Men definisjonen av begrepet har det vært så som så med. En blanding av politisk-økonomiske pålegg og honnørord har svirret i lufta: Kutte kostnader, øke publikumstall, bli mer kunstnerisk nyskapende, satse på nye talenter, mer ny dramatikk, flere frie grupper, eksperimentelt teater, talentenes teater og så videre. Og alt dette som en konsekvens av et minimum av fast ansatte.
Nå er en ny sjef ansatt på Oslo Nye. Kim Bjarke startet med å øyeblikkelig ta rotta på noen av de mest visjonære av Hallstein Bjerckes honnørord. Og som om det ikke var nok, framhevet han nettopp teatrets faste ensemble som en av hovedgrunnene til at han søkte jobben som teatersjef.
Etter disse rundene står prosjektteater-ordet ribbet tilbake, og det er om mulig enda mer uklart hva det betyr i praksis.
Men fortvil ikke. Vi har svaret. Vi fant det på Lillestrøm. Vær med og hils på Bo Anders Sundstedt, ny sjef ved Akershus Teater.
Kjedelig teater
- Da jeg søkte jobben, var det i stor grad fordi norsk teater kjedet meg. Kollektivet fungerer ikke, og skuespillere går passivt og venter på roller. Akershus Teater er det eneste teatret som kun har en pengesekk. Det har fem administrative medarbeidere, og det er det. Jeg var fristet av et teater som det er mulig å forme basert på hvert enkelt prosjekts behov, sier han.
Sundstedt snakker mye, fort og energisk. Han sitter på et lite kontor hvis møbler han i følge eget utsagn har skrudd sammen selv. – Sånn er det for oss alle sammen. Sekretæren er med og drøfter prosjekt og produsenten jobber også teknisk. Vi gjør det som er nødvendig.
Men ideen om å gjøre Oslo Nye til et prosjektteater har han ingenting til overs for.
- Det er en dårlig idé. Hallstein Bjercke vet åpenbart ikke hva han snakker om. Oslo Nye er basert på helt andre tradisjoner. Det er et gammelt teater med godt innarbeida rutiner og arbeidsdeling. Men jeg er så heldig at jeg ikke har den hindringen som et tradisjonsrikt teaterhus innebærer. Jeg kan invitere spennende folk til å komme med ideer, tilpasset nøyaktig de rammene de skal ha. Jeg kan bruke pengene smartere, med maksimal fleksibilitet og minimalt byråkrati.
Bo Anders Sundstedt har bakgrunn som dukkespiller, skuespiller og regissør og har jobbet ved Riksteatret helt siden 1987. Men han ser ikke seg selv i front på scenen i sin nye jobb.
Fellesskap
- Jeg er først og fremst en spillleder. Dersom jeg mot formodning skulle bevege meg inn på en scene, så må det være kvalitetskontrollert av et fellesskap.
Hvilket fellesskap?
- Et fellesskap på flere plan. Mitt kunstneriske råd består jo av alle menneskene der ute som jeg ønsker å være i helkontinuerlig samtale med. I tillegg vil jeg etablere en, la oss kalle det tenketank bestående av håndplukka folk som befinner seg tettere på og kan utgjøre et permanent råd og korrektiv til meg. Det er for mye hemmelighold rundt planer og ideer på teatrene. Jeg ønsker å ha en større åpenhet og fleksibilitet rundt det jeg holder på med.
Hvordan kommer det til syne?
- Jeg har fra første stund orientert meg mot miljøer utenfor institusjonene. Bl.a. skal vi samarbeide tett med medlemmer av scenekunstkollektivet SoriaLab om foreløpig to prosjekter: Kim Atle Hansen og Morten Joachim skal utvikle en forestilling i tilknytning til 1814-jubileet. Det lå et prosjekt inne her fra før, men det la jeg ned. Det var ikke noe for meg, jeg hadde lyst til å finne på noe nytt. Og for å si det mildt: Det blir noe annet enn et kostymedrama om grunnloven. Prosjektet har arbeidstittelen Nasjonen og tar utgangspunkt i en idé om en gruppe nomader som bestemmer seg for å starte en nasjon – hvorpå de bestiller et komplett kit: nemlig «Build you’re own nation». Dette har jeg store forventninger til. I tillegg har en annen sorialaborant, Vibeke Flesland Havre, fått i oppdrag å skrive og regissere en egen forestilling for barn.
Akershus Teater er vel mest kjent som leverandør til Den Kulturelle Skolesekken?
- Det er rett og slett født ut av skolesekken fordi den i utgangspunktet manglet leverandører her i Akershus, og skolesekken er en vidunderlig anledning til å møte barn og unge i deres hverdagslige arena. Men det innebærer også en begrensning; vi må hele tiden forholde oss til skolens til enhver tid eksisterende kalender, noe som gjør at det blir en på/av- rytme. Det blir få anledninger til å presentere oss på våre egne, teatrale, premisser. Jeg vil løfte Akershus Teater fram i offentligheten og utvide utvalget av arenaer som vi spiller på. Vi har jo kontoradresse i Lillestrøm Kultursenter, en bygning som huser flere flotte scener av ulik størrelse. I dag består repertoaret i liten grad av profesjonellt teater. Vi jobber aktivt med å få til en samarbeidsavtale med huset som gjør at vi kan spille og produsere forestillinger her, som vi så kan turnere med. Ut mot gata har vi et lite lokale som egner seg glimrende til barneteater. Jeg har også ambisjoner om i mye større grad å bruke kulturhusene rundt omkring i fylket. Vi kan for eksempel flytte inn i Bærum kulturhus i en periode, spille repertoaret vårt, gjøre workshops og skape nye forestillinger i samspill med lokale krefter. Også flytte til neste kulturhus. Slik håper jeg å gjøre Akershus Teater til et synlig og tydelig innslag i kommunen og på den måten treffe den forsømte kulturelle grunnmuren som er blitt så mye omtalt i forbindelse med Enger-utvalgets utredning.
Teaterhus
Det er ikke aktuelt med eget teaterhus?
- Jeg har tenkt tanken og det hadde selvsagt vært fint med et eget hus for å kunne profilere oss sterkere. Men nei, det er gammeldags, konkluderte jeg med etter å ha slått meg sjøl i huet flere ganger. Vi må bygge for framtida, og da handler det mer om det forslitte begrepet nettverk enn et eget hus. Og da er det bedre å bruke de ressursene som allerede finnes, både her i Lillestrøm, hvor det forresten planlegges intet mindre enn et nytt kulturkvartal, og rundt omkring i de andre kommunene. Planen vår er å bli regionteater, men da må vi bli noe annet enn det som allerede finnes i Oslo, som jo er selve sentrum i regionen.
Ser du osloteatrene som konkurrenter?
Nei, hvis man ser etter så er det ikke mange teatre i dette området. Langt færre enn i tilsvarende sentrale regioner i andre europeiske land. Det er rom for flere. Akershus er dessuten det fylket som får minst kulturmidler pr innbygger. Innbyggere kommer det stadig flere av, ikke minst innvandrere. Dette må vi ruste oss for.
I den forbindelse har du lagt ned teatrets eneste definerte flerkulturelle prosjekt; P:unkt. Hvorfor det?
- P:unkt hadde mange kvaliteter, men det var mer et sosialt prosjekt enn et teaterprosjekt. Det tiltrakk seg ikke publikum, men var først og fremst til for de som var med på det. Det tok en for stor andel av budsjettet.
Så Bo Anders Sundstedt skal gå inn i historien som han som tok rotta på mangfoldet i teatertilbudet i Akershus?
- Det blir for enkelt å opprette et såkalt mangfoldsprosjekt, la det leve sitt eget liv, og tro at man har løst oppgaven. Vi må forholde oss til den virkeligheten som omgir oss i alt vi gjør, og la det prege tenkemåte og strategiske valg. Å inkludere nye grupper i vår tenkning om repertoar og måten vi gjør ting på er noe vi tar på alvor. Men vår motivasjon må være teatrets vilje og evne til å være et medium for sin samtid, ikke noen politiske føringer med dertilhørende pengesekk. Jeg håper jeg går inn i historien som han som fylte begrepet med reelt innhold.
Barneteater
Fortell om det barneteatret du planlegger?
- Jeg vil skape et teater for de aller minste. Et lite, eksklusivt rom som tar 60-65 barn av gangen. Det skal spenne vidt fra det mest eksperimentelle til det helt tradisjonelle. Det skal bli en arena for utforskning av sceniske uttrykk for barn. Det vidunderlige er jo at barn ikke har noen forestilling på forhånd om hva som er eksperimentelt og ikke. De er så åpne som det går an. Men da må vi også være åpne. Det er alt for mye teater som låser publikum fast til en forhåndsdefinert undertekst. Vi må gi barn eiendomsretten til sin egen opplevelse.
Den kontroversielle professoren i teatervitenskap, Jon Nygaard, sitter i styret for Akershus Teater. Han har gjentatte ganger tatt til orde for at norsk teater i større grad burde organiseres etter en prosjektliknende modell. - Det økte fokuset på økonomi har gitt teatrenes styrer mer og mer makt. Dermed reduseres teatersjefens rolle til å bli en kunstnerisk klovn, sa han i et intervju her på scenekunst i 2009 (http://arkiv.scenekunst.no/artikkel_6617.nml). Og apropos Oslo Nye: - Det er symptomatisk at Cathrine Telle sier at hun ikke har råd til en fiasko. Hvis man ikke har råd til en fiasko, er det blitt meningsløst å være teatersjef - med mindre man har ekstraordinære evner.
For et par år siden sa Nygaard, i en samtale med meg: - Bare vent! Om noen år kommer Akershus Teater til å vise veien for hvordan organisere et teater på en hensiktsmessig måte. Er det det som nå skjer?
- Jon Nygaard skal absolutt ha sin del av æren for det. Men først må jeg få tid til å vise at det faktisk fungerer, sier Sundstedt. – Hos meg skal kunstnerne møte en åpen dør. Jeg kan ikke garantere at prosjekter blir noe av, men jeg snakker med alle som kommer. Prosjektteateret er ingen pyramide. Vår tids skuespillere må kunne søke til godt fungerende nettverk i åpne konstellasjoner. De må kunne orientere seg mot planer som ligger åpent tilgjengelig og der definisjonsmakten gis til flere aktører enn teatersjefen.
Scenekunst.no 19.04.13
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar