Helvete, det er oss selv

Det Norske Teatret
Scene 3

Det normale livet
av Christian Lollike
Omsetjing: Kristin Auestad Danielsen
I rollene:
Ane Dahl Torp
Joachim Rafaelsen
Heidi Gjermundsen Broch
Regissør:
Petter Næss
Dramaturg:
Ola E. Bø



Scene 3 på Det Norske Teatret var glissent besatt dagen etter premieren på Det normale livet. Det er med andre ord ikke nok å hete Christian Lollike og ha skrevet et skandaleombrust stykke med utgangspunkt i Anders Behring Breivik.

Lollike er ellers en betydelig dramatiker i Danmark. I år vant han hele tre Reumertpriser (tilsvarende vår Heddapris). Den ene av dem, Juryens særpris, fikk han for nettopp Manifest 2083, basert på Behring Breiviks ideologiske kampskrift. Forestillingen ble spilt to ganger på Dramatikkens hus i Oslo i fjor høst og kommer sannsynligvis ikke tilbake, selv om den var gjenstand for stor oppmerksomhet da den var her. Til gjengjeld blir den satt opp igjen i København i høst.
Det normale livet er imidlertid noe helt annet.

Kontroll og selvkontroll
Her er de individuelle karakterene erstattet av A, B og C, representanter for et tidsmessig hysteri som mange av oss kjenner oss igjen i. Det handler om kontroll og selvkontroll, om kroppen som kampplass, om vår streben etter det perfekte.

– Eg føler meg forfulgt, erklærer Ane Dahl Torps figur, men hun kan selvsagt ikke gjøre rede for av hvem eller hva. Det viser seg at forfølgeren befinner seg i hennes eget hode. C (Heidi Gjermundsen Broch) tegner og forklarer at det er Innerstasi som er i virksomhet igjen, en slags parallell til Sigmund Freuds overjeg. Her gjelder det å passe på, å sørge for at du aldri slipper taket i din streben etter det riktige og det perfekte.

Selv kjenner jeg ungdommer som sletter bildene av seg selv som de stadig legger ut på facebook dersom de ikke får minst 50 ”likes” i løpet av de første 10 minuttene.

Helvete
Helvete, det er de andre, påsto Jean Paul Sartre. Nå tar vi oss selv av den funksjonen. Men det er ingen ny innsikt. Karl Marx, og ikke minst Foucault, har beskrevet den mekanismen som inntrer når vi selv blir forvaltere av vår egen undertrykkelse. Denne selvpiskingen blir servert i en ideologisk innpakning som skal tilfredsstille vårt behov for å framstå overfor oss selv og andre som unike og spesielle. Tragedien oppstår i det vi igjen og igjen må konstatere at jo mer unike og spesielle vi prøver å bli, jo mer konforme blir vi.
I et oppjaget, nervøst tempo begynner de tre personene sin ferd mot noe som kan likne en definisjon av det de holder på med, innafor såkalt normale rammer. Men det mislykkes og de må begynne forfra, igjen og igjen.
Det hele foregår på et scenegulv med bare det aller nødvendigste av scenografi, i en konstant veksling mellom regulært samspill, monologer til publikum og spill i spillet. Tempoet er høyt og det hele står og faller på samspillet mellom de tre skuespillerne, som foruten de to kvinnelige figurene også består av mannen B, spilt av Joachim Rafaelsen.

Postdramatisk
Og det tar litt tid før de finner rytmen, men når de først gjør det, er de ikke til å stoppe. Ane Dahl Torps rolle er en slags hovedfigur. Når hun først blir varm i trøya, avslører hun hvilket rikt register hun har å spille på. Den tversigjennom normale dama beveger seg lengre og lengre ut på randen av komplett galskap, og før jeg aner ordet av det er forestillingen over, mens jeg bare en halvtime tidligere lurte på om det ikke snart skulle ta slutt.
Christian Lollike er ifølge eget utsagn en postdramatisk dramatiker. Slike begreper blir gjerne til klisjeer før man har rukket å si postspektakulær. Regissør Petter Næss og dramaturg Ola Bø har her jobbet bra med både spill og struktur. Likevel savnet jeg en enda bedre utnyttelse av de mulighetene som teksten byr på. Åpenheten som ligger i den innbyr til å ta den enda lengre ut – i alle retninger.

Scenekunst.no 17.09.13