinge/Müller debuterte i Norge med studentoppsetningen av operaen "De lystige koner i Windsor" på KhiO 29. mai 2005. Forestillingen ble anmeldt i Shakespearetidsskriftet 2/2005. En revolusjonerende musikkteateroppsetning som sprengte og gjenoppfant sjangeren. Hvem gir Vinge/Müller Operaen?  Elisabeth Leinslie 4. juni 2010 20:55 Ja, hvem gir Vinge og Müller Operaen? - det er jo der de kommer ifra egentlig, den tyske operaen. Så tok de teaternorge i stedet. Kari: Jeg hadde glemt "De lystige koner...". Hvis noen er interessert å se så ligger videoen av denne og Et Dukkehjem og Gjengangere hos Danse- og teatersentrum. Ikke til utlån, men sitte og se på kontoret.  Chris Erichsen, redaktør scenekunst.no 7. juni 2010 12:59 Ine: Forestillingen har fått variert kritikk (sjekk linken til anmeldelser på høyre side). Men det er ikke spørsmålet om anmelderne synes forestillingen er "bra" eller ikke som opptar meg, men anmeldernes og andre avisskribenters fokus på Ibsens tekst og forestillingens bruk av effekter. Der synes jeg flere av dem bommer, uavhengig av om de gir forestillingen bra kritikk eller ikke. Jeg er forøvrig 100 prosent enig med deg i at det er fint at ikke alle er enige.  Jon Refsdal Moe 7. juni 2010 15:49 Hva skal Vinge/Müller med operaen? De har jo Black Box Teater!  Ine Therese Berg 7. juni 2010 15:54 Det du peker på er interessant nok et resultat av hvilke nivåer anmelderne opererer på når de skriver kritikk i dagspressen. Det litterære forelegget og virkemidlene er jo tradisjonelt et typisk omdreiningspunkt for teaterkritikk og ikke kunstnerens overordnede prosjekt eller konteksten, tror vi var såvidt innom det i Bergen under kritikerseminaret og da var det helt tydelig at representanten fra teatret (DNS) ikke egentlig ønsket seg kontekstualisering, men at det enkelte kunstverket var i fokus. Det mener jeg til syvende og sist fratar teatret dets relevans ifht hva som skjer ellers i samfunnet og i kunsten. Interessant uansett at du nærleser kritikken, det kan jeg nesten tenke meg at det kommer til å bli en masteroppgave en eller annen gang: "resepsjonen av Müller/Vinge", eller hva tror du?  Elisabeth Leinslie 8. juni 2010 08:43 Jon: Dette prosjektet har selvsagt ingenting på operaen å gjøre - takk til BBT (og BIT og Grusomhetens teater og TAG og andre som er med på å gjøre slike prosjekter mulig å gjennomføre)!!! - men, senere hadde det vært fantastisk å se dem gjøre noe i operaen. Den norske er vel for konform foreløpig, og skal vi tro Curran (i forhold til nyskaping), så er vel et slikt samarbeid lysår unna - i norsk sammenheng i hvert fall. Hvis det skulle komme en masteroppgave om resepsjonen av Vildanden, må vel den inneholde like mye av det som ikke ble skrevet om og diskutert. Ingen av de (intellektuelle) anmelderne har snakket om den tunge antiintellektuelle delen av forestillingen - avintellektualiseringen av tilskueren - som jeg mener er en vesentlig del av Vildanden fra start til slutt. Og hva betyr/innebærer det: at de ved hjelp av strategier som bl.a. regresjon og 'ritualer' vil ha oss ned på et basalt nivå - for så å ta oss med over i noe annet? - noe urmenneskelig? - oss selv? Ingen (såvidt jeg har lest) har tatt for seg prologen. Ekdahl og Werles bedrifter og oppgjør i skogen - som urmennesket. Og Gregers som en krabbende, tommetottsugende liten krabat som bare kan si hei og hallo. Hvorfor velger man å utelate dette? Det er hundre spørsmål å stille.  Ine Therese Berg 8. juni 2010 09:29 Så interessant, Elisabeth, selv om avintellektualiseringen også kan diskuteres. I repetisjonen bla. er det jo mye distanse som skaper rom for intellektuell refleksjon, selv om denne kanskje avtar noe når klokka nærmer seg fire om morgenen og marsjeringa begynner!! Kanskje du må skrive en kommentar? Det handler vel litt prosaisk om lengde og tid, både på stykket og anmeldelsene, jeg tror nesten det er tilfeldig at ingen har skrevet om prologen- det første skal bli det siste, dvs her utelatte? Selv de intellektuelle anmelderne må prioritere og velge ut. Og hei, hei, selvsagt er det mye mastermat i dette prosjektet, mitt forslag knyttet seg til akkurat denne diskusjonen om kritikken og var et lite forsøk på å være morsom...  Kari Saanum 8. juni 2010 09:40 Vinge/Müller til Operaen - ikke omvendt, Jon. Men der har norsk musikkteater en lang vei å gå. For et kvantesprang man til gjengjeld ville ha våget seg på hvis man slapp dem løs på klassikerne der i gården. Elisabeth Leinslie 8. juni 2010 10:O0 Ine: enig i at repetisjoner kan virke distanserende, men de kan også virke motsatt - som en meditasjon hvor man tilnærmer seg verket mer. Denne type resepsjon har selvsagt mye med den enkelte tilskuer å gjøre, hvordan man oppfatter og tar inn verden rett og slett. Men, jeg mener at måten tiden brukes her er helt avgjørende for hva som skjer med tilskueren og dette vet nok kunstnerne. Når publikum blir så utmattet er vi tilgjengelige på en annen måte enn hvis vi nyter det "stykkevis og delt" - som også noen valgte å gjøre. Når vi blir så utmattet som det vi ble er etter 12-13-14-15-16-17 timer så rives noe av intellektet ned bare av trøtthet. Og da åpner det seg nye verdener - både på scenen og i oss selv. Hvis vi bringer inn eksistensialistiske og psykologiske perspektiver tror jeg det kommer opp mange ting i dette prosjektet. Men jeg skal ikke begi meg ut på dette akkurat. Skriver om det på en annen måte om dagen - så dette får eventuelt vente litt.  Chris Erichsen, redaktør scenekunst.no 8. juni 2010 11:22 Apropos repetisjoner: Høsten 1983 var jeg tilstede i en stappfull sal på Høvikodden Kunstsenter. På scenegulvet satt John Cage ved et lite respatexbord opplyst av en enkel leselampe og messet fram med lav stemme "Finnegans Wake" av James Joyce. Selv om ordene var forskjellige, var måten han leste dem på veldig repetitiv og til tider søvndyssende. Men ingen forlot salen. Vi ble sittende og etterhvert kunne man merke at man så og si hadde forlatt seg selv og blitt del av en stor kollektiv, meditativ publikumskropp. Etterhvert ble Finnegans Wake bare et akkompagnement til det som foregikk inni oss som satt i salen, et slags mantra i zen-buddhistisk ånd. Man kan kanskje, under tvil, kalle det en "av- intellektualisering" der og da. Men det som teller er hva det gjør med deg over tid. Dersom det bidrar til en tanke-og følelsesmessig prosess i ettertid som øker din innsikt i deg selv og verden så snakker vi om det motsatte av en "av-intellektualisering". I lys av dette er John Cages opplesning av Joyce på Høvikodden i 1983 og Vinge og Müllers framføring av Vildanden på Black Box i 2010 nært beslektet - til tross for de enorme forskjellene dem imellom.  Elisabeth Leinslie 8. juni 2010 12:27 Bra sammenligning Chris. Jeg tror allikevel det er nødvendig å avintellektualisere for å gå dypt og legge grunnlag for at en innsiktsfull tanke- og følelsesmessig prosess i ettertid skal kunne foregå. Så intellektualiserer man igjen i ettertiden. For et tenkende menneske er det selvsagt umulig å ikke tenke/bruke intellektet, så det er jo snakk om flere prosesser som virker samtidig her.  Even Bolstad 9. juni 2010 23:O9 Jeg synes det høres fantastisk ut med Finnegans Wake fremført på den måten. Av- intellektualiserende tror jeg dessverre ikke et slikt gjennomintellektuelt og referansemettet verk kan være. Så heller ikke Vinge og Müllers Vildanden, med små, tidvis umerkelige referanser til et svært vidt spekter av verker. Jeg satte pris både på "American History X"- og "Karius og Baktus"- referansen, jeg. Tror nok det kan minne om Finnegans Wake i så måte, som jo er et surrealistisk, referansemettet verk fra tida like før populærkulturen. Sirkelen sluttes selvsagt gjennom Finnegans Wakes svært tallrike Ibsen-referanser. Jeg sier som Joyce: "For peers and gints, quaisirs and galleyliers, fresk letties from the say and stale headygabblers, gaingangers and dudder wagoners, pullars of societies and pushers on rothmere's homes..." Personlig satt jeg under Vildanden og gledet meg til hver eneste nye scene, rett og slett fordi jeg ville se hvilken del av stykket de tok for seg denne gangen. Jeg var vel mest begeistret for Werle-imperiet, rett og slett fordi det som regel er mer interessant med de slemme enn med de dumme.  Therese Bjørneboe 15. juni 2010 10:20 Hvorfor fremheve teksten? Jo fordi Vinge og Müller reviderer resepsjonshistorien, og leverer en meget skarp lesning av Ibsens tekst. Slike detaljer som at Relling har arbeidet for Grosserer Werle i Høidal, er eksempelvis viktig i forhold til en lesning hvor det fremgår at han også i dag er kapitalistens håndlanger med sine lykkepiller og fostervannsdiagnostikk. Dette siste ligger selvsagt "utenfor teksten", men i en metaforisk lesning som V& M sin, står skarp teksttolking og kontekstualisering side ved side. Jeg skjønner ikke hvorfor en teaterkritiker ikke skal kunne skrive om tolkningen av Ibsens tekst! I en så rik forestilling må man velge et perspektiv, du får ikke med alt. I min anmedelse i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift gikk jeg forøvrig lengre ved å trekke inn Goethes faust også (Mefisto-pakten). Her er jeg mer spekulativ, men forestililngen inviterer til det. Jeg kommenterte også kontekst (!), skjønnhet, humor, melankoli og poesi. Therese Bjørneboe  Therese Bjørneboe 15. juni 2010 10:22 Ett eksempel til: Chris fremhever scenen hvor Gregers får morsmelk, og er døende. Her spilles det ikke Händel, som du skriver, men Purcell: Didos klage - "Remember me, forget my fate". Det er genialt - jf. hvordan mora spøker i Gregers sinn, og hennes ulykkelige skjebne. Jeg synes også Vinge og Müller får fellesskapet mellom de tre barna - Gregers, Hjalmar og Hedvig - fint frem bedre enn i noen annen oppsetning. For også de to gutta har fabulert om selvmord, på grunn av foreldrenes nedverdigelse og økonomiske transaksjoner. I versjonen på Black Box ble dette enda mer fremhevet enn i Bergen, da Hjalmar (Davidsen) hadde fått tekst om dette. Pga debatten i Bergen - og det "folk flest" kjenner til - følte jeg det nødvendig å rydde opp en del misforståelser mht at verket kunstnerisk var "ute av kontroll". Therese Bjørneboe  Elisabeth Leinslie 18. juni 2010 10:37 Ja, de har vel bevist med dette (for dem som ikke kjente til dem fra før) at de kunstnerisk sett ikke er ute av kontroll. Og, takk til deg Therese for at du også nærleser dette verket i forhold til Ibsens verk. Jeg skrev (bl.a.) disse to avsnittene i en bok for noen år siden - synes de passer fint her (i denne boken skrev jeg også om Vinge og Müllers "Et Dukkehjem"): "Kunstnere kan skape et språk for endringsprosesser, skjevheter og undertrykking i samfunnet på måter som få andre yrkesgrupper kan gjøre etter dem. For i kunsten lar det seg gjøre å sette sammen former og refleksjoner på måter som vi sjelden ser i andre sosiale, kulturelle eller politiske sammenhenger hvor den klassiske logikken dominerer. Ved utstrakt bruk av ulike former for symbolsk logikk og representasjon oppnår kunsten en frihet for lesning og refleksjon som ligger langt fra det som møter oss de fleste andre steder i samfunnet. Anno 2007 møter jeg fremdeles mange tilskuere av ulik karakter som anser den avantgardistiske scenekunsten som uforståelig eksperimentering og/eller pubertal agitasjon. Dette vitner om konservatisme og mangel på kunnskap. Sant nok finner vi disse kategoriene i samtidsteatret, men de er langt fra dominante. Den avantgardistiske scenekunsten er i dag snarere bærer av identiteter som overskrider det ensidige fokuset på kunsten som estetisk eksperiment. En konsekvens av dette er at kunsten kan fungere som noe som påvirker tilskuerens perspektiver på verden. Samtidig kan den gi nye opplevelser gjennom å utfordre vår persepsjon og å kommunisere noe essensielt om oss selv, vår historie og vår samtid."  Even Bolstad 19. juni 2010 15:32 Vinge og Müllers Vildanden handler ikke om hverken barnemishandling, maktmisbruk, livsløgn, justismord, utroskap, suicidale prepubertalere, fascistisk medisin, slaveri, bæsj, gjennomsnittsmennesker, rovdriift på naturressursene, tiss eller det å kaste bort det beste i seg. Oppsetningen til Vinge og Müller handler om stykket Vildanden, skrevet av Dikteren Henrik Ibsen, og kanskje litt om eldreomsorg. Påstanden om at den handler om verkets persepsjonshistorie mener jeg er feil. Vel kan det være at noen føler seg truffet i persepsjonsmellomgulvet sitt, men det får stå for deres regning. Oppsetningen er en god lesning av verket, en nødvendig og i stor grad vellykket modernisering av det tragiske. Veldig slemme mennesker og veldig dumme mennesker. De mektige og de avmektige. Postmoderne og kynisk, javel, vi ønsker oss ikke noen uskyldig, fjorten år gammel tragisk heltinne, uannsett hvor hardt hun prøver på å få oss interessert i sitt selvmord. Vi ønsker oss et referansemettet verk som forteller oss at verden er akkurat så forferdelig, urettferdig og ubarmhjertig som vi har hørt at den skal være, men som de fleste av oss sjelden, direkte, opplever den som. Jeg oppfatter ikke denne forestillingen som utilgjengelig i det hele tatt,til det er det for eksempel altfor mange kulturelle referanser, men kanskje som litt lang.  Elisabeth Leinslie 21. juni 2010 10:22 Å redusere V&Ms "Vildanden" til kun å være en tolkning av Ibsens Vildanden virker meningsløst. Å redusere dette mesterverket til å handle bare om det ene eller det andre virker meningsløst. For en teaterhistoriker og for teaterhistorien er resepsjon og persepsjon sentralt. Det er her en forestillingen lever som mest. Det er i møtet med publikum verket kommuniserer. Hvis kunstnere (Bolstad) ikke erkjenner det, så er det merkelig at de ønsker å arbeide med live kunst - eller kunst i det hele tatt.  Even Bolstad 21. juni 2010 15:21 Bare for å ha sagt det med en gang: Jeg hevder ikke at Vinge og Müllers oppsetning kun er en tolkning av stykket Vildanden av Henrik Ibsen, jeg hevder at det handler om Ibsens Vildanden. Dette er ikke noe forsøk på å nedverdige oppsetningen, snarere tvert imot. Jeg synes dette er Vildanden tatt så til de grader på alvor, og at det og ta Ibsens fabel på alvor er den sentrale ideen i oppsetningen. At folk leser alt mulig inn i den er jo ellers bare bra, da har folk fantasi og vidsyn og klarer å tenke selv. Denne oppsetningen gir uendelige muligheter til å lete etter referanser, for de som er opptatt av det. Referansene her virker mer gjennomtenkte og relevante iforhold til verket enn hva det gjorde når Erhardt Borkmann stjal med seg Munchs Skrik og Madonna i Hartmanns oppsetning på National for noen år siden f.eks. Likevel er den så dypt forankret i Vildanden at det ville ha vært svært interessant å se dette stykket uten å kjenne Ibsens Vildanden på forhånd, men dengang ei. Jeg ser selvsagt at bildene og det visuelle uttrykket jeg blir servert er annerledes enn det ville være i en oppsetning på et mer tradisjonsbærende institusjonsteater, og at Vinge og Müller fyller Vildandens dramaturgi med en hel del som ikke er med hos Ibsen. Forestillingen er totalt postmoderne og referansemettet. Likevel mener jeg de svært sjelden tråkker over streken og går utover det mandatet Ibsens tekst gir dem. Slik jeg ser det er det her mesterskapet ligger. Det er ingen tvil om at dette er Vildanden, og her byes Vildanden fram på en måte som gjør at ingen kan gå ut av teatersalen efterpå å hevde at Hedvig var fortryllende, Hjalmar var strålende vittig og at slutten var så trist. Det er ikke mulig å snakke slik om denne oppsteningen. Det aller mest vellykkede grepet i denne forestillingen var for meg den totale teateraliteten. Den gjorde det mulig for skuespillerne å gjøre de utroligste ting på scenen uten at det var nødvendig for oss i publikum å bli så forferdelig emosjonelt involvert. Vi tvinges inn i den overfladiske kynismen som råder i stykket. Når vi kommer så langt som til scenen hvor Dr. Relling presser et foster gjennom kjøttkverna og pakker produktet i plastembalasje fra Gilde er vi allerede så på det rene med at dette er en tegneserie at vi ikke hverken gråter eller spyr. Den totale teatraliseringen gjør tragedien mindre tragisk, og mer komisk, umidelbart. Samtidig tydeliggjør den tragedien. Brutaliteten er på Tom & Jerry-nivå. Dette teatrale settes på prøve noen få ganger iløpet av forestillingen, f.eks når Vegard Vinge pisser seg selv i kjeften, eller når han stapper en malerkost opp i rævva og maler gulvet. Selvsagt er også resepsjons- og persepsjons-historie er viktig for en teaterhistoriker (og dermed for teaterhistorien), og hvis denne oppsetningen skulle vise seg å bli viktig i norsk teaterhistorie så er jo de heldige de teaterhistorikerne, og andre interesserte, som har sett den. Når det er sagt har jeg aldri sett så mange mennesker sette seg til med penn og papir i en teatersal som på nypremieren 22. mai, så dette kom til å bli svært viktig, så mye forstod selv jeg. At teater-, litteratur-, og kunst-vitere i sin allminnelighet kan tilføre synspunkter som kunstnere selv har tungt for å se, er det jo tydelig å se en paralell til under fotball-VM. Det er lett å se at TV2's satsning på gamle fotballspillere ikke kommer opp mot SVT's panel av eksperter med akademisk bakgrunn på feltet. På samme måte som Mini Jacobsen nok ikke er den beste til å snakke om taktiske finurlligheter og nyvinninger i fotballsporten er sikkert heller ikke utøvende scenekunstnere de aller beste til å tolke ny scenekunst og sette den inn i historisk kontekst. Vi ser nok etter forskjellige ting. Det jeg mener med å si at denne oppsetningen handler om Vildanden er at jeg finner veldig lite meningsbærende innhold der som ikke underbygger verket. Altså: Det er referansene som underbygger intrigen/historien/relasjonene i Vildanden, det er ikke primært Vildanden som brukes for å underbygge alvoret i referansene. At folk er uenig i dette er jo helt ok, det får en jo til å tenke over hva man har sagt, og mener. Jeg spør meg selvsagt kontinuerlig om hvorfor jeg driver med live-kunst, og ikke minst kunst i det hele tatt. Er det ikke det alle kunstnere sier? (Når det er sagt er jeg usikker på om en skuespiller er Kunstner med stor K, jeg kjenner flere skuespillere som er forsiktig med å sette Kunstens stempel på sin panne, men dette blir en for lang tankerekke for denne gang, unnskyld) Men selvsagt er hovedgrunnen publikumskontakten, verkets virkning i dialog med publikum. Men da må det også være lov å si teaterhistorikere ikke er publikum. Møtet med kritikerne og teaterhistorikerne kan i beste fall føre deg inn i teaterhistorien og i verste fall inn i glemselen (eller var det omvendt?). Teater er øyeblikkets kunst og jeg er ikke så opptatt av, og sikkert heller ikke istand til, å lage ting for teaterhistorien. Det viktigste er uannsett å lage forestillinger utifra en ide som man ønsker formidle eller rote rundt i. Forestillingens ide er altså ikke det man ønsker å projisere ut på, eller injisere inn i, publikum, men det man har som utgangspunkt når man lager forestillingen. I teaterets beste stunder sitter publikum igjen med nytt tankegods, i teaterets fleste stunder sitter de igjen med en ok opplevelse, i teaterets verste stunder er publikum sjokkert og synes kunstneren bare har drevet med tull. (Selv må jeg si at jeg ville gitt mye for å få overvære premieren på Wergelands Campbellerne i 1838. Der kommuniserte virkelig kunstnerne med publikum, og ikke minst kommuniserte publikum. Dagens avantgardistiske intelligentsia er mer veloppdragne, de rigger seg til med penn og papir og mener forestillingen ihjel etterpå.) Henrik Ibsen utviklet sine stykker utifra ideer som var potensielt samfunnsomveltende. Teateret idag stanger i en blindgate hvor man i beste fall forsøker å være teateromveltende (Jada, jeg vet at det pågår en teaterrevolusjon, og at det går ann å se dette verket som et innlegg i striden som skal rive ned de tunge teaterinstitusjonene og farge Karl Johans gate og Kristian IV's gate røde av blod, men ærlig talt...). Det er klart at Vildanden vil bli viktig i norsk teaterhistorie, ihvertfall for en stund, men det var ikke noe oppløftende syn å se så mange notatblokker i salen. Som kunstner, eller hva man skal kalle seg, er det betenkelig. På den annen side var det frigjørende at publikum på BlackBox lo og koste seg etter en fire-fem timer da det endelig kom litt tiss og bæsj inn i forestillingen. Det er godt å se at disse gamle virkemidlene, som har vært med oss siiden mytestadiet, via Rabelais og andre rabulister, fortsetter å ha litt karnevalistisk kraft.  Ine Therese Berg 21. juni 2010 20:O3 Even Bolstad: Ikke for å ta noe bort fra V+M, men det er veldig fint å lese en tekst/et innlegg om denne forestillingen som ikke utroper den til epokegjørende så kort tid etter premieren som det fortsatt er. Jeg skjønner godt at du ble litt matt av alle notatblokkene, men det sier vel først og fremst det sterke ønsket blant "teaterhistorikerne" etter noe "nytt"- et prosjekt som ikke kompromisser og virkelig skiller seg ut. I et trygt tildels forutsigbart statsstøttet sosialdemokratisk kunstfelt ønsker vi at noen skal ta sjansen på å riste litt i oss. Noen er heldigere enn andre med ristinga, men drivkraften er uansett oppsiktsvekkende og det blir spennende å se hvor store ringvirkninger denne kraften har fått, om noen år. Fint med denne utdypingen av hva du mente i første innlegg Bolstad, Elisabeth var ikke den eneste som stusset over at du formulerte deg så kategorisk. Ut fra resepsjonen så virker det som om styrken til prosjektet først og fremst ligger i hvor omfattende den er, bla på referanser. Jeg er helt enig i at V+M holder seg innenfor originaltekstens logikk, sett gjennom dagens øyne. Har man ikke lest originalteksten lurer jeg imidlertid på om ikke det nettopp kan bli litt slik du mener det ikke var i det første innlegget ditt, nemlig at forestillingen handler om "barnemishandling, maktmisbruk, livsløgn, justismord, utroskap, suicidale prepubertalere, fascistisk medisin, slaveri, bæsj, gjennomsnittsmennesker, rovdriift på naturressursene, tiss eller det å kaste bort det beste i seg". Uansett tenker jeg at den kan handle om flere ting samtidig, distansen som skapes av alle gjentagelsene og tidsspennet åpner nettopp for det.