Amazonas
Grusomhetens Teater
Regi/ide: Lars Øyno - Skuespillere: Hanne Dieserud, Camilla Vislie, Jimmie Jonasson, Lars Brunborg Per Bogstad Gulliksen, Odille Anette Heftye Blehr - Scenografi: Tormod Lindgren - Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther - Lysdesign: Jan Skomakerstuen - Regiassistent: Vera Krohn-Svaleng - Scenografi assistent: Jannicke Lie - Kostyme assistent: Trine Torgerstuen -
Produsent: Morten Bruun
Regi/ide: Lars Øyno - Skuespillere: Hanne Dieserud, Camilla Vislie, Jimmie Jonasson, Lars Brunborg Per Bogstad Gulliksen, Odille Anette Heftye Blehr - Scenografi: Tormod Lindgren - Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther - Lysdesign: Jan Skomakerstuen - Regiassistent: Vera Krohn-Svaleng - Scenografi assistent: Jannicke Lie - Kostyme assistent: Trine Torgerstuen -
Produsent: Morten Bruun
En liten gruppe publikummere surrer rundt i høstmørket rundt kulturhuset Hausmania sentralt på Oslos østkant og leter etter inngangen til Grusomhetens Teater. Etter hvert åpnes døra av grunnlegger, daglig leder, dramatiker, regissør og skuespiller Lars Øyno, for anledningen iført dress og slips. Han tar oppstilling i døråpningen hvor han også åpenbarer seg som en habil billettør.
”Alt det kjente, det som man ser og det som er, får oppmerksomhet. Ingenting gis til det som ikke er, til det som er utilgjengelig og dunkelt”, skriver Øyno i programteksten til den aktuelle forestillingen ”Amazonas”. Kanskje det er i det sitatet vi finner forklaringen på hvorfor ikke flere finner veien til Hausmania denne kvelden. I hvert fall sett i forhold til den oppmerksomheten og anerkjennelsen som er blitt Grusomhetens Teater til del de siste åra. Ett forhåndsoppslag, i den avisa som dessverre de færreste teaterinteresserte leser, VG, er mediebeholdningen så langt. Først i dag kom Dagbladets anmeldelse av forestillingen, som hadde norsk premiere 21. oktober. Og vil man ha ordentlig forhåndsinformasjon om oppsetningen er det ikke på teatrets egen svært sparsomme nettside, eller for den sakens skyld på facebook, man skal lete. Så det vi står overfor her kan jo, om det ikke bare er mangel på interesse fra kulturredaksjonene, være en snedig mediestrategi smidd etter loven om at tilbakeholdenhet pirrer nysgjerrigheten. Eventuelt kan de ikke bedre.
Men spennende teater kan de lage! Og når vi som har funnet fram omsider slipper inn er vi topp motiverte.
Jungellyder
En kvinne ikledd frakk og hodeplagg kommer inn på den nakne scenen, setter seg på en stol
og tar opp en plastpose som hun møysommelig glatter ut og bretter sammen. Mens hun gjør
det stiller resten av ensemblet seg opp i mørket bakenfor og illuderer jungellyder med sine
egne stemmer. Det låter så realistisk som det er mulig for en som aldri har vært i det ekte
Amazonas. Alle frekvenser er på plass. Og det varer lenge nok til at man rekker å lukke
øynene og la seg selv gli inn i dette forførende lydbildet. En åpning som umiddelbart fanger!
”Amazonas” er et kunstnerisk resultat av en stadig voksende polsk-norsk kulturutveksling. I dette tilfellet sentrert rundt festivalen Eurodramafest i Krakow tidligere i høst. Lars Øynos ”Den stygge andungen” ble i den sammenhengen dramatisert og oppført av Theater Karussell fra Lichtenstein under tittelen "Nightmares". ”Amazonas” er basert på en tekst av den polske dramatikeren Michał Walczak og ble urframført i Krakow 15. oktober.
Stykket handler i utgangspunktet om den vestliggjorte kommersialiseringen av det polske kulturlivet og de avtrykkene den setter i mellommenneskelige relasjoner. Amazonas representerer her, som i virkeligheten, det utrydningstruete levende livet. I Øynos versjon er mesteparten av teksten tatt vekk og integrert i skuespillernes kropper.
Fattig teater
”You are someone’s son...”, sitert etter den legendariske polske teatermannen Jerzy Grotowski, danner undertittel til forestillingen. Og det er et ”fattig teater” i Grotowskis ånd vi her er vitne til. Her er ingen videoinstallasjoner, forseggjorte lydloops eller fiks scenografi. Tapemarkørene på scenegulvet er godt synlige for oss som sitter i salen. Vi er overgitt til aktørene, med deres kropper, ansikter, hender og stemmer. Med en voldsom konsentrasjon og intensitet jobber de seg gjennom scenene og tablåene. Vi merker at det er en hensikt bak hver bevegelse og hver lyd som kommer ut av dem.
Grusomhetens Teater har hentet sitt navn og sin kunstneriske inspirasjon først og fremst fra den franske dramatikeren Antonin Artaud (1896 – 1948). Men også fra Jerzy Grotowski (1933 – 99) og hans elev Ingemar Lindh (1945 -97). Denne tradisjonen, som grovt sett kommer til uttrykk gjennom nedtoningen av teksten til fordel for det fysiske, er Grusomhetens Teater etterhvert ganske aleine om å rendyrke i dagens norske teaterlandskap.
Og likevel er det en teksttung scene som er den sentrale i ”Amazonas”, i form av en audition på Nationaltheatret i oktober 2011. En sjenert håpefull kvinne henvender seg til juryen, publikum, og forkynner at hun vil framføre et utdrag av Strindbergs ”Frøken Julie”. Noe hun gjennomfører prikkfritt og påtrengende gripende med hele registeret av voldsom og stille dramatikk. Klisjeen blir tatt helt ut til det punktet hvor man kan mistenke henne for å mene det.
Men så faller kvaliteten dramatisk når kandidaten deretter framfører et utdrag fra ”Cabaret”. Og når hun ender opp med å synge ”Crazy” av Willie Nelson a capella griper resten av ensemblet inn og reetablerer den fysiske spillestilen. Nå får det være nok! Dette er det fristende å lese som en programerklæring for Grusomhetens teater: Det er dette vi står for, i motsetning til de andre.
”Amazonas” er et kunstnerisk resultat av en stadig voksende polsk-norsk kulturutveksling. I dette tilfellet sentrert rundt festivalen Eurodramafest i Krakow tidligere i høst. Lars Øynos ”Den stygge andungen” ble i den sammenhengen dramatisert og oppført av Theater Karussell fra Lichtenstein under tittelen "Nightmares". ”Amazonas” er basert på en tekst av den polske dramatikeren Michał Walczak og ble urframført i Krakow 15. oktober.
Stykket handler i utgangspunktet om den vestliggjorte kommersialiseringen av det polske kulturlivet og de avtrykkene den setter i mellommenneskelige relasjoner. Amazonas representerer her, som i virkeligheten, det utrydningstruete levende livet. I Øynos versjon er mesteparten av teksten tatt vekk og integrert i skuespillernes kropper.
Fattig teater
”You are someone’s son...”, sitert etter den legendariske polske teatermannen Jerzy Grotowski, danner undertittel til forestillingen. Og det er et ”fattig teater” i Grotowskis ånd vi her er vitne til. Her er ingen videoinstallasjoner, forseggjorte lydloops eller fiks scenografi. Tapemarkørene på scenegulvet er godt synlige for oss som sitter i salen. Vi er overgitt til aktørene, med deres kropper, ansikter, hender og stemmer. Med en voldsom konsentrasjon og intensitet jobber de seg gjennom scenene og tablåene. Vi merker at det er en hensikt bak hver bevegelse og hver lyd som kommer ut av dem.
Grusomhetens Teater har hentet sitt navn og sin kunstneriske inspirasjon først og fremst fra den franske dramatikeren Antonin Artaud (1896 – 1948). Men også fra Jerzy Grotowski (1933 – 99) og hans elev Ingemar Lindh (1945 -97). Denne tradisjonen, som grovt sett kommer til uttrykk gjennom nedtoningen av teksten til fordel for det fysiske, er Grusomhetens Teater etterhvert ganske aleine om å rendyrke i dagens norske teaterlandskap.
Og likevel er det en teksttung scene som er den sentrale i ”Amazonas”, i form av en audition på Nationaltheatret i oktober 2011. En sjenert håpefull kvinne henvender seg til juryen, publikum, og forkynner at hun vil framføre et utdrag av Strindbergs ”Frøken Julie”. Noe hun gjennomfører prikkfritt og påtrengende gripende med hele registeret av voldsom og stille dramatikk. Klisjeen blir tatt helt ut til det punktet hvor man kan mistenke henne for å mene det.
Men så faller kvaliteten dramatisk når kandidaten deretter framfører et utdrag fra ”Cabaret”. Og når hun ender opp med å synge ”Crazy” av Willie Nelson a capella griper resten av ensemblet inn og reetablerer den fysiske spillestilen. Nå får det være nok! Dette er det fristende å lese som en programerklæring for Grusomhetens teater: Det er dette vi står for, i motsetning til de andre.
Grotesk komikk
Grusomhetens Teater er tro mot sitt eget prosjekt og sceniske språk. Det nye er at humoren, selvironien og underholdningselementet nå inntar en mye større plass i teatrets kunstneriske uttrykk. Det er fullt av grotesk komikk. FØL! beordrer en mann med operaaktig fylde. ”Jeg elsker deg”, svarer en kvinne dyptfølt og ”ekte”. Scenen spilles i loop, igjen og igjen, som en parodi på parodien på parodien osv. Slik ødelegges kunsten. Slik blir vi fattigere i ånden og ender opp med å ikke vite hva som er ekte og hva som er etterlikning.
Gjentakelseselementet er gjennomgående i mange av scenene og stort sett klarer de å stoppe i tide, men ikke alltid. Repetisjoner i teatret blir aldri det samme etter Vinge og Müllers 20 timer lange versjon av ”Vildanden”. Enten bør det være litt for lite, slik de stort sett får til i ”Amazonas”, eller alt for mye som i ”Vildanden”. Midt i mellom ender som regel opp i kjedsomhet.
Glasur
Men akilleshælen i denne oppsetningen er, som så ofte ellers i norsk teater, musikken. Som Tore Vagn Lid har påpekt er norsk teater fremdeles sjokkerende lite bevisst i sin bruk av musikk. Den blir ikke tatt på alvor som en integrert del av det hele; men lagt på til slutt som en slags glasur. Og når glasuren i tillegg kommer fra et småsurt og klangløst piano skjærer det seg for meg. Det låter umotivert og uten forbindelse til det som ellers skjer. Det starter med at teatersjefen selv lirer av seg en klassisk snutt før en ung kvinne forsøker seg på en slags improvisasjoner. Heldigvis blir vi etter hvert befridd fra pianoet når hun forlater det og i stedet går inn i rollen som en slags røykende DJ.
Grusomhetens Teater gir i det hele tatt befriende blaffen i den nye ikkerøykende middeldannelsen. Etter den pinlige auditionen tidlig i stykket omringes kandidaten av ensemblet som messer fram ”Du kommer ingen vei om du ikke viser puppene”. Det gjør hun da heller ikke. Til gjengjeld får vi mot slutten se de melkesprutende puppene til Den hellige jomfru Maria som overtar som objekt for massenes begjær etter at ingen av dem lyktes i å få tak i noen sitroner som gikk på omgang mellom aktørene.
Til tross for de par ovennevnte innvendingene nøler jeg ikke med å stemme i, sammen med skriften på en plakat som ble hengt opp et stykke ut i forestillingen:
Store følelser!
Fantastiske landskap!
Ville dyr!
Vakre kvinner!
Amazonas!
Dere må ikke gå glipp av den!
Scenekunst.no 27.10.11
Grusomhetens Teater er tro mot sitt eget prosjekt og sceniske språk. Det nye er at humoren, selvironien og underholdningselementet nå inntar en mye større plass i teatrets kunstneriske uttrykk. Det er fullt av grotesk komikk. FØL! beordrer en mann med operaaktig fylde. ”Jeg elsker deg”, svarer en kvinne dyptfølt og ”ekte”. Scenen spilles i loop, igjen og igjen, som en parodi på parodien på parodien osv. Slik ødelegges kunsten. Slik blir vi fattigere i ånden og ender opp med å ikke vite hva som er ekte og hva som er etterlikning.
Gjentakelseselementet er gjennomgående i mange av scenene og stort sett klarer de å stoppe i tide, men ikke alltid. Repetisjoner i teatret blir aldri det samme etter Vinge og Müllers 20 timer lange versjon av ”Vildanden”. Enten bør det være litt for lite, slik de stort sett får til i ”Amazonas”, eller alt for mye som i ”Vildanden”. Midt i mellom ender som regel opp i kjedsomhet.
Glasur
Men akilleshælen i denne oppsetningen er, som så ofte ellers i norsk teater, musikken. Som Tore Vagn Lid har påpekt er norsk teater fremdeles sjokkerende lite bevisst i sin bruk av musikk. Den blir ikke tatt på alvor som en integrert del av det hele; men lagt på til slutt som en slags glasur. Og når glasuren i tillegg kommer fra et småsurt og klangløst piano skjærer det seg for meg. Det låter umotivert og uten forbindelse til det som ellers skjer. Det starter med at teatersjefen selv lirer av seg en klassisk snutt før en ung kvinne forsøker seg på en slags improvisasjoner. Heldigvis blir vi etter hvert befridd fra pianoet når hun forlater det og i stedet går inn i rollen som en slags røykende DJ.
Grusomhetens Teater gir i det hele tatt befriende blaffen i den nye ikkerøykende middeldannelsen. Etter den pinlige auditionen tidlig i stykket omringes kandidaten av ensemblet som messer fram ”Du kommer ingen vei om du ikke viser puppene”. Det gjør hun da heller ikke. Til gjengjeld får vi mot slutten se de melkesprutende puppene til Den hellige jomfru Maria som overtar som objekt for massenes begjær etter at ingen av dem lyktes i å få tak i noen sitroner som gikk på omgang mellom aktørene.
Til tross for de par ovennevnte innvendingene nøler jeg ikke med å stemme i, sammen med skriften på en plakat som ble hengt opp et stykke ut i forestillingen:
Store følelser!
Fantastiske landskap!
Ville dyr!
Vakre kvinner!
Amazonas!
Dere må ikke gå glipp av den!
Scenekunst.no 27.10.11
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar