Nationaltheatret
Styrtet engel
av Per Olov Enquist
Skuespillere:
Emil Johnsen, Petronella Barker, Frøydis Armand, Eindride Eidsvold, Nils Bech, Ingrid Margrethe Beier, Marte Wexelsen Goksøyr, Sebastian Tjørstad, Kristoffer Rodriguez
Regissør: Kjersti Horn
Scenografi og kostymer: Erika Magnusson
Lysdesign: Øyvind Wangensteen
Lyddesign: Erik Hedin
Maskør: Greta Bremseth
Dramaturg: Njål Mjøs
Komponist: Erik Hedin
Å gi seg i kast med å regissere teater vil – eller bør – alltid, på ett eller flere nivå, innebære en risiko.
For Kjersti Horns vedkommende er risikoen ofte svært personlig ladet,
med bakgrunn i et såkalt utenforskap som hun selv er vokst opp med i
kraft av sitt eget fysiske handicap og et spørsmål som går igjen fra
forestilling til forestilling: Er jeg verd å elske?
I dette tilfellet inkluderer risikoen også at Per Olov Enquists roman Styrtet engel
er en så genuint litterær tekst i sin egen rett. Et fullendt verk som
aldri har bedt om å befinne seg noe annet sted enn på de 106 sidene hvor
den har vært siden den kom ut i 1986.
Unntak
Boken representerer også et unntak i Enquists forfatterskap, blitt til
som den er i en periode da forfatteren ikke gjorde stort annet enn å
drikke og daglig kun var i stand til å jobbe noen få timer rundt daggry
da alt, med forfatterens egne ord, framsto ”klart och skarpt, som efter
ett häftigt regn”. Dette nedfeller seg helt konkret i språket: I disse
fortettete øyeblikkene puster Enquist fram sitt eget ansikt (med et
uttrykk lånt fra boka) mens han skriver – og han måtte antakelig gjøre
det fort, før alt forsvant igjen. Mange setninger gjentar han flere
ganger, kanskje for å holde dem fast til papiret, for å forsikre seg om
at de ikke forsvant inn i den tåka som han visste kom til å komme snart?
Jeg har lest Enquist siden tidlig på 70-tallet, da jeg tilfeldigvis snublet over tekstsamlingen Beretninger fra de innstilte opprørenes tid.
Og tvers gjennom hele hans forfatterskap, enten det dreier seg om
romaner, essays, noveller eller dramatikk flyter dette språket som han
er ganske aleine om. Et destillert, poetisk ladet språk som for meg var
svaret på det mange av oss søkte etter på det sterkt politiserte
70-tallet: Et språk som kom innenfra, som favnet mer enn det snevert
politiske. Og ikke minst: Et språk som ga blaffen i programmessige
erklæringer om optimisme og framtidstro. Litt av det samme forholdet
hadde jeg til Georg Johannesens roman Høst i mars fra 1957. Begge har
noe av den samme sorgfylte, impresjonistiske stemningen, en stemning som
sier: Det er over. Du kan håpe så mye du vil og fortsett gjerne med
det, men det forandrer ikke på det grunnleggende: at det er over. Man
skal ikke prøve å forklare kjærlighet ”men vem var vi om vi inte
försökte?” som Enquist skriver både i Styrtet engel og Boken om Blanche og Marie.
Trøst fra oven
Midt på 80-tallet tok et kjærlighetsforhold slutt i livet mitt. Kort tid etter kom Styrtet engel,
som en trøst sendt fra oven. Jeg sendte boka til hun som det var slutt
med. Jeg visste ikke hvorfor, jeg bare gjorde det. Kanskje for å vinne
henne tilbake?
Men hun skjønte umiddelbart hvorfor, utfra den sentrale liknelsen i
boka om Pascal Pinon som bar sin elskedes hode på sitt eget hode, slik
gruvearbeideren bærer sin lykt. Jeg skjønte da at det viktigste ikke var
å vinne henne tilbake men bare å få hennes bekreftelse på at sånn hadde
hun det også. Og at det ikke nødvendigvis er slutt når det er slutt.
Pinon er en av flere ekstreme skapninger som befolker dagbokskriveren Enquists univers og fantasi i Styrtet engel.
Historiene flyter drømmeaktig inn og ut av teksten, som skiftende
brikker i et stort puslespill som forfatteren strever med å legge i
forsøk på å få ting til å henge sammen. Felles for disse parallelle
historiene er at de alle handler om det vi med Hans Jæger kan kalle syk
kjærlighet, eller umulig kjærlighet. Og at ingen av figurene framstår
med sin egen stemme, men filtreres gjennom fortellerstemmens egen
ensomme fabulering. Men i Kjersti Horns versjon blir de revet løs fra
teksten og gjort om til replikker og fysiske aksjoner hos rollefigurene.
Det kan ikke gå bra. Eller kan det?
Slipp taket
Jeg er jo en av de mange som har et sterkt personlig forhold til boka,
noe som gjør denne anmeldelsen enda vanskeligere å skrive. Jeg kan si
til meg selv så mye jeg vil: Slipp taket. Dette handler ikke om deg og
ditt forhold til en 27 år gammel bok. Du skal ikke vurdere
forestillingen Styrtet engel utfra ditt forhold til boka Styrtet engel. Du skal vurdere den som teater. Punktum.
Men sånn fungerer det jo ikke.
Starten gir løfte om en oppsetning som er tro mot tonen i boka:
Fortelleren (Emil Johnsen) ligger på gulvet og sier rolig fram teksten
mens et videobilde av et ansikt (mannen i isgraven) projiseres på en
stor glassvegg.
Det viser seg at veggen også utgjør fasaden inn mot et hus som snart
skal romme alle stykkets figurer. Og etter hvert brettes det hele ut. K
(Eindride Eidsvold) og hans kone (Petronella Barker) spiller ut sitt
hatefulle, seksuellt ladete forhold og Nils Bech spiller den sterkt
traumatiserte, selvdestruktive ”gutten” som har tatt livet av ekteparets
barn. Frøydis Armand spiller Ruth Berlau, Bertolt Brechts forsmådde
samarbeidspartner og elskerinne. Og til å ytterligere målbære de
utstøtte har Kjersti Horn fått med seg Marte Wechselsen Goksøyr som har
downs syndrom, Sebastian Tjørstad som ikke har armer og bein, Kristoffer
Rodriguez som har cerebral parese og Ingrid Margrethe Beier som har et
skadet ansikt.
Fantastiske partier
Tempoet og intensiteten er til tider høyt og det fysiske arbeidet
spilles ut over en stor skala. Lydsporet utgjøres for en stor del av
heftig, smertefull kormusikk av Erik Hedin framført (dessverre kun) i
opptak av Oslo Domkor. Musikken representerer her en kontinuitet tvers
gjennom kaoset på scenen, en lydmessig plattform som aktørene kan spille
ut sin galskap på.
Her er flere fantastiske partier som nesten kunne vært spilt uavhengig
av resten. Sterke visuelle, fysiske opptrinn uten replikker hvor hele
scenen i bredde og høyde tas i bruk, vekslende med mer streite
replikkscener. Finest når teksten kun leses rett fram. Verre blir det
når det gjøres forsøk på realistisk replikkføring, som stemmer dårlig
overens med den stiliserte settingen.
I en sentral scene paraderer alle de utstøtte - svært misvisende kalt
statister(!) på teatrets nettside - over scenen som deltakere i et
gammeldags freakshow med Eindride Eidsvold som sirkusdirektør. Andre
ganger står de bare der, stille i bakgrunnen, som tause, anklagende
vitner, skulpturelle påminnelser om at de fortsatt finnes.
Bildene passerer revy i hodet mitt mens jeg skriver og jo mer de gjør
det jo mindre problematisk synes jeg det blir at Enquists litterære
stemme bringes til taushet. Likevel savner jeg den tonen som ble slått
an i åpningen. Den forsvant bare, for aldri mer å komme tilbake. Den
kokte bort, i alle replikkene, bevegelsene, de storslåtte bildene, lyset
og all lyden.
Brakt til taushet
Samtidig blir jeg bokstavelig talt brakt til taushet i min beundring
for det motet som ligger innbakt i at Kjersti Horn, med teatersjef Hanne
Tømtas entusiastiske velsignelse, går til steget å satse så hardt på et
så ”umulig” prosjekt, på Nationaltheatrets hovedscene.
Det er naturligvis ikke tilfeldig at i det sorteringssamfunnet vi er på
vei inn i blir vi mer oppmerksomme på de som er kandidater til å bli
utsortert. Alle ”monstrene” i denne forestillingen målbærer på ulike
måter og på flere arenaer, en kunstnerisk og politisk protest gjennom å
stille på scenen som de de er.
Dette vekker publikums sympati. Den stående trampeklappen, som alltid
er der, var mer påtakelig enn den pleier å være. Også kan man
selvfølgelig reflektere over hvem dette publikummet er og hvorfor de
egentlig klapper sånn.
Men budskapet er enkelt: Disse menneskenes tilstedeværelse i samfunnet
og på scenen, og vår holdning til dem, er selve prøvesteinen på vår
menneskelighet.
Scenekunst.no 07.10.13
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar