This is what I've learnt after twenty years of dance lessons

Dansens Hus/Ibsenfestivalen
Ingun Bjørnsgaard Prosjekt
Rotating Nora

Koreograf: Ingun Bjørnsgaard.
Komponist: Eivind Buene.
Dansere: Mattias Ekholm, Erik Rulin, Ida Wigdel, Matias Rønningen, Marta-Luiza Jankowska, Catharina Vehre Gresslien.
Scenograf: Thomas Björk
Lysdesign: Lutz Deppe
Lyddesign: Morten Pettersen
Dramaturg: Kai Johnsen
Kostymedesigner: Ane Aasheim
Produseres av: Ingun Bjørnsgaard Prosjekt
Samproduksjon: Dansens Hus

Hva blir igjen når ordene er borte, spurte jeg i en tidligere anmeldelse. Et nærliggende svar er: Dans. Men når kompetente folk forteller meg at jeg burde anmelde dans, begynner jeg automatisk å se etter utveier. Jeg mumler kanskje noe om ydmykhet og lister meg bort på Black Box Teater hvor det ikke er så nøye med hva man kaller ting.

Men nylig hadde Torshovteatret premiere på En folkefiende, i en stumfilmteaterversjon, hvor mesteparten av replikkene var tatt bort. Omtrent samtidig arrangerte Demian Vitanza og Edy Poppy Acts without words på Dramatikkens Hus, et verksted med ”ambisjon om å utfordre dramatikernes scenespråk ved å frata dem deres mest sentrale verktøy: replikkene.”

Inviterende matrix-univers
Så når Ingunn Bjørnsgaard Prosjekt, i forbindelse med Ibsenfestivalen, presenterer det som kalles en ”overmaling” av Et dukkehjem, med den dedikerte ord-og teatermannen Kai Johnsen som dramaturg, kjennes veien til det skumle stedet Dansens Hus plutselig ikke så lang. Og da kjennes det matrix-aktige universet som møter meg, med raden av flammer som skyter opp bak den lange bardisken og de Lara Croft-aktige svartkledde damene som vrimler rundt i publikumsarealet med sine øreplugger, trådløse mikrofoner og blinkende apparater i beltet, som en inkluderende og integrerende arena.

Det første som skjer, som det også er første gangen i mitt liv jeg har sett, er en pas de deux mellom en danser og en robotstøvsuger. Med dette setter Bjørnsgaard tonen for et konglomerat av uttrykk, en blanding av humor og dypt alvor, ubehjelpelig klønethet og suveren eleganse, skjønnhet og brutalitet, altsammen gjennomsyret av en allestedsnærværende sensitivitet.

Tarantella
Gulvet inntas av tre kvinner og tre menn. Hvem som spiller/danser hvem er uklart, og ikke så viktig. Her brukes stykkets rollefigurer, sceneanvisninger og problemstillinger til på selvstendig grunnlag å skape noe nytt. Selve det kunstneriske omdreiningspunktet er her tarantellaen. Den heftige, opprinnelig italienske, folkedansen som Nora kastet seg ut i, i et erotisk ladet forsøk på å flykte vekk fra alle katastrofene som var i ferd med å tårne seg opp i livet hennes - udødeliggjort av Lise Fjeldstad i fjernsynsteatrets 1973-versjon av Et dukkehjem.

Men her tas det hele så å si videre, fra 1879 via 1973 og inn i vår tid. Nye konstellasjoner mellom og innenfor kjønnene prøves ut ved hjelp av et enormt fysisk repertoar. Synkront og usynkront, bevegelser som forplanter seg fra kropp til kropp, parallelle liv som leves flere steder på scenen samtidig. Her er spektakulære komiske fall à la Jackass, langsomme, poetiske rotasjoner, skulpturelle, stillestående tablåer. Altsammen støttet opp og kontrastert av et lyd og musikkarbeid i spennet mellom et skjevt og urolig elektronisk kontentum og mektige, flytende utdrag av Brahms, gjort av Eivind Buene.

Klossethet
Plutselig kommer ”Nora” hoppende inn med tamburinen. Klossetheten minner meg om Talkings Heads-frontmann David Byrnes hysteriske demonstrasjon av ”this is what I´ve learnt after twenty years of dance lessons”. Og plutselig tar ren, uforfalsket skjønnhet over. Og så en kombinasjon av usikre, stakkato bevegelser akkompagnert av flytende, vakker musikk. Og omvendt.

Scenograf Thomas Björk har lagd et sparsomt, og samtidig utrolig dynamisk scenebilde hvor et lite interiør, en entré, dukker opp som troll av eske midt i det svarte scenerommet. Det blir arena for et rørende intermezzo hvor kjønnsspillet antar en mer klassisk, tradisjonell form og hvor mennene blir stående og se lengselsfullt mot den låste døra som kvinnene befinner seg innenfor.

Faglig filter
På et tidspunkt merker jeg at mitt fra før sparsomme faglige filter går nådeløst i oppløsning. Jeg har ikke noe begrepsapparat å skjule meg bak og må bare gi meg over. Det er noe usedvanlig forløst og modent over dette - og samtidig fullstendig duggfriskt. Danserne gjør de rareste ting med den største selvfølge og de vakreste ting med en avslappet grunnholdning som samtidig er full av lidenskap og hengivenhet.

Slik kan det altså se og høres ut når ordene tas bort.

Scenekunst.no 16.09.14