Dansens Hus/Ibsenfestivalen
Ingun Bjørnsgaard Prosjekt
Rotating Nora
Koreograf: Ingun Bjørnsgaard.
Komponist: Eivind Buene.
Dansere: Mattias Ekholm, Erik Rulin, Ida Wigdel, Matias Rønningen, Marta-Luiza Jankowska, Catharina Vehre Gresslien.
Scenograf: Thomas Björk
Lysdesign: Lutz Deppe
Lyddesign: Morten Pettersen
Dramaturg: Kai Johnsen
Kostymedesigner: Ane Aasheim
Produseres av: Ingun Bjørnsgaard Prosjekt
Samproduksjon: Dansens Hus
Hva blir igjen når ordene er borte, spurte jeg i en tidligere anmeldelse.
Et nærliggende svar er: Dans. Men når kompetente folk forteller meg at
jeg burde anmelde dans, begynner jeg automatisk å se etter utveier. Jeg
mumler kanskje noe om ydmykhet og lister meg bort på Black Box Teater
hvor det ikke er så nøye med hva man kaller ting.
Men nylig hadde Torshovteatret premiere på En folkefiende, i
en stumfilmteaterversjon, hvor mesteparten av replikkene var tatt bort.
Omtrent samtidig arrangerte Demian Vitanza og Edy Poppy Acts without words
på Dramatikkens Hus, et verksted med ”ambisjon om å utfordre
dramatikernes scenespråk ved å frata dem deres mest sentrale verktøy:
replikkene.”
Inviterende matrix-univers
Så når Ingunn Bjørnsgaard Prosjekt, i forbindelse med Ibsenfestivalen, presenterer det som kalles en ”overmaling” av Et dukkehjem,
med den dedikerte ord-og teatermannen Kai Johnsen som dramaturg,
kjennes veien til det skumle stedet Dansens Hus plutselig ikke så lang.
Og da kjennes det matrix-aktige universet som møter meg, med raden av
flammer som skyter opp bak den lange bardisken og de Lara Croft-aktige
svartkledde damene som vrimler rundt i publikumsarealet med sine
øreplugger, trådløse mikrofoner og blinkende apparater i beltet, som en
inkluderende og integrerende arena.
Det første som skjer, som det også er første gangen i mitt liv jeg har
sett, er en pas de deux mellom en danser og en robotstøvsuger. Med dette
setter Bjørnsgaard tonen for et konglomerat av uttrykk, en blanding av
humor og dypt alvor, ubehjelpelig klønethet og suveren eleganse,
skjønnhet og brutalitet, altsammen gjennomsyret av en
allestedsnærværende sensitivitet.
Tarantella
Gulvet inntas av tre kvinner og tre menn. Hvem som spiller/danser hvem
er uklart, og ikke så viktig. Her brukes stykkets rollefigurer,
sceneanvisninger og problemstillinger til på selvstendig grunnlag å
skape noe nytt. Selve det kunstneriske omdreiningspunktet er her
tarantellaen. Den heftige, opprinnelig italienske, folkedansen som Nora
kastet seg ut i, i et erotisk ladet forsøk på å flykte vekk fra alle
katastrofene som var i ferd med å tårne seg opp i livet hennes -
udødeliggjort av Lise Fjeldstad i fjernsynsteatrets 1973-versjon av Et dukkehjem.
Men her tas det hele så å si videre, fra 1879 via 1973 og inn i vår
tid. Nye konstellasjoner mellom og innenfor kjønnene prøves ut ved hjelp
av et enormt fysisk repertoar. Synkront og usynkront, bevegelser som
forplanter seg fra kropp til kropp, parallelle liv som leves flere
steder på scenen samtidig. Her er spektakulære komiske fall à la
Jackass, langsomme, poetiske rotasjoner, skulpturelle, stillestående
tablåer. Altsammen støttet opp og kontrastert av et lyd og musikkarbeid i
spennet mellom et skjevt og urolig elektronisk kontentum og mektige,
flytende utdrag av Brahms, gjort av Eivind Buene.
Klossethet
Plutselig kommer ”Nora” hoppende inn med tamburinen. Klossetheten
minner meg om Talkings Heads-frontmann David Byrnes hysteriske
demonstrasjon av ”this is what I´ve learnt after twenty years of dance
lessons”. Og plutselig tar ren, uforfalsket skjønnhet over. Og så en
kombinasjon av usikre, stakkato bevegelser akkompagnert av flytende,
vakker musikk. Og omvendt.
Scenograf Thomas Björk har lagd et sparsomt, og samtidig utrolig
dynamisk scenebilde hvor et lite interiør, en entré, dukker opp som
troll av eske midt i det svarte scenerommet. Det blir arena for et
rørende intermezzo hvor kjønnsspillet antar en mer klassisk,
tradisjonell form og hvor mennene blir stående og se lengselsfullt mot
den låste døra som kvinnene befinner seg innenfor.
Faglig filter
På et tidspunkt merker jeg at mitt fra før sparsomme faglige filter går
nådeløst i oppløsning. Jeg har ikke noe begrepsapparat å skjule meg bak
og må bare gi meg over. Det er noe usedvanlig forløst og modent over
dette - og samtidig fullstendig duggfriskt. Danserne gjør de rareste
ting med den største selvfølge og de vakreste ting med en avslappet
grunnholdning som samtidig er full av lidenskap og hengivenhet.
Slik kan det altså se og høres ut når ordene tas bort.
Scenekunst.no 16.09.14
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar