Oslo Internasjonale Teaterfestival
Black Box Teater
Oslo mars 2013
Det lille teatret i Marstrandgata på Oslos gamle østkant har nok en
gang avviklet sin årlige festival. Teatret har også funnet det nødvendig
å bruke tre sider i festivalens teksthefte på å begrunne navneskiftet
fra ”Marstrand” til ”Oslo Internasjonale Teaterfestival”.
Til det kan en interessert publikummer velge å konstatere fakta, glemme
det igjen og oppsøke forestillingene. Men når navnebyttet åpenbart blir
tillagt en så stor betydning fra teatret selv, er det verdt å
reflektere litt over det. Victoria Kiellands fabulering i tekstheftet
over språkets makt over sinnene er en velskrevet redegjørelse for
sammenhengen mellom det nye navnet og festivalens innhold, som i stor
grad dreier seg om, nettopp språk. Men slike sammenhenger er gjerne noe
man finner på i ettertid. Teatersjef Jon Refsdal Moe avslører i sin
lederartikkel i programheftet at navnebyttet stikker enda dypere enn som
så: ”Det var jo hyggelig å være oppkalt etter en småbåthavn på
vestkysten av Sverige, men vi følte etter hvert at navnet ikke hadde noe
med oss å gjøre”. En småbåthavn på vestkysten av Sverige? Takk for
opplysningen. Men hvem er den egentlig interessant for?
Mer interessant enn småbåthavner og filosofiske redegjørelser i
ettertid er den følelsen Refsdal Moe nevner. Sånt bør man lytte til. Men
det er likevel ikke sikkert det er så lurt av teatret å ta de praktiske
konsekvensene av den følelsen.
Universell
Tesen om at jo mer lokal du tør være, jo mer universell blir du, er
kanskje blitt en klisjé. Men den er ikke mindre sann for det. Det
svinger av navnet Marstrand. Det er noe sært og mystisk over det. Det
samme kan ikke sies om ”Oslo Internasjonale Teaterfestival”.
Nok om det. Det festivalen skal bedømmes på er ikke navnet. Og ”selv om
vi endrer navn endrer vi ikke fokus”, skriver teatersjefen. ”Vi vil
holde et eksplisitt politisk fokus, fordi den beste og viktigste
scenekunsten alltid har sterke politiske implikasjoner”.
Som oppvokst på det ekstremt politiserte 70-tallet har jeg en tendens
til å løsne sikringen på min revolver hver gang begrepet ”politisk
teater” blir nevnt. Heldigvis blir det fort glemt når jeg sitter i den
svarte salen og blir konfrontert med en serie usedvanlig sterke sceniske
statements.
Det særeste
Jon Refsdal Moe varslet på forhånd om at åpningsforestillingen, Annie Dorsens A piece of work,
er det særeste Black Box Teater noensinne har vist. Kanskje det. Eller
kanskje ikke. Her ble Hamlet presentert i en digital cutup-versjon ledet
av en stemme som låt som noe midt mellom Homer Simpson og Kraftwerk. Vi
sitter og ser på en tom scene mens vi lytter til en fragmentert,
datastyrt tilfeldighets-hamlet. Morsomt, i en stund. I grevens tid
reiser plutselig forestillingens eneste skuespiller seg, som til da har
sittet foran første rad som en slags suffløse, snur seg og framfører en
monolog som er fullstendig bergtakende. Det er avantgardeveteranen Joan
MacIntosh som henvender seg direkte til publikum. Mens hun snakker, går
språket hennes i oppløsning. Hun kan ikke noe for det. Det lever sitt
eget liv, skiller lag med det mennesket av kjøtt og blod som framfører
det. Tilbake står fortvilelsen og maktesløsheten i ansiktet hennes. Før
datamaskinen igjen overtar.
Et uttrykk som i mine øyne likner fortvilelse går igjen i flere av
forestillingene. Den kroatiske danseren Matija Ferlin beveger seg rundt
på et scenegulv dekket av noe som likner kullstøv. Han prøver og prøver,
men når aldri fram. Det er liksom aldri godt nok, og han blir bare mer
og mer skitten mens han prøver. Ferlin har siden 2004 vært inne i en
strøm av forestillinger med fellestittelen ”Sad Sam”, som på kroatisk
betyr ”Nå er jeg”. Forelegget for den aktuelle forestillingen Sad Sam – Lucky
er tekstene til den slovenske poeten Srecko Kosovel (1904 -1926).
Matija Ferlins desperate fysiske intervensjoner i sine fattigslige
omgivelser blir her en parallell til Kosovels poetiske intervensjoner i
den tidsånden som preget Europa etter første verdenskrig.
Bulgarske Ivo Dimchev prøver også. I Som Faves virvler han seg
inn i en absurd rekke av uttrykk og identiteter. Til å begynne med kan
det se ut som alminnelig lettvint, lettere komisk karaktershopping, som
så mange av oss driver med. Men etter hvert forstår vi at det er ramme
alvor og det komiske antar en mer og mer tragisk dimensjon,
latterframkallende og hjerteskjærende på en gang.
Scenisk nærvær
Lisbet Gruwez, også helt aleine på golvet, er i besittelse av
et sjeldent scenisk nærvær. Forsiktig og presist doserer hun ut sitt
bevegelsesrepertoar.
Hun
gir, i motsetning til Dimchev og Ferlin, inntrykk av å ha kontroll. Som
om hun danser fram lyden som hun danser til. Men ”It´s going to get
worse and worse and worse my friend” blir nettopp det, verre og verre.
En demagog, den amerikanske TV-evangelisten Jimmy Swaggart, taler i
bakgrunnen. Gruwez' bevegelser blir mer og mer spastiske jo mer
evangelisten hisser seg opp, fram til den uunngåelige finalen. Men
Gruwez danser ikke bare med kroppen. Hun gjør det med ansiktet også. Et
ansikt av kamp og tilbakeholdt lidelse.
I den mer eksplisitt politiske kategorien finner vi de serbiske
dramatikerne og dramaturgene Milan Marković og Maja Pelević. Med en
tekst av Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels i bagasjen meldte de
seg inn i ni politiske partier hvor de raskt fikk ledende posisjoner.
Noen få ord i teksten ble endret og tilpasset de aktuelle partiene og
lansert som program for kulturell og politisk markedsføring. Programmet
ble tatt imot med åpne armer av samtlige partier. Marković og Pelević
fikk på denne måten enkelt bevist sin tese om at det er mindre og mindre
forskjell på de politiske partiene og at partiene, i en situasjon hvor
kulturbudsjettene skjæres inn til beinet, selv har overtatt som arenaer
for scenekunst. Stuntet ble enkelt og effektivt presentert i form av en
dokumentarisk lesning akkompagnert av billeddokumentasjon på bakveggen.
Mer trengtes ikke.
Festivalens kunstneriske og politiske finale ble besørget av det
tysk/sveitsiske kompaniet ”International Institute of political murder”.
I Hate Radio blir en sending fra den rwandiske radiostasjonen
RTLM rekonstruert. Publikum sitter på hver side av radiostudioet som
befinner seg i et glassbur. Der kikker vi inn i et fremmed, og samtidig
skummelt velkjent univers. Radiostasjonen var en hovedinspirasjonskilde
for massakren som gjorde det av med nesten en million tutsier.
Hatpropagandaen og oppfordringene til drap ble her pakket inn i den
klassiske talkshow-radioen, der nyhetsopplesninger, løst prat,
kommentarer, utbrudd og musikk avløser hverandre. Og der satt vi, som
maktesløse kikkere som kunne skimte hverandre gjennom studioets
glassvegger mens programlederne oppfordret lytterne til å utrydde
naboene sine med macheter. Effektivt og kvalmende.
Imponerende vilje
Hvem vet, kanskje Jon Refsdal Moe har rett i at Hate Radio er
den viktigste forestillingen Black Box noensinne har vist. Uansett
ligger det en imponerende vilje – og evne – bak et program som
inneholder så mye scenisk sprengstoff. Min skepsis overfor en
kategorisering av typen ”politisk teater” blir i denne sammenhengen
irrelevant, så lenge det politiske elementet er en så markant del av
selve den motivasjonen som ligger bak oppbyggingen av programmet.
Jeg fikk ikke med meg noe av sideprogrammet; kunstnersamtalene og
konferansen om folkemord og propaganda, men til sammen gjør alt dette
Festivalen Tidligere Kjent Som Marstrand til et potensielt kraftfelt i
norsk scenekunst. Det er utrolig viktig at noen gjør dette. At noen TØR å
gjøre det!
Bare et lite hjertesukk til slutt: Det tidligere omtalte navnebyttet
innevarsler noe mer, en utvidelse av repertoaret, en enda åpnere
holdning overfor verden. Det rimer dårlig med det totale fraværet av
norske forestillinger i årets festival. Om det er en sammenheng mellom
disse to tingene håper jeg festivalen bytter tilbake til sitt gamle navn
fra og med neste år.
Scenekunst.no 25.03.13
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar