Klangen av galskap

Sonic Hamlet:
Nationaltheatret, Malersalen
Skuespillere: Ole Johan Skjelbred, Eindride Eidsvold Regissør: Morten Cranner
Scenografi: Tine Schwab
Lys: Rune Kjelby
Videodesign: Klaus Kottmann
Dramaturg: Hege Randi Tørressen
Musikalsk konsulent: Åsmund Feidje

Det ligger et musikalsk potensial i alt: En hvilken som helst bordplate eller plastbøtte er som kjent en potensiell tromme. Spiseskjeer brukes hyppig som rytmeinstrument i irsk folkemusikk. Rockbandet Hurra Torpedo uttrykker seg gjennom hvitevarer. En selvlagd analog ”laptop” er det eneste musiker og komponist Tore Honoré Bøe har med seg på turné. I kompaniet Verdensteatrets forestillinger blir skuespillerne omskolert til operatører av de mange audiovisuelle sceneelementene.

Og i Malersalen på Nationaltheatret, i forestillingen ”Sonic Hamlet”, fyker skuespillerne Ole Johan Skjelbred og Eindride Eidsvold omkring og spiller på tørkestativ, papir, saks, europaller, eggedeler, i tillegg til en diger vaier som er strukket langs hele bredden av scenen, en trillebår full av sprukne gamle gitarer og mye mer. Det hele formidlet gjennom små pickup-mikrofoner og bl.a. en bitteliten gitarforsterker som det kommer mye feedback og vreng ut av.

Forskningsarbeid
Regissør Morten Cranner har da også sin bakgrunn i bl.a. Verdensteatret. Han er utdannet både som teaterregissør og som slagverker. Det aktuelle prosjektet, ”Sonic Hamlet” er en del av et vitenskapelig forskningsarbeid rundt lydproduserende scenografi. Her har de to skuespillerne, som begge spiller Hamlet, fått utvidete arbeidsoppgaver: Gjennom en drøy time jobber og leker de seg fra instrument til instrument mens de innimellom strør om seg med sitater fra ”Hamlet”, alt sammen forsket fram av skuespillerne selv under ledelse av Morten Cranner.

Den uttalte hensikten er å undersøke hvordan Hamlet ”ville ha tolket sin egen skjebne i dødsøyeblikket”. Derfor tar de utgangspunkt i det avsluttende dødsøyeblikket og beveger seg tidsriktig bakover i stykket for å finne ut av ”hva var det egentlig som skjedde?”

Dette er et lovende utgangspunkt. ”Hamlet” er et stykke som aldri ser ut til å uttømme sitt potensial for nye tolkninger. Det er plassert så å si midt i verdenshistorien med pekere både bakover mot antikken og framover mot modernismen. Det inneholder alt man kan drømme om av svik, hevn, galskap, sex, religion, korrupsjon og død og det vrimler av catchy enlinjere. Det er bare å fråtse i vei.

Magiske øyeblikk
Og her finnes det flere morsomme og magiske øyeblikk: Hamlets (Eindride Eidsvold) stadig mer fortvilte rop på Ofelia gjennom en pickup-mikrofon, formidlet i vrengt form via en mini gitarforsterker, mens den andre Hamlet (Ole Johan Skjelbred) spiller florlett på et tørkestativ som vi må anta = Ofelia.

Det er ingen forutsetning, men det hjelper i dette tilfellet å vite at Ofelia, Hamlets umulige kjærlighet, ble det uskyldige offeret for denne historiens tette nettverk av intriger og konflikter, noe som driver henne ut i galskap. Samspillet mellom Hamlets gradvis økende maktesløshet og fortvilelse og den skjøre gjennomsiktige klangen av galskap som strømmer ut av Ofelia/tørkestativet er fullt av musikalitet og spenning.

Et annet sted setter Ole Johan Skjelbred i scene det avgjørende giftmordet på Hamlets far, kongen, utført av hans bror Claudius, som siden giftet seg med dronninga og overtok tronen. Kongen blir her spilt av et A4-ark og Claudius av en saks som gjør arket om til et dødningehode. Lyden som kommer ut av dette kan ikke beskrives, den må oppleves!

Befriende
Det er befriende å se en forestilling på selveste Nationaltheatret hvor teksten for en gangs skyld er i bakgrunnen. Det åpner og utvider scenerommet for oss som har prøvd og prøvd, men altfor ofte har gått ut igjen med tåke i hodet og høye skuldre. Om du kjenner til Hamlet eller ikke: noe får du ut av dette uansett, og du kommer tett på aktørene og kan ta og føle på entusiasmen og spillegleden. Dertil spilles den på et barnevennlig tidspunkt. Likevel: Det finnes noen missing links her som reduserer opplevelsen. ”Mye av dagens musikkteatereksperimenter kan være formalt spennende, men de mangler nerven, de mangler en spenning”, sa Tore Vagn Lid nylig i et  her på scenekunst. Og det er her det butter. 

Pling, skrap, kræsj
For uansett ambisjoner om å utforske hvordan hovedpersonen ”ville ha tolket sin egen skjebne i dødsøyeblikket”, så blir det etter hvert tydelig at teaterstykket ”Hamlet” her blir brukt, evt misbrukt, til å legitimere Mortens Cranners lydforskning. Det er den som står i sentrum, og dermed forsvinner til tider også noe av den omtalte spenningen.

Skuespilleren prøver et nytt instrument. Pling, skrap, kræsj. Han ser på publikum med store forundrete øyne, litt sånn: Var ikke dette morsomt da? Og det er det jo. Men ikke noe mer. Vi faller av lasset, mister Hamlet-tråden og blir overlatt til lydleken, og bare den. Men så kommer de etter hvert tilbake på sporet, og vi er på igjen. På, av, på, av. Denne til tider manglende integreringen av innhold og form, tekst og lyd går utover kontinuiteten og gjør den uttalte kunstneriske ambisjonen lite troverdig.

Arven fra Teaterhøgskolen
Også lar det seg ikke fornekte at det tross alt er institusjonsteaterskuespillere vi har med å gjøre her. Eidsvold og Skjelbreds utvilsomme kvaliteter kommer ikke helt til sin rett i møte med dette materialet. Arven fra Statens Teaterhøgskole og Nationaltheatret skinner gjennom og kommer til uttrykk i en stemmebruk og et kroppsspråk med klare begrensninger.

Eindride Eidsvold kan framføre den sentrale ”være eller ikke være”-monologen stående stille mens han bærer på en europall med et stativ på, og gjøre det så man får gåsehud. Men når det skal utageres og eksperimenteres med stemme og kropp, blir det ofte flatt og utvendig. Her mangler aktørene mye av den dybden, klangen og råskapen som mange skuespillere i de frie gruppene opparbeider seg gjennom å hente inn kunnskap og impulser helt andre steder fra. Men det kan kanskje være et kommende forskningsprosjekt ved Nationaltheatret?

Det beste med denne forestillingen er at den er blitt lagd. Under teatersjef Hanne Tømtas ledelse er Nationaltheatret i ferd med å åpne seg mot en større verden. Ved å samarbeide med frie kompanier som Goksøyr/Martens og Fabula Rasa, ved å engasjere BIT Teatergarasjens Sven Åge Birkeland til å kuratere et eget forestillingsprogram på hovedscenen, ved å bruke metoder som devised theatre (BankeRått) og en regissør som Kai Johnsen (I år skal det være moderne), ser det ut som Tømta er i ferd med å sette en ny standard for hvordan Nationaltheatret skal framstå. For de av oss som trodde vi hadde gitt opp institusjonene for godt er dette gode nyheter. Snart kommer den legendariske New York-gruppa The Wooster Group og i mellomtida kan man få med seg ”Sonic Hamlet”. 

scenekunst.no 10.11.11