Lyden av de døve

Enaktere på tegnspråk
Teater Manu lørdag 28. september 2013 
Lesning av seks enaktere skrevet av Hilde Haualand, Megan Matovich, Odd-Inge Schrøder, Dag Lindeberg, Torill Zahl og Hilde Holtsmark.
Konsulenter: Kai Johnsen og Liv Heløe
Regi: Kai Johnsen

En gang for mange år siden oppsøkte jeg Nadderud stadion i Bærum for å overvære en landskamp i fotball mellom Norge og Nederland. Ung, distré og utlending som jeg var hadde jeg ikke lest plakaten i detalj, noe som skulle forklare hvorfor jeg var så uforberedt på denne underlige opplevelsen. Det var merkelig stille på stadion. Tribunene var glisne og i den grad det ble sagt noe var det på en uartikulert måte. Når dommeren blåste reagerte spillerne ofte ikke, men bare fortsatte å spille ball. En gang ble det jublet hemningsløst, og det var på den hollandske benken da laget deres scoret. Jeg så meg omkring og fikk øye på en kjenning som var ute i samme ærend, men han hadde på forhånd skaffet seg rede på at det dreide seg om fotball for døve.

En liknende opplevelse var det å komme inn i en foajé full av tause, gestikulerende mennesker på Teater Manu i Oslo. Jeg stilte meg i et hjørne og observerte – og lyttet til lyden av de døve. Det finnes ikke maken.
 
Om å være døv
Gjennom sin tolvårige eksistens har det prisbelønte Teater Manu markert seg som et åpent, uforskende laboratorium for scenekunst. Det er et teater som bruker tegnspråket som en integrert del av det sceniske uttrykket, samtidig som det også alltid brukes stemme for oss som hører. Et godt eksempel er Jeg var Fritz Moen i regi av Kjersti Horn, satt opp for to år siden i samarbeid med Riksteatret. En forestilling som ”forteller historien på en måte som bare kan gjøres på teaterscenen”, slik Therese Bjørneboe skrev i Aftenposten. Dette gjør Teater Manu til et unikt prosjekt med evne til å nå langt utover de døves egne rekker.

Repertoaret har gjennom årene variert mellom klassikere og ny norsk og utenlandsk dramatikk. Men nå har teatret for første gang tatt sjansen på å invitere en rekke uerfarne dramatikere til å skrive enaktere om det å være døv. Seks slike enaktere ble presentert i helgen.

Prosjektet er ett av mange som ble sparket i gang under Kai Johnsens tid som kunstnerisk leder på Dramatikkens hus, det var derfor fortsatt Johnsen som, sammen med dramatiker Liv Heløe, hadde ansvaret for den kunstneriske framdriften. Selve skriveprosessen har pågått i ett år, mens prøvetiden kun har vart i ei uke. Hver av enakterne har altså i gjennomsnitt hatt en dag på seg til å prøve ut stoffet med skuespillerne.
 
Familien som arena
Familien var her, som ofte i teatret ellers, arena for det som utspilte seg. Fra konkrete problemstillinger som: Bør man operere et døvt barn? Bør to døve gifte seg og få barn?, til mer eksistensielle, filosofiske og religiøse spørsmål. Det mest interessante gjennomgående sceniske trekket ved alle framføringene var vekslingen mellom hvem som brukte tegn og tale. Snart den ene, snart den andre opererte som en slags ghosttalkers for hverandre; et vellykket grep som Teater Manu tydeligvis har brukt mye tid på å utvikle.

Flere av tekstene bar ellers tydelig preg av å være skrevet av uerfarne forfattere. Det dramatiske potensialet var tilsvarende begrenset, men så var da heller ikke ambisjonene å presentere nyutsprungne, fiks ferdige dramatikere for offentligheten. Det var en usedvanlig åpen prøve-og-feile-prosess vi her fikk et innblikk i. Teatersjef Mira Zuckermann understreket da også flere ganger at "Vi døve vil gjerne vite hvordan dere hørende opplever oss."

Men debatten etterpå var i liten grad preget av det. De fleste reaksjonene tydet på at det her ble spilt for en menighet som var lykkelige over å ”føle seg i ett med det som foregår på scenen”.
Dramatikerne selv diskuterte i liten grad det de selv hadde skrevet. Selv Kai Johnsens utfordring til dem og publikum om å reflektere videre over det de hadde sett ble ikke tatt ordentlig imot, og for alt hva jeg vet: kanskje ble den ikke forstått over språkgrensen mellom tegn og tale? Eller?

En egen teatralitet?
Johnsen var ute etter den potensielle kunstneriske tvetydigheten og rommet for fortolkning som ligger i bruken av tegnspråk. Men det første og kanskje eneste ”svaret” han fikk, var en teknisk og pedagogisk betraktning rundt hvorvidt det er best å få manus på video eller papir.
- Døve kan mer enn hørende, sa Johnsen. – Dere er visuelle mennesker. Jeg ønsker meg et selvstendig kunstnerisk språk for tegnspråkteater. Min oppfordring til miljøet er derfor å jobbe utfra problemstillingen: Hvordan utvikler vi en egen teatralitet basert på tegnspråk?
At utfordringen ikke ble tatt i mot der og da, er forståelig. Tegnspråkteater er en ung sjanger og har vel gjennom historien igjen og igjen måttet vike for fortolkninger av Shakespeare og Ibsen på hørendes premisser. Men hvorvidt svaret på det er å la døve skrive flere stykker på tegnspråk om hvordan døve har det, gjenstår å se. Skal vi tro innlegget til bloggeren Maren Oriola her på Scenekunst.no, er svaret nei:

”Kanskje er vi for isolerte?(.....) Er døve manusforfattere så synonymt med manus om døve? Hvis ja, så nei takk til døve manusforfattere!”

Scenekunst.no 02.10.13