Det Norske Teatret
Scene 3
Det normale livet
av Christian Lollike
Omsetjing: Kristin Auestad Danielsen
I rollene:
Ane Dahl Torp
Joachim Rafaelsen
Heidi Gjermundsen Broch
Regissør:
Petter Næss
Dramaturg:
Ola E. Bø
Scene 3 på Det Norske Teatret var glissent besatt dagen etter premieren på Det normale livet.
Det er med andre ord ikke nok å hete Christian Lollike og ha skrevet et
skandaleombrust stykke med utgangspunkt i Anders Behring Breivik.
Lollike er ellers en betydelig dramatiker i Danmark. I år vant han hele
tre Reumertpriser (tilsvarende vår Heddapris). Den ene av dem, Juryens
særpris, fikk han for nettopp Manifest 2083, basert på Behring Breiviks
ideologiske kampskrift. Forestillingen ble spilt to ganger på
Dramatikkens hus i Oslo i fjor høst og kommer sannsynligvis ikke
tilbake, selv om den var gjenstand for stor oppmerksomhet da den var
her. Til gjengjeld blir den satt opp igjen i København i høst.
Det normale livet er imidlertid noe helt annet.
Kontroll og selvkontroll
Her er de individuelle karakterene erstattet av A, B og C,
representanter for et tidsmessig hysteri som mange av oss kjenner oss
igjen i. Det handler om kontroll og selvkontroll, om kroppen som
kampplass, om vår streben etter det perfekte.
– Eg føler meg forfulgt, erklærer Ane Dahl Torps figur, men hun kan
selvsagt ikke gjøre rede for av hvem eller hva. Det viser seg at
forfølgeren befinner seg i hennes eget hode. C (Heidi Gjermundsen Broch)
tegner og forklarer at det er Innerstasi som er i virksomhet igjen, en
slags parallell til Sigmund Freuds overjeg. Her gjelder det å passe på, å
sørge for at du aldri slipper taket i din streben etter det riktige og
det perfekte.
Selv kjenner jeg ungdommer som sletter bildene av seg selv som de
stadig legger ut på facebook dersom de ikke får minst 50 ”likes” i løpet
av de første 10 minuttene.
Helvete
Helvete, det er de andre, påsto Jean Paul Sartre. Nå tar vi oss selv av
den funksjonen. Men det er ingen ny innsikt. Karl Marx, og ikke minst
Foucault, har beskrevet den mekanismen som inntrer når vi selv blir
forvaltere av vår egen undertrykkelse. Denne selvpiskingen blir servert i
en ideologisk innpakning som skal tilfredsstille vårt behov for å
framstå overfor oss selv og andre som unike og spesielle. Tragedien
oppstår i det vi igjen og igjen må konstatere at jo mer unike og
spesielle vi prøver å bli, jo mer konforme blir vi.
I et oppjaget, nervøst tempo begynner de tre personene sin ferd mot noe
som kan likne en definisjon av det de holder på med, innafor såkalt
normale rammer. Men det mislykkes og de må begynne forfra, igjen og
igjen.
Det hele foregår på et scenegulv med bare det aller nødvendigste av
scenografi, i en konstant veksling mellom regulært samspill, monologer
til publikum og spill i spillet. Tempoet er høyt og det hele står og
faller på samspillet mellom de tre skuespillerne, som foruten de to
kvinnelige figurene også består av mannen B, spilt av Joachim Rafaelsen.
Postdramatisk
Og det tar litt tid før de finner rytmen, men når de først gjør det, er
de ikke til å stoppe. Ane Dahl Torps rolle er en slags hovedfigur. Når
hun først blir varm i trøya, avslører hun hvilket rikt register hun har å
spille på. Den tversigjennom normale dama beveger seg lengre og lengre
ut på randen av komplett galskap, og før jeg aner ordet av det er
forestillingen over, mens jeg bare en halvtime tidligere lurte på om det
ikke snart skulle ta slutt.
Christian Lollike er ifølge eget utsagn en postdramatisk dramatiker.
Slike begreper blir gjerne til klisjeer før man har rukket å si
postspektakulær. Regissør Petter Næss og dramaturg Ola Bø har her jobbet
bra med både spill og struktur. Likevel savnet jeg en enda bedre
utnyttelse av de mulighetene som teksten byr på. Åpenheten som ligger i
den innbyr til å ta den enda lengre ut – i alle retninger.
Scenekunst.no 17.09.13
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar