Enaktere på tegnspråk
Teater Manu lørdag
28. september 2013
Lesning av seks enaktere skrevet av Hilde Haualand,
Megan Matovich, Odd-Inge Schrøder, Dag Lindeberg, Torill Zahl og Hilde
Holtsmark.
Konsulenter: Kai Johnsen og Liv Heløe
Regi: Kai Johnsen
En gang for mange år siden oppsøkte jeg Nadderud stadion i Bærum for å
overvære en landskamp i fotball mellom Norge og Nederland. Ung, distré
og utlending som jeg var hadde jeg ikke lest plakaten i detalj, noe som
skulle forklare hvorfor jeg var så uforberedt på denne underlige
opplevelsen. Det var merkelig stille på stadion. Tribunene var glisne og
i den grad det ble sagt noe var det på en uartikulert måte. Når
dommeren blåste reagerte spillerne ofte ikke, men bare fortsatte å
spille ball. En gang ble det jublet hemningsløst, og det var på den
hollandske benken da laget deres scoret. Jeg så meg omkring og fikk øye
på en kjenning som var ute i samme ærend, men han hadde på forhånd
skaffet seg rede på at det dreide seg om fotball for døve.
En liknende opplevelse var det å komme inn i en foajé full av tause,
gestikulerende mennesker på Teater Manu i Oslo. Jeg stilte meg i et
hjørne og observerte – og lyttet til lyden av de døve. Det finnes ikke
maken.
Om å være døv
Gjennom sin tolvårige eksistens har det prisbelønte Teater Manu markert
seg som et åpent, uforskende laboratorium for scenekunst. Det er et
teater som bruker tegnspråket som en integrert del av det sceniske
uttrykket, samtidig som det også alltid brukes stemme for oss som hører.
Et godt eksempel er Jeg var Fritz Moen i regi av Kjersti Horn,
satt opp for to år siden i samarbeid med Riksteatret. En forestilling
som ”forteller historien på en måte som bare kan gjøres på
teaterscenen”, slik Therese Bjørneboe skrev i Aftenposten. Dette gjør
Teater Manu til et unikt prosjekt med evne til å nå langt utover de
døves egne rekker.
Repertoaret har gjennom årene variert mellom klassikere og ny norsk og
utenlandsk dramatikk. Men nå har teatret for første gang tatt sjansen på
å invitere en rekke uerfarne dramatikere til å skrive enaktere om det å
være døv. Seks slike enaktere ble presentert i helgen.
Prosjektet er ett av mange som ble sparket i gang under Kai Johnsens
tid som kunstnerisk leder på Dramatikkens hus, det var derfor fortsatt
Johnsen som, sammen med dramatiker Liv Heløe, hadde ansvaret for den
kunstneriske framdriften. Selve skriveprosessen har pågått i ett år,
mens prøvetiden kun har vart i ei uke. Hver av enakterne har altså i
gjennomsnitt hatt en dag på seg til å prøve ut stoffet med
skuespillerne.
Familien som arena
Familien var her, som ofte i teatret ellers, arena for det som utspilte
seg. Fra konkrete problemstillinger som: Bør man operere et døvt barn?
Bør to døve gifte seg og få barn?, til mer eksistensielle, filosofiske
og religiøse spørsmål. Det mest interessante gjennomgående sceniske
trekket ved alle framføringene var vekslingen mellom hvem som brukte
tegn og tale. Snart den ene, snart den andre opererte som en slags
ghosttalkers for hverandre; et vellykket grep som Teater Manu tydeligvis
har brukt mye tid på å utvikle.
Flere av tekstene bar ellers tydelig preg av å være skrevet av uerfarne
forfattere. Det dramatiske potensialet var tilsvarende begrenset, men
så var da heller ikke ambisjonene å presentere nyutsprungne, fiks
ferdige dramatikere for offentligheten. Det var en usedvanlig åpen
prøve-og-feile-prosess vi her fikk et innblikk i. Teatersjef Mira
Zuckermann understreket da også flere ganger at "Vi døve vil gjerne vite
hvordan dere hørende opplever oss."
Men debatten etterpå var i liten grad preget av det. De fleste
reaksjonene tydet på at det her ble spilt for en menighet som var
lykkelige over å ”føle seg i ett med det som foregår på scenen”.
Dramatikerne selv diskuterte i liten grad det de selv hadde skrevet.
Selv Kai Johnsens utfordring til dem og publikum om å reflektere videre
over det de hadde sett ble ikke tatt ordentlig imot, og for alt hva jeg
vet: kanskje ble den ikke forstått over språkgrensen mellom tegn og
tale? Eller?
En egen teatralitet?
Johnsen var ute etter den potensielle kunstneriske tvetydigheten og
rommet for fortolkning som ligger i bruken av tegnspråk. Men det første
og kanskje eneste ”svaret” han fikk, var en teknisk og pedagogisk
betraktning rundt hvorvidt det er best å få manus på video eller papir.
- Døve kan mer enn hørende, sa Johnsen. – Dere er visuelle mennesker.
Jeg ønsker meg et selvstendig kunstnerisk språk for tegnspråkteater. Min
oppfordring til miljøet er derfor å jobbe utfra problemstillingen:
Hvordan utvikler vi en egen teatralitet basert på tegnspråk?
At utfordringen ikke ble tatt i mot der og da, er forståelig.
Tegnspråkteater er en ung sjanger og har vel gjennom historien igjen og
igjen måttet vike for fortolkninger av Shakespeare og Ibsen på hørendes
premisser. Men hvorvidt svaret på det er å la døve skrive flere stykker
på tegnspråk om hvordan døve har det, gjenstår å se. Skal vi tro
innlegget til bloggeren Maren Oriola her på Scenekunst.no, er svaret nei:
”Kanskje er vi for isolerte?(.....) Er døve manusforfattere så synonymt
med manus om døve? Hvis ja, så nei takk til døve manusforfattere!”
Scenekunst.no 02.10.13
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar