Virkelighet - hvilken virkelighet?

"Monsters of Reality"
22. - 25.mars 2013
Dramatikkens Hus, Oslo

”En gang skal jeg meditere over sporene av blod i sanden mens det kommer en skoleklasse syngende forbi”
(Cecilie Løveid – fra diktet ”Piken med blå bh")

”Monsters of Reality” var et tettpakket monster av en festival, et stort og tungt løft for Dramatikkens hus, men antakelig enda større og tyngre for initiativtaker Siri Forberg.

I programmet titulerer hun seg med den uambisiøse benevnelsen ”theatrelover”, som antakelig må være et instinktivt forsøk på nedsnakking av dette ambisiøse prosjektet som hun i utgangspunktet ønsket å knytte til sin egen masteroppgave. Noe hun etter eget utsagn allerede hadde gitt opp.
Men hvorfor det? En eller annen gang på 80-tallet tok felespilleren Nils Økland konsekvensen av at han aldri hadde tid til å være på skolen. Han trommet sammen alle han spilte med og arrangerte en stor konsert på kunstsenteret på Høvikodden under tittelen ”Nils stryker til eksamen”. Over scenen paraderte det ene ensemblet etter det andre, spillende alt fra Grieg til balkanmusikk, stringswingpunk, norsk folkemusikk, samtidsmusikk osv., alt med Nils som frontfigur. Salen var full, eksamensjuryen ved Musikkhøgskolen var invitert og hadde ikke annet valg enn å godkjenne oppgaven. Sånn kan det også gjøres, bare man er offensiv og frekk nok. Bortsett fra det var ”Monsters of Reality” offensivt så det holder. Fire dager fullspekket med fagprat og scenekunst, scenekunst og fagprat, salt mat og søt frukt.

Virkelighetssug
I sin innledningstale satte Forberg en markant ring rundt spørsmålet ”How to stage reality and why” som det toneangivende for festivalen. Det foregår visst noe som hun kalte ”virkelighetssug” i teatret. Jeg begynte øyeblikkelig å lure på hva det kunne være og kom automatisk til å tenke på 70-tallsungdommens følelse av fremmedgjøring, hemmelige fascinasjon for terrorisme med ditto beundring for de som ”gjorde det”.

En av dem het Lars Gule. Han reiste til Libanon hvor han deltok i våpentrening i regi av en palestinsk motstandsgruppe, med formål å detonere en bombe i Israel. Gule ble imidlertid stoppet før han kom så langt og satt i fengsel i Libanon. I dag er han en anerkjent filosof, lærer ved Høgskolen i Oslo og svært aktiv i offentlig debatt – og selvfølgelig kraftig motstander av alt som lukter av terrorisme. På første dag av ”Monsters of Reality” dukket han opp i panelet, bl.a. sammen med den danske dramatikeren og regissøren Christian Lollike som arbeider med en oppsetning basert på Anders Behring Breiviks manifest. Lollike måtte for sikkerhets skyld minne om at han selv av gode grunner ikke hadde sett forestillingen ennå. Og dermed kan jo ingen andre heller ha sett den. Dette avholdt ikke Gule fra, i likhet med bl.a. en rekke norske teatersjefer, å ta skarpt avstand fra hele prosjektet. – Jeg har ingen problemer med ”Monsters of Reality” men jeg har problemer med monstere, sa Gule. Og hva skulle han ellers si? Han har åpenbart ikke noe forhold til den typen teater det her ble snakket om, ja knapt nok til teater i det hele tatt - med et mulig unntak for norsk fjernsynsteater: – Jeg husker ennå Gisle Straume i Ibsens ”En folkefiende” på NRK i 1972. Det gjorde sterkt inntrykk på meg, slo han fast, som et slags sannhetsvitne for hva som er gyldig teater.

Papparazi
Etter debatten forsvant han. Synd. Det ville vært interessant å høre hva han mente om det innslaget som fulgte etter, den Amsterdambaserte ungarske teaterskaperen Edit Kaldors papparazi-prosjekt ”Point Blank”: En ung kvinne står foran et skjermbilde, projisert på bakveggen, stappfullt av bilder, visstnok 35.000 av dem, ordnet mappevis i hundrevis av ulike kategorier. Det er de andres liv vi her blir vitne til. Bilder tatt gjennom vinduer, i det offentlige rom, fra balkongen ut på gata, små intime detaljer plukket ut av store oversiktsbilder. En mann sitter og ser film hele dagen. En kvinne sitter og skriver. Noen venter. Og venter. Et par slåss. Et annet par pusser opp og elsker midt i malingskaoset. Kvinnen betrakter og reflekterer lavmælt over det hun ser. Hun spør seg selv om hun kunne ha levd sånn, etter i starten å ha erklært at i løpet av denne seansen skulle hun ta minst en avgjørelse som gjelder for resten av livet. Hun er en kikker. Det er vi og. Men det er ikke Britney Spears som her er utsatt for snikfotografering, men vanlige, anonyme mennesker eksponert i et etisk, juridisk og kunstnerisk grenseland.

Det skulle vise seg at ”Monsters of Reality”s store styrke var vekselvirkningen mellom kunstneriske og mer akademisk funderte innslag. Slik tok det ene av for det andre og henvendte seg til et bredt utvalg av det menneskelige sanseapparat. Men denne styrken var også en svakhet ved festivalen. Å starte dagen med en lang forelesning av en amerikansk professor i teatervitenskap kan godt være forfriskende. Amerikanerne er jo i stor grad kjent for sin utadvendthet og evne til formidling. Dessverre var Carol Martin tilsynelatende ukjent med den slags. I en time sto hun og leste opp fra et manus, uten variasjon i tonefallet.

Formidlingsevne
Carol Martin er en respektert fagperson, ekspert på ”theatre of the real”, et teater som aktivt forholder seg til den virkeligheten som foregår her og nå. Hun har forsket i hvordan 9/11 har kommet til uttrykk på scenen og har nå for tiden antennene rettet mot revolusjonene i de arabiske landene hvor, som vi vet, internett og sosiale medier har hatt en stor betydning. Men det er oppsiktsvekkende, synes jeg, at en person som bruker hele sin tid på å se og reflektere over drama, dramaturgi og teater … altså hvordan man formidler noe fra en scene, selv mangeler en sånn formidlingsevne. Nå trenger man riktignok ikke være hest for å bli en god kusk, som fotballtrener Tom Nordlie har sagt, men likevel: det er noe med å se seg selv, ikke som løsrevet fra det man bruker mange år på å opparbeide seg ekspertise i. Men dessverre er dette tilsynelatende en akademisk spesialitet. Man tar ikke noe på sparket. Man improviserer helst ikke. Om det skjer ting rundt deg skal det helst fordøyes og kjøres gjennom teorimaskinen først, inkorporeres i den akademiske diskursen før det går an å si noe om det. Eventuellt forholder man seg ikke til det i det hele tatt, later som om det ikke eksisterer. Gjennom disse dagene var det mange kunstneriske innslag. Men ikke en eneste av de lærde forholdt seg til disse innslagene!

Slik jeg ser det, blir en snever akademisk inngang alltid feil dersom det ikke er noen formmessig sammenheng mellom det du beretter og måten du beretter det på.

Bonanza
Heldigvis satte Pia Maria Roll det hele på plass etterpå. I form av en såkalt ”performance lecture”, hva nå det måtte være. I mine øyne var det som ble vist en performance. Punktum. En performance som satte Carol Martins ord, de jeg oppfattet av dem, i sitt rette perspektiv. På scenegulvet står selveste visepresidenten og sjefen for den internasjonale skatteavdelingen i Statoil, Matthew Landy, og snakker om Statoils skattestrategi. På gulvet litt bortenfor sitter Pia Maria Roll, for anledningen som barnevakt, og bygger lego med Landys to barn, det ene av dem bare noen måneder gammel.
- Norge er et viktig land i den internasjonale oljeindustrien, sier Landy og legger ut på en engasjert verbal reise med hele verden som arena. Innimellom stopper han opp, ser på
publikum og utbryter: - Er det egentlig noen av dere som overhodet er interessert i hva jeg snakker om? Før han går videre: - Jobben min er å se til at Statoil ikke betaler skatt to ganger.

Minstebarnet er udisiplinert og aker seg bortover scenegulvet for å gi pappa en legokloss, som han tar imot med et smil. Og snart er han i gang med å illustrere Statoils erobring av stadig nye territorier ved hjelp av små legotårn som står strødd utover scenegulvet. – Der er Angola og der er Brasil. Brasil er et skikkelig bonanza, sier han i fullt alvor med en rød legokloss i hånda.

Pia klarer ikke helt å holde det onde smilet skjult. Forståelig. Hun har her klart å manipulere fram en situasjon som overgår det meste i absurditet. Statoil er et imperialistisk selskap. Det legger under seg stadig nye landområder. Det utvinner olje av tjæresand i Canada, noe som i følge forskere truer vannressurser og dyreliv, skaper konflikter med urfolk og gir 13 ganger så mye CO2 som vanlig olje. Og der står en av dette selskapets toppsjefer og snakker om hvordan Statoil skal beholde mest mulig av de pengene denne virksomheten utløser for seg selv, mens barna hans og scenekunstmanipulator Roll sitter, liksom i et annet univers, og leker med lego mens en sal full av teaterinteresserte sitter og ser på! Ytterligere kommentarer burde være overflødige.

Tomt hull
Begrepet ”Reality” ble hyppig brukt disse fire dagene i et vårlig Oslo, og det virket som de fleste syntes det var greit. Vi er vel alle enige om hva det betyr. Og likevel var det som om det åpenbarte seg et stort tomt hull hver gang ordet ble nevnt. For dersom det er et relevant begrep så forutsetter det jo at det finnes teaterforestillinger som ikke er virkelige. Og gjør det nå egentlig det? Et nøkkelord i denne sammenhengen var det nest mest brukte ordet, ”Autentisitet”, som en forutsetning for at noe skal ha dette preget av ”virkelighet”. Men det gjorde ikke saken enklere. Imanuel Schipper fra Universitetet i Zürich pekte på det paradoksale og umulige ved å i det hele tatt tenke på og snakke om autentisitet. Enkelt sagt: Jo mer autentisk du prøver å være jo mindre autentisk blir du. Av de tilstedeværende akademikerne var det han som virket mest eller minst autentisk, alt ettersom. Han var da også den som hadde de sterkeste forbindelsene til det praktiske teaterarbeidet, som dramaturg og produsent for bl.a. det tysk/sveitsiske kompaniet Rimini Protokoll.

I paneldebatten som etterfulgte hans foredrag ”Staging authenticity” oppsto det flere ordvekslinger som antakelig fortalte mer om debattantenes lett desperate og i sin essens umulige kamp for å sette ord på fenomenene enn fenomenene i seg selv. Litt som Christopher Nielsens 80-talls-tegneserie ”Avantgarde” som alltid konkluderte med replikken: ”Det låter dritfett, men…ere eksperimentelt´a??"
Performance-teoretiker og dramaturg Camilla Eeg-Tverbakk refererte på et tidspunkt til Mette Edvardsens en-til-en-forestilling «Time has fallen asleep in the afternoon sunshine», som var en del av Black Box sin overlappende Marstrandfestival. Arenaen var biblioteket på Grünerløkka. Der kunne man gå inn mellom hyllene og få eksklusiv tilgang til en bok forkledd som skuespiller.
”Snakker vi om autentisitet nå?” spurte Imanuel Schipper.

”Jeg snakker ikke om livet, men en teatral situasjon”, svarte Camilla Eeg-Tverrbakk.
Og dermed var vi like langt. Men kanskje Schipper nærmet seg fenomenet ved å snakke om noe annet?: ”Selv om jeg ser Hamlet for første gang med tradisjonelle kostymer får jeg likevel følelsen av å se det for femtiende gang.”

Formidling
Det er som nevnt påfallende ofte stor forskjell på å være en anerkjent forsker og å drive med verbal formidling av den samme forskningen. På samme måte finnes det ingen garanti for at en innsiktsfull skribent og kritiker kan lede en debatt. I lys av dette var det nesten dårlig gjort å be Kjetil Røed lede paneldebattene. De tekstene Røed sitter i ensomhet på kontoret sitt og taster inn på datamaskinen sin er presise, kunnskapsrike og velskrevne. På scenen på Dramatikkens Hus framsto han som mumlende og uklar der han, med siden til publikum, satt gjemt under capen sin, bak brillene sine og bak en hånd som uavlatelig søkte seg mot bart og fippskjegg. Det tidligere omtalte store tomme hullet flyttet nå permanent inn i både scenerom og sal. Paneldebattantene hørte rett som det var ikke hva debattlederen spurte om og hvis de gjorde det skjønte de ofte ikke hva han mente. Men dette vil jeg langt på vei frita Kjetil Røed for ansvaret for. Det er arrangørens primære oppgave å huske på at å snakke for flere hundre mennesker er noe annet enn å sitte og skrive.

Det er ingen selvfølge at et menneske uten sceneerfaring har selvinnsikt nok til å skjønne at han ikke har noe på en scene å gjøre. Men jeg synes at de scenevante paneldeltakerne sviktet sin oppgave da ingen av dem tok ansvar for å løfte samtalen ved å utfordre premissene for debatten. Alle forholdt seg liksom lojalt til en fiktiv konsensus rundt begrepene virkelighet og autentisitet. Med et mulig unntak for Imanuel Schipper som konkluderte, kanskje en tanke oppgitt, med: What else than reality should we stage?

Det er kanskje bare innen scenekunsten at denne typen (ikke) samtaler om hvorvidt det man holder på med har noe med virkeligheten å gjøre, kan finne sted? Noe som må ha sammenheng med at det er den flyktigste av alle kunstarter vi her snakker om. Teatervitenskapens forskningsobjekt er jo pr definisjon den enkelte forestillingen. Så lenge den pågår er den virkelighet. Straks den er over er den blitt fiksjon. Og da tar forskerne over.

På den annen side: Minner er da også høyst virkelige deler av et menneskes liv?

Rimini Protokoll
Men heldigvis stoppet det ikke der. I den slap stick-aktige forestillingen ”CMNN SNS PRJCT” gjorde duoen Kalauz/Schick teatersalen om til en absurd markedsplass. ”It´s hard to tell whos looking at who. Here´s looking at you kid”, konkluderte Trine Falch sin lune, lavmælte performance ”False awakening”. ”Fuck realism, get real”, erklærte Goksøyr og Martens. ”Kunst = Natur – X” var Tore Vagn Lids hovedstatement, sånn cirka det motsatte av hva vi er vant til å tenke. Og dersom publikum hadde ytterligere behov for kontakt med den såkalte virkeligheten hjalp det å bivåne Rimini Protokolls presentasjon av forestillingen ”Promethevs in Athens”, en oppdatert gresk tragedie, et vitnesbyrd om livet slik det fortoner seg i det kriserammete Athen nå, ved hjelp av et representativt utvalg av befolkningen som står fram som seg selv, verken mer eller mindre.

Og til høsten kommer Rimini Protokoll til Nationaltheatrets Ibsenfestival, med en Oslovariant av forestillingen, med Ibsens ”En folkefiende” som grunnlag.

- Å stille spørsmålet how to stage reality and why? kan oppleves som ganske håpløst og umulig, sa Siri Forberg i et oppsummeringsintervju med undertegnede. – Men jeg har ingen problemer med at dette kan oppfattes som naivt og banalt. Hver gang man skal diskutere teater så vil det alltid være noen som vil si at: dette har vi jo diskutert for lenge siden, er vi ikke ferdig med dette nå? Hvordan teatret forholder seg til virkeligheten har man jo alltid snakket om, og vi kan jo likegodt fortsette.

Det har Forberg evig rett i. Men jeg vil hevde at det var kaoset, mangfoldet og forvirringen som gjorde ”Monsters of Reality” til et verdifullt arrangement. Å bli klokere oppfattes ofte som en slags eliminasjonsprosess som fører til større klarhet. Her var det omvendt: Nye elementer, analyser og kunstneriske innspill i alle farger og fasonger ble kastet inn og gjort tilgjengelige for oss som var tilstede. Og vi vaklet ut derfra, mer forvirra - og klokere enn før.

Dramatikkenshus.no april 2013