Debatt med slagside

Den internasjonale Ibsenprisen er blitt spisset som en teaterpris, har jurymedlem Therese Bjørneboe fornøyd konstatert. Men hvor stor betydning har egentlig Peter Handkes forfatterskap for det internasjonale teaterlandskapet?

Dette spørsmålet har kommet i skyggen av en debatt som utelukkende har dreid seg om den rollen Handke spiller i etterdønningene av krigen på Balkan.

17. september innkalte Den norske Helsingforskomité, i samarbeid med Norsk PEN til det de kalte ”seminar”, under følgende tittel: Den internasjonale Ibsenprisen 2014 til Peter Handke – stilltiende aksept av aggressiv nasjonalisme?

Men spørsmålstegnet kunne de ha droppet. For dette var verken seminar eller debatt. Det nærmeste jeg kommer er 70-tallets AKP ml-møter i Studentersamfunnet, alternativt Pinsebevegelsens teltmøter i samme periode. Samtlige innledere og debattanter på møtet var enige, om alt. Møtet var bare en formalisering eller konfirmering av det som til nå stort sett har hatt preg av å være en kampanje mot prisutdelingen.

Frontsoldat

Frontsoldaten i kampanjen har hele veien vært forfatter og medlem av den nedlagte performancegruppa Baktruppen, Øyvind Berg. Det spesielle med Bergs innsats er kombinasjonen av kunnskap, etterrettelighet og sterkt personlig engasjement. Siden nyheten om prisen ble offentliggjort i mars i år har han, i artikkel etter artikkel, påvist Peter Handkes mer eller mindre halvhjerta forsvar for de serbiske krigsherrenes forbrytelser. Og til de som forsvarer tildelingen med at man må skille mellom mannen og verket, mellom kunst og politikk, mellom det som skrives og det som sies, mellom det som skrives og det som gjøres, har Berg de siste ukene også tatt for seg verkene og påvist i det minste en delvis sammenheng mellom alle disse faktorene. Kulminasjonen kom samme dag som møtet fant sted med en lang og grundig artikkel i Vinduets nettutgave:
Den internasjonale Ibsenprisen er blitt spisset som en teaterpris, har jurymedlem Therese Bjørneboe fornøyd konstatert. Men hvor stor betydning har egentlig Peter Handkes forfatterskap for det internasjonale teaterlandskapet? Dette spørsmålet har kommet i skyggen av en debatt som utelukkende har dreid seg om den rollen Handke spiller i etterdønningene av krigen på Balkan.
17. september innkalte Den norske Helsingforskomité, i samarbeid med Norsk PEN til det de kalte ”seminar”, under følgende tittel: Den internasjonale Ibsenprisen 2014 til Peter Handke – stilltiende aksept av aggressiv nasjonalisme?
Men spørsmålstegnet kunne de ha droppet. For dette var verken seminar eller debatt. Det nærmeste jeg kommer er 70-tallets AKP ml-møter i Studentersamfunnet, alternativt Pinsebevegelsens teltmøter i samme periode. Samtlige innledere og debattanter på møtet var enige, om alt. Møtet var bare en formalisering eller konfirmering av det som til nå stort sett har hatt preg av å være en kampanje mot prisutdelingen.
Frontsoldat
Frontsoldaten i kampanjen har hele veien vært forfatter og medlem av den nedlagte performancegruppa Baktruppen, Øyvind Berg. Det spesielle med Bergs innsats er kombinasjonen av kunnskap, etterrettelighet og sterkt personlig engasjement. Siden nyheten om prisen ble offentliggjort i mars i år har han, i artikkel etter artikkel, påvist Peter Handkes mer eller mindre halvhjerta forsvar for de serbiske krigsherrenes forbrytelser. Og til de som forsvarer tildelingen med at man må skille mellom mannen og verket, mellom kunst og politikk, mellom det som skrives og det som sies, mellom det som skrives og det som gjøres, har Berg de siste ukene også tatt for seg verkene og påvist i det minste en delvis sammenheng mellom alle disse faktorene. Kulminasjonen kom samme dag som møtet fant sted med en lang og grundig artikkel i Vinduets nettutgave.

Med unntak av den offisielle, skriftlige begrunnelsen for utdelingen og et par formelle gjesteopptredener av juryformann Per Boye Hansen, har juryen inntatt sfinxens posisjon. Den har uttalt at den er glad for debatten, men har valgt å ikke delta i den. (Fram til i dag, et halvt år etter at tildelingen ble kunngjort, da jurymedlem Therese Bjørneboe har latt seg intervjue i Klassekampen, og jurylederen uttaler seg i Dagsavisen.)

I denne situasjonen velger altså Helsingforskomiteen å arrangere det de som sagt kaller et seminar. På dette fikk herrene Bjørn Engesland og Aage Borchgrevink fra Helsingforskomiteen, professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet, forlagssjef og PEN-styremedlem Anders Heger og Øyvind Berg hver fem minutter på å substansiellt si nøyaktig det samme. Med andre ord: Ikke bare er de skjønt enige. Det de er enige om blir smurt tynt utover brødskiva. Og som om det ikke var nok fikk til slutt herr Ivar Amundsen, konsul for Bosnia, sine fem minutter på å enda en gang gjenta det samme som allerede var blitt sagt flere ganger.

Gjennom muren
Den eneste som trengte gjennom denne muren med en annen stemme var Marijana Toma, serbisk menneskerettighetsforkjemper som var flydd inn direkte fra der det brenner.

Hennes ærend var først og fremst å gjøre oppmerksom på de mulige praktiske konsekvensene av denne prisutdelingen. Det jobbes fortsatt med å grave opp og identifisere lik. Det jobbes med å etablere en sannhetskommisjon som skal gjelde for alle parter. Det jobbes med å få en reell forsoningsprosess på skinnene. Men arbeidet foregår i en bratt motbakke, fordi motsetningene fra krigens dager fortsatt er virksomme 20 år etter og fordi ”the state of denial” fortsatt gjør seg sterkt gjeldende - i alle leire. Det er altså en sårbar materie. I denne situasjonen velger juryen å gi prisen til en forfatter som engasjerer seg på den ene partens side, i en grad som har gjort ham til en offisiell hedersperson i Serbia. Marijana Toma er redd for at prisutdelingen vil bidra til å sabotere den fra før vanskelige freds-og forsoningsprosessen.

Det jeg her ender opp med, er med andre ord det Marijana Toma sa, og det Øyvind Berg ikke fikk tid til å si. Det de fleste andre serverte på møtet var tomme kalorier. Noe Anders Heger lattermildt konstaterte med at ”vi har et debatteknisk problem”, men at han skulle ”forsøke å gjenta det de andre allerede har sagt”.

Arrangørene forsvarte seg med at juryen (til deres store overraskelse?) var invitert men takket nei. Ja, de annonserte til og med kulturminister Thorhild Widveys deltakelse uten å ha fått den bekreftet!

Erfaren møtearrangør
Man skulle tro at Helsingforskomiteen var erfarne møtearrangører og at de derfor glatt kunne ha regnet ut dette på forhånd og funnet andre som kunne sørget for noe som liknet en debatt. For eksempel Svein Mønnesland, balkanekspert og professor i slaviske språk, teaterregissør Kai Johnsen eller Karl Ove Knausgård, som er Handkes norske forlegger. Alle disse har forsvart prisutdelingen, ikke fordi de støtter folkemord, men fordi de mener at prisen til Handke kan forsvares utfra kunstneriske kriterier.

Dagen etter møtet hadde dessuten Arild Linneberg, professor i litteraturvitenskap, en lang kronikk i Klassekampen der han forsøkte å gå inn i og forstå Handkes motiver for å stille seg på Serbias og serbernes side. For de er også ofre i denne krigen, men blir ensidig demonisert. Var det umulig å detektere seg fram til Linneberg, forfatteren av 13 triste essays om krig og litteratur?

Men la oss si at arrangørene forgjeves hadde forsøkt å også få disse kandidatene til å stille; hvorfor ikke da, ved siden av Marijana Toma, å gi Øyvind Berg en halvtime til å lese opp sitt essay? Da ville publikum i det minste fått noe konkret ny kunnskap å forholde seg til, i stedet for å avspise Berg med sine tilmålte fem minutter som sørget for at verken han eller noen andre fikk sagt noesomhelst.

Summen av tomhet
Men summen av all denne tomheten må dessverre juryen for Ibsenprisen ta hovedansvaret for. Dens uttalte glede over at det blir debatt og dens selvmotsigende taushet har lagt landskapet øde, og dermed åpent for en samtale som mangler helt essensielle dimensjoner: Først og fremst det kunstneriske elementet. Å i den sammenhengen mekanisk henvise til en skriftlig begrunnelse leder ingen steder hen. Resultatet er at Øyvind Berg blir stående og tale til det samme tomme landskapet. Han blir ikke imøtegått eller kommentert, verken av juryen som har pålagt seg selv taleforbud, eller av noen andre. Kanskje fordi ingen andre har lest noe særlig av Handke?

Jeg selv tilhører det sjiktet som, siden den fantastiske romanen Målmannens angst ved straffesparkmerket fra 1971, på usystematisk vis har dumpet innom Handkes forfatterskap fra tid til annen. Nå har jeg fått det travelt med å oppdatere meg, det skal juryen ha.

I mine øyne lar det seg ikke gjøre å betvile kvaliteten på Handkes forfatterskap. Der har juryen, til tross for noen ulne og merkelige formuleringer i sin begrunnelse, sitt på det tørre. Men som den selv gjør oppmerksom på tilhører ikke Handke teatret. Han er forfatter. Punktum. Han opererer aleine. Og fra den aleineheten sender han ut en strøm av romaner og dramaer. Fra tid til annen tar han steget inn i verden og kommenterer det han ser. Han oppsøker sine egne røtter. Besøker Milosevic i fengselet, taler i hans begravelse. Også drar han tilbake til tårnet sitt. Dette i motsetning til flere av de tidligere vinnerne av den internasjonale Ibsenprisen, for eksempel Peter Brook, Ariane Mnouchkine og Heiner Goebbels, alle sammen genuine og dedikerte teatermennesker som forholder seg til teatret kollektivt, pedagogisk, sosialt og ikke minst: globalt.

Hvem ble ikke valgt?
I lys av dette er det grunn til å stille spørsmål ved valget av Handke, et spørsmål han til og med selv stilte, i likhet med hva Barack Obama gjorde da han vant Nobels fredspris. Og da er veien til spørsmålet om hvem som ikke ble valgt, kort.

Så vidt jeg vet har Odin Teatrets Eugenio Barba vært foreslått flere ganger. Teatret har i år 50-årsjubileum, det har hele verden som nedslagsfelt, har en uopphørlig pedagogisk og forskningsmessig virksomhet gående og ikke minst: En innflytelse på og deltakelse i det globale teaterlandskapet som Handke ikke er i nærheten av.

Vi vet ikke, og kommer aldri til å få svar på, hvorfor juryen har foretatt denne forbigåelsen. Men et blikk på sammensetningen av den kan kanskje gi en pekepinn. Både Therese Bjørneboe og juryformann Per Boye Hansen er, i tillegg til jurymedlemmene Christiane Schneider og Thomas Oberender, eksperter på og har en nær tilknytning til scenekunsten i det tyske språkområdet. Etter at Kalmaluddin Nilu fra Bangladesh forsvant ut er juryen blitt heleuropeisk - med tysk fortegn.

Scenekunst.no 20.09.14