Kunsten å bli tam
Regi: Kari Holtan.
Video/lysdesign: Boya Bøckman.
Dramaturg/Produsent: Anne Holtan.
Produsent: Maya Liu Bøckman.
Scenografi: Carle Lange.
Kostymedesigner: Gjøril Bjercke Sæther.
Lyddesign: Merete Mongstad.
Lyd: Jon Platou Selvig.
Skuespillere: Kari Onstad, Randi Rommetveit, Torbjørn Davidsen og Pelle Ask. Tekst: De Utvalgte, Kari Onstad, Randi Rommetveit.
Støttet av Norsk Kulturråd.
Co-produksjon: Black Box Teater, Comédie de Caen og BIT Teatergarasjen.
De Utvalgte tilhører et eksklusivt men langsomt voksende sjikt av frigrupper hvis produksjoner spilles mer enn fire ganger på Black Box. Verdensteatret og Verk er blant de andre. Felles for disse kompaniene er at de insisterer på et prosjekt som de er tro mot, som man kan kjenne igjen fra gang til gang. Men felles for dem er også ”ekspandér eller dø”- holdningen: Der mange av de etablerte institusjonene gjemmer seg bak resirkulerte klassikere, spillestil og estetikk, er disse gruppene helt avhengige av at de i hver eneste produksjon erobrer nytt terreng.
Et gjennomgående tema i flere av forestillingene til De Utvalgte kan kanskje summeres i - den tidsriktige - lengselen etter det autentiske. Og likevel er det ingenting som tilsier at dette tidsriktige er noe de tilstreber. I forestillinger som ”Jimmy Young”, ”Bang Bang Club” og ”Drømmen” trer de inn i det sårbare feltet der mennesket møter naturen - i vid forstand. Driften, moralen og virkelighetsforståelsen blir satt på prøve, bokstavelig talt og med til dels høy personlig risiko.
Jegerufølsomhet
I ”Kunsten å bli tam” har De Utvalgte latt seg inspirere av veterinæren og miljøforkjemperen Bergljot Børresens begrep ”jegerufølsomheten” fra boka ”Den ensomme apen”. Jegerufølsomheten er den dyden av nødvendighet jegeren ustyrer seg med for å være i stand til å drepe: en mekanisme som skrur av empatien.
I en sykeseng gjennom hele forestillingen ligger en kvinne, kanskje hun representerer selveste
Moder Jord? Fra den posisjonen betrakter og kommenterer hun det som skjer rundt henne.
Det åpner med en dystopisk framtidsfantasi messet fram, med en naken yngre kvinne sittende midt i et overdådig vakkert Soria Moria-aktig landskap i 3D! Teater er jo pr definisjon tredimensjonalt, men her er det selve videobildet som utgjør scenografien og som derfor påkaller 3D-briller for nettopp å bli tredimensjonal. Det i seg selv var verdt dagens besøk på Black Box! Vi blir tatt med inn i en rekke ulike landskaper og scenarier i en slags tidløs fantasy-estetikk som i sitt 3D-format kommer oss tett innpå livet.
Døden
Snart får kvinnen i sykesenga besøk av en hettekledd person som vi må anta er døden. Men kvinnen gir ikke helt etter ennå. De ender opp med sammen å lytte til noe som låter som et Sverre M Fjeldstad-program på radio, om fuglelyder. Og så strømmer scenebildene på, det ene mer spektakulært, arketypisk og drømmeaktig enn det andre: En ung kvinne ligger i en eng mens en diger slange snor seg på og rundt henne. En rødkledd kvinne vandrer plystrende i en slottshage mens en jeger med Robin Hood-lue sitter i bakgrunnen med et gevær på fanget. Jegeren entrer den klassiske tømmerhytta, med grove, brede, gulvbord og ild på peisen.
Jegerens ufølsomhet blir smertefullt illustrert i en scene der han kommer hjem til sin blonde eventyrgutt av en sønn som, etter å ha gitt faren sin karakterbok, fortvilt ender opp med å forlate rommet etter på det groveste å ha blitt fordømt av sin far. I en annen scene ligger den samme unggutten i hønsegården og runker. Han ender opp med å kle seg naken og mime til Michael Jacksons ”Bad”, komplett med moonwalk og jokking i løse lufta, alt mens høner og ender flakser omkring. Ubetalelig.
Men så var ikke jegeren så ufølsom likevel? Han drar et av sine ofre inn på scenen og går bokstavelig talt inn det, graver i dets innvoller, og ender opp med selv å utstøte dyrets dødsskrik. Et rituale som det smaker evighet av.
Bro over Helvetesgapet
De Utvalgte bygger på sin egen måte bro over helvetesgapet mellom det klassiske tekstteatret og det postdramatiske teatret, mellom teater og billedkunst, mellom det frie feltet og institusjonene. At de likevel, så vidt jeg vet, ikke blir invitert inn i den institusjonelle varmen, forteller sitt om institusjonenes innebygde treghet. Selv om de riktignok i fjor fikk Torshovteatrets vennepris for ”Drømmen”, en forestilling ”i Torshovteatrets ånd”.
Det er lett å bli revet med av, og inn i, den skjønnheten som hele tida er der, rett foran oss. Tablåene følger hverandre uanstrengt, som perler på en snor. Plutselig er vi i et annet landskap. Plutselig er vi i en skog, slik dataspillogikken tillater oss å hoppe fra en verden til en annen. ”Det er bare en tynn hinne mellom oss og alt det andre”, sier den døende mot slutten. Og slik har vi det også der vi sitter, nesten inni 3D-bildene.
Men det er også lett å miste den underliggende problemstillingen av syne. De Utvalgte vil jo si oss noe. Noe om hva mennesket har mistet på sin vei inn i sivilisasjonen. Men teksten koker liksom litt bort i bildene. Likevel er jeg ikke sikker på om det gjør noe.
Det åpner med en dystopisk framtidsfantasi messet fram, med en naken yngre kvinne sittende midt i et overdådig vakkert Soria Moria-aktig landskap i 3D! Teater er jo pr definisjon tredimensjonalt, men her er det selve videobildet som utgjør scenografien og som derfor påkaller 3D-briller for nettopp å bli tredimensjonal. Det i seg selv var verdt dagens besøk på Black Box! Vi blir tatt med inn i en rekke ulike landskaper og scenarier i en slags tidløs fantasy-estetikk som i sitt 3D-format kommer oss tett innpå livet.
Døden
Snart får kvinnen i sykesenga besøk av en hettekledd person som vi må anta er døden. Men kvinnen gir ikke helt etter ennå. De ender opp med sammen å lytte til noe som låter som et Sverre M Fjeldstad-program på radio, om fuglelyder. Og så strømmer scenebildene på, det ene mer spektakulært, arketypisk og drømmeaktig enn det andre: En ung kvinne ligger i en eng mens en diger slange snor seg på og rundt henne. En rødkledd kvinne vandrer plystrende i en slottshage mens en jeger med Robin Hood-lue sitter i bakgrunnen med et gevær på fanget. Jegeren entrer den klassiske tømmerhytta, med grove, brede, gulvbord og ild på peisen.
Jegerens ufølsomhet blir smertefullt illustrert i en scene der han kommer hjem til sin blonde eventyrgutt av en sønn som, etter å ha gitt faren sin karakterbok, fortvilt ender opp med å forlate rommet etter på det groveste å ha blitt fordømt av sin far. I en annen scene ligger den samme unggutten i hønsegården og runker. Han ender opp med å kle seg naken og mime til Michael Jacksons ”Bad”, komplett med moonwalk og jokking i løse lufta, alt mens høner og ender flakser omkring. Ubetalelig.
Men så var ikke jegeren så ufølsom likevel? Han drar et av sine ofre inn på scenen og går bokstavelig talt inn det, graver i dets innvoller, og ender opp med selv å utstøte dyrets dødsskrik. Et rituale som det smaker evighet av.
Bro over Helvetesgapet
De Utvalgte bygger på sin egen måte bro over helvetesgapet mellom det klassiske tekstteatret og det postdramatiske teatret, mellom teater og billedkunst, mellom det frie feltet og institusjonene. At de likevel, så vidt jeg vet, ikke blir invitert inn i den institusjonelle varmen, forteller sitt om institusjonenes innebygde treghet. Selv om de riktignok i fjor fikk Torshovteatrets vennepris for ”Drømmen”, en forestilling ”i Torshovteatrets ånd”.
Det er lett å bli revet med av, og inn i, den skjønnheten som hele tida er der, rett foran oss. Tablåene følger hverandre uanstrengt, som perler på en snor. Plutselig er vi i et annet landskap. Plutselig er vi i en skog, slik dataspillogikken tillater oss å hoppe fra en verden til en annen. ”Det er bare en tynn hinne mellom oss og alt det andre”, sier den døende mot slutten. Og slik har vi det også der vi sitter, nesten inni 3D-bildene.
Men det er også lett å miste den underliggende problemstillingen av syne. De Utvalgte vil jo si oss noe. Noe om hva mennesket har mistet på sin vei inn i sivilisasjonen. Men teksten koker liksom litt bort i bildene. Likevel er jeg ikke sikker på om det gjør noe.
Kunstens funksjon
Dersom man skal våge seg på å tillegge kunsten en funksjon måtte det være å bringe det hele opp et hakk. Det fenomenet man i gamle dager kalte virkeligere enn virkeligheten. Hvorvidt gjør den det, denne estetiserende, poetiske meditasjonen over forholdet mellom menneske og natur?
Jeg vet ikke. Først konkluderte jeg for meg selv, litt sånn anmelderkjekt, med at dette var estetikk på en seng av selvfølgeligheter. Men så begynte ett eller annet å jobbe i meg. Også slapp det, irriterende nok, ikke taket. Det er bare å konstatere at igjen har De Utvalgte klart å trenge gjennom Muren. Med ”Kunsten å bli tam” henvender de seg mer enn noensinne til det ubevisste, og det lever som kjent sitt eget liv. Og fortsetter med det etter at denne anmeldelsen er blitt publisert.
Scenekunst.no 20.10.11
Dersom man skal våge seg på å tillegge kunsten en funksjon måtte det være å bringe det hele opp et hakk. Det fenomenet man i gamle dager kalte virkeligere enn virkeligheten. Hvorvidt gjør den det, denne estetiserende, poetiske meditasjonen over forholdet mellom menneske og natur?
Jeg vet ikke. Først konkluderte jeg for meg selv, litt sånn anmelderkjekt, med at dette var estetikk på en seng av selvfølgeligheter. Men så begynte ett eller annet å jobbe i meg. Også slapp det, irriterende nok, ikke taket. Det er bare å konstatere at igjen har De Utvalgte klart å trenge gjennom Muren. Med ”Kunsten å bli tam” henvender de seg mer enn noensinne til det ubevisste, og det lever som kjent sitt eget liv. Og fortsetter med det etter at denne anmeldelsen er blitt publisert.
Scenekunst.no 20.10.11
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar