Kates metode

Foto: Kristin von Hirsch

Noen dager før valget dukket det opp et kopiert A4-ark på døra inn til doseksjonen på Dramatikkens hus, med et blekt, grått bilde av en triumferende Margaret Thatcher og påskriften: Johnny Johnson is back with A Dance Tribute To Margaret Thatcher.

Det var valget det skulle dreie seg om denne gangen; og hverdagsprofeten fra pubene i øst-London stilte igjen opp, sammen med sine to tause Birgitter, for å gi oss nordmenn en leksjon fra sitt uuttømmelige reservoar av selfmade visdom. Og ikke minst, en advarsel om at det som nå har skjedd, kom til å skje: Margaret Thatchers fremste disippel i Norge har fått minst en hånd på rattet. Johnny har riktignok ”gjennomsnittsmannens forhold til porno og fotball”, men en ting er han likevel klar på vedrørende Margaret Thatcher: "That bastard broke England's heart." 

Tegneserieversjon 

Kun én forestilling denne gangen, han ble tross alt hentet inn mer eller mindre mot sin vilje. Jeg møter skaperen og utøveren Kate Pendry på huset et par dager etterpå for å snakke om tilblivelsen av karakteren og hennes særegne metode for å skrive dramatikk.   

–  Det startet for ti år siden med en litt tegneserieaktig versjon, Leonard Johnson. Den gangen var det en reaksjon mot drag queen-bølgen, jeg ville skape et alternativ til den. Og så var jeg tiltrukket av det frigjørende potensialet, for meg som kvinne, i det å få lov å spille mann. Bare det å helt skamløst kunne sitte der med skrevende bein var vidunderlig, sier hun.

–  Men så drepte jeg den eldre broren, det ble for vanskelig å gå i dybden på ham, og jeg gikk for alvor i gang med research-arbeidet. Jeg snakket med mange heteromenn som jeg har truffet. Fjerne, nære, venner, kjærester, ukjente. Fortell meg alt du aldri forteller til kvinner! sa jeg. Og de åpnet seg. Jeg spurte for eksempel: Hva er det verste en kvinne kan gjøre i soverommet? Og svaret var entydig: Å føre seg liksom teatralsk sexy og være veldig sminka.

–  Den første forestillingen hadde jeg i Kunstbanken på Hamar. Jeg hadde huset til disposisjon i en hel dag. Det var antakelig en ganske masochistisk ting å gjøre. Jeg satt i fem timer på en stol midt i utstillingsrommet. Men mange satt der med meg nesten hele tida.

 Freudiansk mareritt 

–  En av de første tingene jeg måtte ta stilling til var: Hvor stor er kuken til Johnny? Jeg tenkte på forskjellige kuker jeg hadde sett. Jeg tenkte på faren min sin og gjennomgikk et freudiansk mareritt. Til slutt ble Johnny Johnson en mann som var seg bevisst at han hadde en gjennomsnittlig penis. Og da kunne jeg lese lettelsen i ansiktene til den mannlige delen av publikum. Johnny Johnson er i det hele tatt en ganske gjennomsnittlig mann og det gjør antakelig at han er elsket av alle; menn og kvinner i alle aldre.

Hvordan startet prosessen med den nye forestillingen? 

–  Den startet med to ting: Jeg var blant de som ble valgt som husdramatiker på Dramatikkens hus. Da var det som om huset åpnet seg igjen, etter at det for meg har føltes symbolsk stengt i en periode. Den andre hovedinspirasjonen var angsten og uroen for valget. Når du kjenner at den eksistensielle balansen er truet, må du gjøre noe. Jeg ga dermed meg selv følgende oppgave: Beskriv Fremskrittspartiet sett fra Johnny Johnsons side. Men bakenfor alt dette ligger 22. juli som jo er et tabu i kunstneriske sammenhenger. Jeg skjønner hvorfor. En sånn hendelse egner seg ikke som springbrett for kunstnere som har behov for å vise seg fram som såkalt modige.

Pendry var tilstede under hele rettssaken, og bet seg merke i kontrasten mellom det hun hørte og det hun så: –  Hvis du nøyer deg med å lese transskriptet, hvis du bare leser det massemorderen sa, så kan han virke fornuftig og balansert. Jeg tør si at jeg, i kraft av mitt yrke, er en ekspert på karakterer. Men det er først når du ser ham at du skjønner at han er sinnssyk. 

Retten som teater 

–  Jeg ville være et vitne og jeg prøvde å få andre også til å komme til tinghuset, men det viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde. Folk har problemer med å uttrykke noe nyansert rundt det. Et hederlig unntak her er Maria Tryti Vennerød. Jeg satt med mye informasjon etter hvert. Jeg kunne bl.a. overhøre hvordan alt som ble sagt ble simultanoversatt til andre språk. Det er ingenting rarere enn å høre en lys kvinnestemme oversette det Breivik sa. Det ga det hele en slags letthet. Retten er et teater, ingen tvil om det. Du ser aldri ellers en liknende, mer intens dramaturgi. Men det var påfallende, etter 22. juli, å se hvor raskt høyrefløyen kom til hektene igjen.

Når man ser Kate Pendry på scenen er det én ting det ikke kan herske noen tvil om: Hun kan faget sitt. Kombinasjonen av kroppsspråk og ansiktsmimikk gir assosiasjoner til store deler av skuespillerfagets historie, fra klassikerne til Chaplin og nyere performancekunst.

Du er en klassisk utdannet skuespiller? 

–  Ja, jeg har tre år på Mountview Theatre School i London. Jeg er flasket opp på Shakespeare og Ibsen. Jeg blir fornærmet når folk kaller meg performanceartist. Det er noe helt annet. Det kan hvem som helst være. Jeg tar faget mitt på alvor, jeg er med i fagforeningen. Og jeg blir sint når jeg ser skuespillere som ikke tar faget sitt seriøst.

Mer sympatisk 

Hvordan har Johnny Johnson som type utviklet seg i løpet av disse ti årene? 

–  Det begynte ganske brutalt og usympatisk, med An Evening Of Rape by Johnny Johnson. Jeg hadde lyst til å spille en usympatisk mann og bruke ordet voldtekt. Jeg ville være slem og provoserende. Men jeg var egentlig ukomfortabel med det. Likevel virket det, rett og slett fordi jeg var kvinne! Men nå er Johnny blitt mer sympatisk, mer melankolsk, mer despressiv. Han har gitt opp å prøve å være suksessfull. De ti årene har rett og slett gitt han mer dybde. Han er en mann med et stort hjerte. The concept of love is huge to him. Han er ikke en pøbel, ikke en egoist. Han krever ikke noe av noen og han er følsom for reaksjoner. Hvis han merker at noen reagerer tar han seg i det. Ånei, hvordan kunne jeg si noe så dumt. Og så sier han bare noe som passer bedre. Men potensialet for kompleksitet har selvfølgelig alltid vært der.

 Hvordan går du fram, helt konkret? 

–  Først kommer ideen, gjerne tilsynelatende av seg selv, og alltid helt plutselig, i form av en frase, et ord, et uttrykk. Og når den først har satt seg så forlater den meg ikke. Så begynner jeg å filtrere ut, å plukke ut relevante ting. Da er det det som fyller tilværelsen. Alt jeg ser og hører vurderer jeg i forhold til grunnideen, og så sorterer jeg ut det som eventuelt kan brukes. I sånne faser er jeg vanskelig å ha med å gjøre. Jeg er en urolig sjel. For å få roen er jeg avhengig av å være mye aleine. Jeg drikker ikke alkohol og tar ikke dop. Og jeg har ingen time out, det er alltid noe som jobber i meg. I sånne perioder går jeg aldri på teater eller kino. Jeg er helt avhengig av å beskytte meg selv mot impulser som kan forstyrre prosessen. 

Hun gjør aldri notater, avslører hun.

– Nei. Etter mange års erfaring stoler jeg på at brønnen fylles opp. Det første jeg skriver er en tilfeldig liste på kanskje 10-20 setninger. Etter hvert former det seg et landskap. Så tegner jeg opp det landskapet som et slags kart med farger og andre symboler.

Bakvendt metode 

Det betyr at du ikke har moe manus? 

–  Ja. Alt er improvisert, bortsett fra de seks kortene med spørsmål, som inneholder enkelte setninger og stikkord, og de seks sangene som vi danser til. Det skal nevnes at jeg hver tirsdag i 12 år i RadiOrakel har hatt det 100 % improviserte programmet ”Sister Ruby Tuesday”, for 10-20.000 lyttere. Det har gitt meg god trening og det har ikke minst gitt meg en stor usynlig fanbase. Etter ti år er jo karakteren der. Han blir fylt opp med alle disse ideene. Jeg sitter liksom i mitt eget bakhode og observerer han derfra mens jeg spiller. Også registrerer jeg av og til, særlig i denne siste forestillingen, at aj! Her er det mer Kate enn Johnny. Da må jeg jobbe med å hente meg inn igjen. Men jeg har sørget for å ta opp hele forestillingen, slik at jeg kan transkribere alt jeg har sagt. 

Du snur altså det hele på hodet. Der hvor manus ellers er det kompasset skuespillerne beveger seg etter, så er det i ditt tilfelle en dokumentasjon på noe som har skjedd? 

–  Det stemmer.

Denne ”bakvendte” metoden, har det vært et bevisst valg eller snublet du liksom inn i det? 

–  Jeg snublet helt klart inn i det. Jeg har alltid jobbet sånn, det passet til meg. Manus blir til etterpå. Jeg prøvde riktignok en gang med manus først, på Black Box i 2005. Men det funket ikke. Johnny ville ikke. Han sklei vekk fra det veldig fort. Men man ønsker jo å lage en hit som kan framføres av andre og det er faktisk blitt gjort, av Mungo Park Teater i Danmark, på dansk under navnet Johnny Jensen. Der var han ganske forskjellig fra min versjon. Men det fungerte.

Lengre enn planlagt 

A Dance Tribute To Margaret Thatcher ble lengre enn planlagt? 

–  Ja, mye lengre. Det er et syndrom hos meg: Jeg tror bestandig at jeg ikke har nok materiale. Planen var å la den vare i to timer og jeg var sikker på at jeg ikke hadde nok materiale til å fylle de to timene. Men så skjer det som vanlig et sted uti der at jeg konstaterer at nei, jeg er langt fra ferdig. 20 minutter før slutt merket jeg at folk var trøtte og slitne. Det var varmt; de hadde ikke fått noe å drikke, ingenting å spise, ingen hvile. Jeg hadde brutt kontrakten. Det er viktig at det eksisterer en sånn uskreven kontrakt, hvor folk blir gjort klar over rammeverket.

Så du merket helt konkret at folk var slitne? 

–  Åja, jeg har en god radar. Jeg syntes spesielt synd på en som listet seg ut og pekte på klokka, han måtte tydeligvis rekke et tog. Da dette gikk opp for meg trådte rutinen i kraft, jeg måtte jobbe hardt for å hente meg inn, men jeg følte at publikum var med på laget, at vi var sammen om det. Folk var slitne men samtidig merket jeg at ingen var rastløse. Det var fantastisk. Jeg brøt kontrakten, men det gjorde ikke publikum! avslutter Kate Pendry før hun går inn i salen for å rigge ned.

Magasinet, Dramatikkens hus, oktober 2013