Hvorfor er det så ofte slik at en performance vises bare en gang? Er det kunstnernes angst for masseproduksjon og kommersialisering? Det nedarvete synet på kunsten som opphøyd og eksklusiv? Eller rett og slett at det ikke er ”marked” for mer? At det bare er på åpningen det kommer folk? At resten av utstillingsperioden står galleriene tomme og hvis noen kommer på den vanvittige ideen å ville se en utstilling på en ganske alminnelig onsdag må man ringe galleristen for å gjøre en avtale? Et folketomt galleri, bortsett fra en enslig alvorlig person som sitter bak et skrivebord og ser opptatt ut; finnes det noe mer ensomt?
Det vi har å gjøre med her er en performancebasert utstilling. Det man ser er rester av, spor etter det som egentlig er – eller var - utstillingen. Og vil man se den må man nøye seg med en teknisk sett elendig videodokumentasjon. På den annen side: Hvorfor ikke? Det gir seg jo ikke ut for å være noe annet.
Galleri Trafo i Asker, en gammel transformatorstasjon som er transformert til kunsthall, har med entusiasme åpnet seg for ung, uferdig, rufsete, skitten, proklamatorisk kunst. Hva proklamerer de? Leverer de det de proklamerer?
Lars Brekke
Ifølge programerklæringen jobber Lars Brekke med en form han
kaller ”show”, ”showoff” og ”showtime”. I denne formen tar han for seg
”naturrelasjoner og naturens likegyldighet”, og forsøker med dette å ”peke inn
i virkelighetens opprinnelse”.
Akkja. Å lage kunstneriske erklæringer etter Kannibalistisk
Manifest Dada er en utakknemlig oppgave. Inni en mørk hule står et skrivebord i
teak. Inn bak det kan man gå og sette seg i en chesterfield-stol. En monitor på
skrivebordet viser et opptak av en mann, en kristusliknende figur som (kanskje)
ligger og sover. Blod har rent ned fra munnen og størknet. I en stol bak ham
ligger en hund og passer på mens William Pitts behagelig syntetiske 80-tallslåt
City Lights går og går. Synkront med
dette viser displayet på en mobiltelefon som ligger ved siden av en video av en
(den samme?) naken manns underparti mens hans danser til musikken. Tissen hans
dingler og dingler og lar meg ikke være i fred med det riktignok pompøse men
vakre, tarkovskijaktige bildet i videomonitoren ved siden av. En slags globus
av glass står midt på bordet og bryter lyset fra høyttaleren. Verket heter
”Naturens overveldende likegyldighet”, kanskje som en parallell til
”Tilværelsens uutholdelige letthet”? Ikke vet jeg. Men assosiasjonen er
uunngåelig. Det er meditativt og forstyrrende på en og samme tid. Jeg klarer
ikke å bestemme meg for om jeg synes det er fint eller morsomt eller teit -
eller alt på en gang. Det er noe umodent, kvasirampete, russeaktig over det. Men
så er det det at det er en kunstner som har gjort det. De forskjellige
elementene på skrivebordet inni den mørke hulen balanserer hverandre på en
irriterende måte. Jeg blir sittende og se det flere ganger etter hverandre. Og
blir fanget i fellen. Jeg aner ikke om Lars Brekke med dette verket holder hva
han lover. Samme kan det være.
You gotta try to get away from this endless night.
You gotta try
I'm gonna help you to see the light.
You gotta try to get out and see some city lights.
Need some shelter for awhile
D.O.R.
D.O.R. står for Deadly Orgone Radiation. Ifølge programerklæringen er verket deres ”et performativt innlegg rettet mot den konsensusdrevne sensuren og nekrofilien innen kunsten.” Intet mindre! Og videre: ”De senere hendelsene innen verdenspolitikken har skapt en helt ny situasjon også for kunsten, da retorikkens betingelser er radikalt endret. Med sine spesielle kunnskaper om dette vil D.O.R. lede an i en kunstnerisk bevegelse og bidra til å meisle ut samtidens “du og jeg“.”
Den ungdommen! Det er liksom dens privilegium å være motig
og/eller dum nok til å påberope seg ”spesielle kunnskaper”. Jeg venter spent på
den forestående ”du og jeg”-bevegelsen. I mellomtida må jeg sitte og se på et dårlig
opptak av det ”egentlige” verket, åpningsperformancen. Så vidt jeg skjønner
dreier det seg om en avduking av en levende skulptur. To mennesker med noen
rare masker snakker lenge. På engelsk. Det frekvensområdet som formidles via
den mikrofonen som sitter på videokameraet og deretter ut av noen små
høyttalere er dessverre utilgjengelig for de stakkars ødelagte tinnitusbefengte
ørene mine. Jeg skjønner ingenting. Og jeg skammer meg ikke en gang over det.
”This is the birth of..” ett eller annet, sies det på slutten før den levende
skulpturen blir avduket.
Jeg går inn i salen og ser på reminisensene etter
forestillingen. På gulvet: Tre plastsekker med krakellert leire. En sammenlimt
pinne står lent opp mot en pidestall ved siden av. På pidestallen: skiferheller
på grønn filt i et mønster som kommuniserer med sprekkene i leiren på gulvet.
Jeg går rundt installasjonen. Tar den inn fra alle tilgjengelige vinkler, også
får jeg plutselig øye på den: Klinkekulen! Den ligger der, forlatt, gjenglemt
mellom skiferhellene. Den treffer meg midt i smertesenteret. Jeg blir stående
paralysert, sjokkskadet. Hvordan våget de å legge den der? Den er en arketyp
som snakker direkte til det barnet jeg en gang var, og som jeg dermed bærer ett
eller annet sted inni meg. Sånt gjør man ikke. Bortsett fra når det er kunst. Kanskje det er det de mener med samtidens du og jeg? Jeg’et
på pidestallen med den tapte klinkekulen og du’et i den krakellerte leiren på
gulvet. Eller omvendt.
Elna Hagemann
På loftet vises en video av Elna Hagemann av en mann som
blir tatt bakfra gjennom hodet med hornet til en kvinnelig enhjørning. På
motsatt vegg vises en video av en kastrert mann som ser på. Han liksom svever
litt over den stolen han sitter på, og ser anspent og lidende ut. Det hele er
et vrengt sitat fra Fassbinders film Querelle.
De som har sett den vil huske at det lå et gyllent lys over hele filmen, noe
Hagemann har gjentatt. Det er ikke vanskelig å se at det spiller på den
velkjente sammenhengen mellom sex og død, noe som jo også var et hovedmotiv hos
Fassbinder. Men denne videoinstallasjonens styrke er også dens svakhet: Det
kjens som at Hagemann er inne på noe. Noe hun burde insistere på. Grave seg
dypere ned i, helt til hun så å si skraper på helvetes dør. Og på sitt beste
bærer nettopp slike ”sitater” bud om noe mer; en kunstnerisk løpebane som
munner ut i et kraftfullt personlig uttrykk. Det kan godt være at det er
nettopp det som er i ferd med å skje med Elna Hagemann. Problemet er at jeg får
ikke se mer! (noe som selvsagt kan skyldes plassmangel). I stedet blir jeg
presentert for en tekst hvor det forklares ned til minste detalj hvordan det
hele er gjort, komplett med tekniske detaljer, baktanker, underliggende
hensikter, referanselitteratur osv osv.
Kunsthistoriker Tommy Sørbø lar ingen anledning gå fra seg
til å håne og harselere over begrepet kontekst. Han vil helst ha ren,
uforfalsket skjønnhet. Dette er det i sin tur lett å harselere over. Det er noe
grettent og gammelmannsaktig over hånlatteren hans. Også glemmer han, eller vil
ikke innrømme, at kontekst – og tekst! - kan være viktig for å bringe en på
sporet av en bakenforliggende skjønnhet. Vi som ikke har studert kunsthistorie
trenger av og til en hjelpende hånd. Men i dette tilfellet tenderer jeg mot å
være enig med ham. For å si det sånn: Mindre forklaring og mer kunst. La
kunsten forklare kunsten. Eller: Kunst + kunst = kontekst.
Textfukkers
Veien inn til Textfukkers går også via en dårlig
videodokumentasjon av en performance. Det dreier seg om en konsert med Textfukkers’
tre ”band”medlemmer, hvorav den ene av dem, Marthe Walthinsen, har kuratert det
hele. De har en slags kasser over hodene sine og spiller noe 80-tallsinspirert,
postindustriell, artyfarty synthmusikk. Over dette framføres tekster av bl.a.
filosofene Adorno og Horkheimer, surrealisten André Breton m.fl. mens teksten
projiseres på veggen bak. Det er altså det Textfukkers holder på med: å fukke
tekst. Spretne onelinere passerer revy: ”The consciousness of god is replaced
by the production team”. ”Happiness is reduced to laughter in the pleasure
industry”. ”The culture industry is aesthetic barbarity” osv. Vi snakker altså
om medie-og kapitalismekritikk i ånden etter 1968. Og 1984.
Igjen faller bitene først på plass når jeg får se det som
står igjen etter forestillingen: En sol som er i ferd med å bli spist opp.
Stivnete ansikter i gull. En hånd som drukner i svart plast. Et forlatt lerret
med noen streker på. En tekst projisert på bakveggen: ”What is the use of
painting?/ Let us not discuss it any further… When we were children we had
toys/ that would make us weep today”. Strengt tatt interesserer det meg ikke at
”Textfukkers arbeid til Performance show handler om en tid der de lot seg
inspirere av primitivisme og Freuds drømmetydning”. For mens jeg sto der
trillet klinkekulen fra D.O.Rs installasjon stille på plass mellom føttene mine.
Og med det falt hele utstillingen på plass.
Jeg hadde en hemmelig plan om å slakte denne utstillingen.
Men så viser det seg irriterende ofte at når man bruker tid og oppmerksomhet og
krefter på en utstilling, så blir man fanget av dens hensikt og ja, kontekst. Utstillingen leder tankene umiddelbart over til 80-tallet
med sitt lykkelige, mørke (post)industrielle fellesskap mellom installasjon,
video og performance. Og det hadde vært enkelt å avvise den på det grunnlaget.
Vi var mange bleke, svartkledde som med dystre miner sto og tok inn et uttrykk
som ofte ikke var så mye mer enn det: Et uttrykk. Det er derfor en glede midt
oppi den vårlige melankolien og tonnene med bjørkepollen å kunne konstatere at
uttrykket har fått seg en dimensjon til: Et innhold.
Kunstkritikk.no 19.05.09
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar