Sverre Malling m/venner
Rakkestad Kunstforening
13. september - 28. september 2008
Før var det forskjell på offentlig og privat. Nå halser de offentlige etter de private og vil bli som dem: Ekspandér eller dø! Derfor har vi nå i noen år sett staten inngå stadig flere fusjoner som skal gjøre de nye institusjonene mer slagkraftige. Dette takket være den mye omtalte og bejublete synergieffekten som ved et trylleslag skal oppstå som en fugl fønix av asken etter de gamle. Vi har for eksempel fått NAV som er en sammenslåing av arbeidskontoret, sosialkontoret og trygdekontoret. Vi har fått Kunsthøgskolen med dans, teater og billedkunst. ABM-utvikling tar opp i seg arkiv, bibliotek og museumssektorene. Også må vi ikke glemme Nasjonalmuseet, som tar opp i seg både det ene og det andre.
All denne tilstrebete topptungheten sørger for jevn rekruttering av utredere til statsapparatet og politikken, og et livlig samvær med og ansvarliggjøring av visse deler av kunstmiljøet som føler seg tiltrukket av den slags. Dette skaper liksom liv og røre og såkalt debatt. Se på oss, det er her det foregår! De pruster seg opp, stiller seg opp i høytidelig positur og soler seg i sitt eget selvbilde. Som en romersk hær erobrer de statlige mastodontene med fanfarer og bjeller og gonggonger hele det offentlige rom...
Hele? Nei!
Rom for motstand
Vi har sett det mange ganger før: Når makthaverne blir seg selv nok og glemmer at det fins en virkelighet utenfor deres egne sirkler skaper det rom for motstand. Den cubanske revolusjonen startet med 12 skjeggete og fillete amatørsoldater i fjellene. Batistaregimet skjønte ikke at det var ute med dem før Castro, Che Guevara og vennene deres ble båret på tusenvis av hender gjennom Havannas gater.
Mens rockdinosaurene gikk amokk i sine pengebinger og begynte å kjøre limousinene ut i sine private svømmebasseng, erobret tusenvis av snørrete, spyttende pøbler med sikkerhetsnåler tredd gjennom kinnene gatene med en støyende, enkel, energisk tregrepsmusikk verden aldri hadde hørt før. De ga den ut på sine egne plateselskaper, promoterte den gjennom sine egne håndskrevne, stensilerte fanziner og spilte den for hverandre på små bortgjemte steder hvor det aldri før hadde vært en gitarforsterker.
I noen år nå har små selvdrevne gallerier, uten administrasjonsapparat og representasjonskonto, uten glansete kataloger og hvitvinsglass på stett oppstått og forgått i det indre av Oslo. Snart her, snart der, med uimotståelig energi og grenseløs kunst lansert på orgastiske vernissager for flere hundre av galleristenes beste venner. Det beste til meg og mine venner! (For ordens skyld: Det var ikke, slik mange tror, salig Joachim Nielsen som skrev den linja, men vår danske venn Kim Larsen dengangen han spilte i et utrolig tøft band ved navn Gasolin).
Men for et par uker siden toget venneflokken ut av Astrup Fearnleymuseets Warhol-åpning, satte seg i en buss og kjørte til Rakkestad for å feire Sverre Malling, Ivan Galuzin og Ann Cathrin November Høibos utstilling i Kunstforeningen der.
Hva har skjedd? Er bykjernen i Oslo i ferd med å tømmes for potensielle visningssteder? Er det et taktisk tilbaketog for en sliten kunstgerilja? Eller bare en ganske alminnelig spredning av det glade budskapet?
Rudskogen bilbane
Jordbrukskommunen Rakkestad ligger langt inni det indre Østfold. Stedet er mest kjent for Rudskogen bilbane. Men kulturpersonligheter har fra tid til annen også bidratt til å sette stedet på kartet. På 70-tallet drev komponistparet Maj og Gunnar Sønstevold musikkskole der. Og filosof, forfatter og grisebonde Tore Stubberud har bodd der i flere tiår. På en søndag er stedet praktisk talt utilgjengelig fra Oslo om du, som meg, verken har lappen eller tilgang til bil. Løsningen var å sette seg på bussen til Mysen for der å bli hentet i bil av styreleder Anikka i kunstforeningen.
Kunstforeningen holder til i et stort hvitt trehus, stedets tidligere legebolig. Utstillingen fyller alle de tre gamle stuene som ligger på rad i første etasje. I annen etasje ligger Rakkestad fotoklubb og vevstuen til Rakkestad bygdekvinnelag.
Dette er Norge på sitt beste. Som musiker har jeg spilt på de rareste steder her i landet, takket være lokale entusiaster som i ånden etter folkeopplysningens pionerer fulgte med på hva som skjedde og så det som en forpliktelse å dele sine kunnskaper med andre. Jeg har opplevd å ha ukesengasjementer, 3 ganger 3 kvarter hver kveld + tedans på søndagen i en kjeller i Stavanger tidlig på 80-tallet for oljearbeidere og noen enslige punkere. Og vi ble booket igjen og igjen. Jeg har spilt flere ganger på Dalane fjellstove, bortenfor Voss et sted, for lokale bønder som overraskende elegant klarte å tilpasse dansetrinnene sine til en musikk som man skulle tro for dem fortonte seg som komplett fremmed. På jukeboxen på fergekafeen i Svolvær kunne man seint på 70-tallet høre Elvis Costello, Siouxsie and the Banshees og 999. Til dere som ikke ser noe oppsiktsvekkende i det: Jeg snakker nå om en periode da denne musikken og dens lyttere av det offentlige Norge enten ble sett på som plagsomme utskudd eller enda verre: som ikkeeksisterende.
Månelanding
Og nå altså: Tre representanter for Oslos undergrunn har foretatt en månelanding i Rakkestad,
takket være entusiaster som ville finne på noe nytt i en kunstforening hvis publikum helst vil
være i slekt med kunstnerne for å komme på åpning. Styrelederen vasker gulvet i vinterhagen
mens jeg vandrer rundt i lokalene. Katalog og verksliste er dessverre ikke å oppdrive.
En ganske så uimotståelig ramme og det slår meg at her har Rakkestads dugnadsdrevne kunstforening og Oslos kunstneriske undergrunn funnet sammen i et vakkert fellesskap. By og land, hand i hand! Det kan ikke være tilfeldig.
Egentlig er det utilgivelig å verken ha verksliste eller katalog tilgjengelig. Men jeg tar meg selv i å ikke bli irritert i det hele tatt. Det er nærmest som det skal være. Jeg må, med litt hjelp fra den gulvvaskende styrelederen, selv finne ut av hvem som har lagd hva. Her foreligger ingen veiledende katalogtekst, ingen landgang inn til mysteriet. Men et søk på nettet i ettertid gir meg følgende pekepinn: ”Utstillingen ytrer en påstand om dødsforakt, fryktens avtreden og erobringen av nye horisonter”. Takk. Men utsagnet skal få lov å stå der det står, uten innblanding fra meg.
Under tittelen «Optimism» profilerer utstillingen seg med en hippieaktig estetikk som tydelig peker tilbake på 70-tallet. Plakaten ser ut som en forside fra et gammelt nummer av Gateavisa. Her fins elementer som en forside av magasinet Time fra 1973 dedikert Carlos Castaneda under tittelen ”Magic versus reality”. Videoer som målbærer LSD-profet Timothy Leary. Bøker om cannabis og andre godsaker. Et kors påheftet en CD med Popol Vuh. Det nordamerikanske flagget. Tegninger av nakne mennesker omringet av blomster og sommerfugler osv. Vi lengter alltid tilbake til en tid vi ikke selv har opplevd, en tid da ting betydde noe. Vi som vokste opp på 70-tallet lengtet etter 50-tallet, den gangen da uenighet var mulig. De som vokste opp på 50-tallet ville tilbake til 30-tallets klare linjer og kampånd.
Rølpete
Men inntrykket av nostalgi svekkes ved nærmere ettersyn. Ivan Galuzin er i sine mangfoldige og varierte installasjoner spektakulær, ekspressiv og rølpete. Men også leken, poetisk og humoristisk. I et hjørne, ved siden av et vindu ut mot den vakre hagen, har han bygd opp en montasje av tegninger toppet av et sovende menneske over en vrimmel av symboler; fra hakekorset til den nevnte Time-forsiden.
Sverre Malling er på overflaten langt mer stille med sine presise og minutiøse kulltegninger, men det er noe foruroligende ved dem som igjen og igjen trekker meg tilbake til dem. Ann Cathrin Høibo varierer mellom et strait veggteppe vevet i etasjen over hos Rakkestad bygdekvinnelag og en slags konklusjon på den lettere skandalebefengte installasjonen hun hadde på Kunstnerforbundet i sommer. Buret inneholder denne gangen et kakestykke i stedet for en levende undulat og er omringet av stående brente kvister, kanskje som et vern mot ytre farer.
Det er sterke uttrykk, heftige, ekte følelser, noe bl.a. Ivan Galuzin har holdt fram før, kanskje i en protest mot den allestedsnærværende ironien. Det er et sengeteppe med dertilhørende sædflekk. En kvinne gjør seg klar til å tungekysse en hodeskalle. En svart mann er fanget i en trål. Ikke på noe tidspunkt får jeg følelsen av å bli lurt. Det virker som det var nødvendig for kunstnerne å lage disse bildene. Og når det virker sånn, så var det nok det.
En ganske så uimotståelig ramme og det slår meg at her har Rakkestads dugnadsdrevne kunstforening og Oslos kunstneriske undergrunn funnet sammen i et vakkert fellesskap. By og land, hand i hand! Det kan ikke være tilfeldig.
Egentlig er det utilgivelig å verken ha verksliste eller katalog tilgjengelig. Men jeg tar meg selv i å ikke bli irritert i det hele tatt. Det er nærmest som det skal være. Jeg må, med litt hjelp fra den gulvvaskende styrelederen, selv finne ut av hvem som har lagd hva. Her foreligger ingen veiledende katalogtekst, ingen landgang inn til mysteriet. Men et søk på nettet i ettertid gir meg følgende pekepinn: ”Utstillingen ytrer en påstand om dødsforakt, fryktens avtreden og erobringen av nye horisonter”. Takk. Men utsagnet skal få lov å stå der det står, uten innblanding fra meg.
Under tittelen «Optimism» profilerer utstillingen seg med en hippieaktig estetikk som tydelig peker tilbake på 70-tallet. Plakaten ser ut som en forside fra et gammelt nummer av Gateavisa. Her fins elementer som en forside av magasinet Time fra 1973 dedikert Carlos Castaneda under tittelen ”Magic versus reality”. Videoer som målbærer LSD-profet Timothy Leary. Bøker om cannabis og andre godsaker. Et kors påheftet en CD med Popol Vuh. Det nordamerikanske flagget. Tegninger av nakne mennesker omringet av blomster og sommerfugler osv. Vi lengter alltid tilbake til en tid vi ikke selv har opplevd, en tid da ting betydde noe. Vi som vokste opp på 70-tallet lengtet etter 50-tallet, den gangen da uenighet var mulig. De som vokste opp på 50-tallet ville tilbake til 30-tallets klare linjer og kampånd.
Rølpete
Men inntrykket av nostalgi svekkes ved nærmere ettersyn. Ivan Galuzin er i sine mangfoldige og varierte installasjoner spektakulær, ekspressiv og rølpete. Men også leken, poetisk og humoristisk. I et hjørne, ved siden av et vindu ut mot den vakre hagen, har han bygd opp en montasje av tegninger toppet av et sovende menneske over en vrimmel av symboler; fra hakekorset til den nevnte Time-forsiden.
Sverre Malling er på overflaten langt mer stille med sine presise og minutiøse kulltegninger, men det er noe foruroligende ved dem som igjen og igjen trekker meg tilbake til dem. Ann Cathrin Høibo varierer mellom et strait veggteppe vevet i etasjen over hos Rakkestad bygdekvinnelag og en slags konklusjon på den lettere skandalebefengte installasjonen hun hadde på Kunstnerforbundet i sommer. Buret inneholder denne gangen et kakestykke i stedet for en levende undulat og er omringet av stående brente kvister, kanskje som et vern mot ytre farer.
Det er sterke uttrykk, heftige, ekte følelser, noe bl.a. Ivan Galuzin har holdt fram før, kanskje i en protest mot den allestedsnærværende ironien. Det er et sengeteppe med dertilhørende sædflekk. En kvinne gjør seg klar til å tungekysse en hodeskalle. En svart mann er fanget i en trål. Ikke på noe tidspunkt får jeg følelsen av å bli lurt. Det virker som det var nødvendig for kunstnerne å lage disse bildene. Og når det virker sånn, så var det nok det.
Trehodet
Variasjonen er enorm. Samtidig kan utstillingen godt sees som skapt av ett individ med tre
hoder. Det hele er preget av et uimotståelig overskudd. Etter en stund er det bare å gi opp
forsøkene på å skille ut de enkelte elementene og gjøre som på Roskildefestivalen når den er
på sitt mest gjørmete: hive seg ut i det. Jeg skulle likt å se hvordan Klassekampens
”verkorienterte” kritiker, Mona Gjessing, ville forholdt seg til dette virvaret. Men i den
konservative avisa Klassekampen skriver man ikke om sånt.
Tittelen «Optimism» synes jeg ikke man skal ta for bokstavelig, selv om det samsvarer godt med myten om 70-tallet. Sånn sett kommer disse kunstnerne ikke helt unna ironien likevel. For oss som opplevde 70-tallet var det, mer enn noe annet, tiden for grusom innsikt. Det viste seg at ingenting var det vi trodde det var. Det samme kan sies om denne utstillingen.
Den er et strålende vitnesbyrd om kunstens mangel på autonomi. “Optimism” ble til i kraft av stedet den ble skapt på. Rakkestad kunstforening har tatt en kjempesjanse og fått umiddelbare resultater tilbake. Så et forslag til konklusjon kunne være: Optimismen ligger ikke så mye i utstillingens innhold som i at den faktisk er blitt til.
Så kan vi jo spekulere i hvorvidt den er ett av flere uttrykk for at Oslos kunstneriske opposisjon er i ferd med å komme i posisjon. I såfall: Er det så farlig? Hva er opposisjonens og opprørets innerste mål og lengsler? I hvert fall ikke å fryse fast opprøret til å bli en permanent tilstand. Det ville jo være den verst tenkelige måten å dø på.
Kunstkritikk.no 26.09.08
Tittelen «Optimism» synes jeg ikke man skal ta for bokstavelig, selv om det samsvarer godt med myten om 70-tallet. Sånn sett kommer disse kunstnerne ikke helt unna ironien likevel. For oss som opplevde 70-tallet var det, mer enn noe annet, tiden for grusom innsikt. Det viste seg at ingenting var det vi trodde det var. Det samme kan sies om denne utstillingen.
Den er et strålende vitnesbyrd om kunstens mangel på autonomi. “Optimism” ble til i kraft av stedet den ble skapt på. Rakkestad kunstforening har tatt en kjempesjanse og fått umiddelbare resultater tilbake. Så et forslag til konklusjon kunne være: Optimismen ligger ikke så mye i utstillingens innhold som i at den faktisk er blitt til.
Så kan vi jo spekulere i hvorvidt den er ett av flere uttrykk for at Oslos kunstneriske opposisjon er i ferd med å komme i posisjon. I såfall: Er det så farlig? Hva er opposisjonens og opprørets innerste mål og lengsler? I hvert fall ikke å fryse fast opprøret til å bli en permanent tilstand. Det ville jo være den verst tenkelige måten å dø på.
Kunstkritikk.no 26.09.08
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar