Den kalde krigen revisited

 


«Og jeg må bare tilstå at også jeg måtte bli nesten halvparten så gammel som deg før jeg helt forsto – at når du var sint, kompromissløs, utålmodig, ja rasende, så var det fordi du under den kalde krigen så klarere enn noen annen at man kompromisser ikke med demokratiet!»

Ordene er tidligere statsminister og påtroppende NATO-sjef Jens Stoltenbergs og ble uttalt ved feiringen av Haakon Lies 100-årsdag i 2005, kort tid før Stoltenberg stilte seg i spissen for den rødgrønne regjeringa.

Kompromissløshet, utålmodighet og raseri: Det hviler en eim av stolthet og heltemot over Stoltenbergs oppramsing av verdifulle egenskaper i kampen for det norske demokratiet. Men det han viste til, og ikke trengte å nevne, fordi alle som hørte på, kjente til dem, var Haakon Lies metoder i kampen mot kommunistene og alt som på en eller annen måte befant seg eller hadde potensial til å befinne seg i nærheten av dem: Overvåking, politisk forfølgelse, trakassering, utfrysing, yrkesforbud.
Det mest oppsiktsvekkende ved uttalelsen er dermed, så vidt jeg kan se, at den ikke har vekket mer oppsikt. For det Stoltenberg her sier, er jo intet mindre enn at det er legitimt å bygge et demokrati, som jo i seg selv er et kompromiss, på forfølgelse av annerledes tenkende!

Der Einar Gerhardsen, gjennom sin Kråkerøytale, var den åndelige inspiratoren, var Arbeiderpartiets mektige generalsekretær, Haakon Lie, selve eksekutøren av den kalde krigen i Norge. Kråkerøytalen ble holdt i 1948 etter den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, og er blant annet blitt kjent for følgende utsagn: ”Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer”.

Radioversjon
Talen var blant aktstykkene i Lene Bergs iscenesatte Høring om politisk overvåking i Norge under og etter den kalde krigen, som fant sted i Nasjonalmuseets møterom i 8. etasje i Kristian Augusts gate nylig. Men dessverre ble ikke den originale talen tatt opp. Utdraget kom her i en modifisert radioversjon, framført mange år seinere med Gerhardsens karakteristiske milde, landsfaderlige stemme, basert på notater og beregnet på NRKs arkiv.

Den kalde krigen, i en eller annen tapning, er et gjennomgående tema i mye av Lene Bergs kunst. Ved bruk av medier som film, bøker og collage går hun dokumentarisk til verks, med en forsiktig intervensjon i materialet som peker på sammenhenger som ikke umiddelbart er synlige. Hun har blant annet dokumentert CIAs engasjement i den kalde krigens kulturkamp. Det var et tilsynelatende paradoks at etterretningsorganisasjonen var en aktiv støttespiller for internasjonal utbredelse av amerikansk avantgardekunst. Det blir desto mer forståelig sett i lys av behovet for å vise overlegenhet, også i kunstnerisk forstand, overfor den rigide sovjetiske propagandakunsten.

Lene Berg sto bak prosjektet Stalin av Picasso eller portrett av kvinne med bart, en dokumentasjon av bråket rundt Picassos Stalinportrett, som han i 1953 gjorde på bestilling fra det franske kommunistpartiets avis, L´Humanité. Berg ønsket å henge en kopi av portrettet opp på Folketeaterbygningens fasade på Youngstorget i Oslo i 2008. Men det ble for mye for huseieren Arbeiderpartiet, hvis mektige partisekretær Martin Kolberg, en av Haakon Lies etterfølgere, satte foten ned.

Teaterforestilling
Høring må langt på vei kunne kalles en teaterforestilling, samtidig som publikum var statister i en filminnspilling med tre kameraer, som vi vil få se resultatet av seinere i år. På scenen; to skråstilte bord. Bak det ene et panel av utspørrere spilt av tre sentrale aktører i norsk dokumentarteater og performancekunst: Thomas Bye, Wencke Mühleisen og Pia Maria Roll. Bak det andre skiftende vitner, ekte og spilte. I salen en blanding av passive og aktive, regisserte publikummere.

Lokalets og scenografiens innebygde atmosfære ga assosiasjoner til et mørkt, velordnet og strengt 50-tall, mens den dels tilfeldige og dels planlagte påkledningen av aktører og publikum strakk seg over hele spekteret, fra 50-tallet fram til i dag, med god grunn: Overvåkingspolitiets virksomhet sluttet jo ikke med den kalde krigen. I likhet med for eksempel mangeårig bystyremedlem for RV/Rødt i Oslo Erling Folkvord, fikk jeg selv, til tross for at jeg har vært både landsstyremedlem av NKP og kulturredaktør i partiets avis Friheten, vite at det ikke sto noen ting i min mappe. Det har sannsynligvis sammenheng med at opplysninger innsamlet etter 1977 ikke ble oppgitt, med mindre det nå nedlagte såkalte Innsynsutvalget definerte overvåkingen som ulovlig.

Kommunistisk disponert
I tre timelange bolker paraderte det ene vitnet etter det andre gjennom ”boksen” i Bergs høring: fra menige aktivister for uskyldige gode saker og barn av mennesker som har vært ”kommunistisk disponert”, til mer sentrale og profilerte aktører som tidligere Klassekampen-journalist Finn Sjue og tidligere sjef i Sikkerhetspolitiet, Iver Frigaard. Og her dukket også selveste Arne Hjelm Nilsen opp, spilt av Petter Widt Kristiansen. Nilsen, med kodenavn ”Douglas”, var ansatt i Arbeiderbladet, angivelig som journalist, i praksis opererte han på vegne av de hemmelige tjenestene. Foran hvert vitne ble det avspilt en filmsnutt som, faktisk og fiktivt, beredte grunnen for det vitneprovet som fulgte.

Ingenting av det som ble sagt var nytt. Likevel: At såpass mange opplysninger over en så bred skala ble samlet på ett brett, gjorde et sterkt og deprimerende inntrykk. Det ligger mange lik og knuste liv strødd i det norske demokratiets fotspor! Mennesker uten noen annen hensikt enn å gjøre nytte for seg er blitt overvåket, forfulgt, utestengt fra arbeidsmarkedet og lokalsamfunnet, drevet til vanvidd eller til å bli pillevrak. Og så har vi de som bare vente seg til å leve med det; som nåværende sheng zhen-instruktør Catherine Esdaile – akademikerdatter fra Bærum som vokste opp omgitt av overvåkere – og Vera Wigen, hvis far, som var fagforeningsmann, på sine reiser alltid ba hotellresepsjonisten gi overvåkerne beskjed om at ”nå er han ankommet”.

Viktig dramaturgisk grep
Ett viktig dramaturgisk grep gjorde seansen lettere å holde ut: Den legendariske, gjennomført reaksjonære ”Majoren i Morgenbladet”, redaktør Christian Christensen, kort og godt kalt ”C.C.”, dukket jevnlig opp på skjermen som en slags fjollete sannsiger, underholdende og skremmende spilt av Jan Hårstad. Med bakgrunn i etterretningstjenesten og organisasjonen Libertas, en aktivistisk forgjenger til Civita, kom Christensen til Morgenbladet uten noen som helst erfaring som redaktør. Opplaget var minimalt, men C.C. ble likevel en slags, riktignok til tider latterliggjort, rikskjendis i kraft av sin uforstilte oppriktighet. Han ga blant annet ut flere bøker hvor han åpenhjertig avslørte etterretningstjenestens virksomhet, noe som gjorde ham til en ufrivillig alliert av den overvåkete venstresida. Men hans hensikt var hele tiden den motsatte: Overvåkingen var en dyd av nødvendighet.

”Agenter? Ja selvfølgelig! Hvorfor skulle det ikke finnes agenter?” sier han på Bergs ”TV-overførte” opptak, som stadig ble forstyrret av ”tekniske feil” som gjorde at vi gikk glipp av mye av det han sa. Hevnen er søt, i hvert fall for en fiktiv stakket stund. ”Arbeiderpartiet har skrevet historien i sitt bilde. De har visket ut kommunistenes innsats under krigen. Vi har glemt hvem fienden er”, hveste C.C. fra skjermen.

"Ceci n´est pas une pipe", skrev Magritte. Og dette er ingen anmeldelse, forestillingen ble spilt kun for inviterte. Men det blir altså film av det, med potensial til å bli et viktig både kunstnerisk og historisk dokument. Etter hvert som tiden har gått, har både partisanene i Finnmark fått sin offisielle unnskyldning og de kommunistiske sabotørene i Pellegruppa og Osvaldgruppa har blitt tilnærmet rehabilitert. Dette skjedde riktignok ikke før partiet deres, NKP, var blitt ettertrykkelig utradert, noe det må sies at partiet også selv har bidratt til.

Kampen Janitsjar
Selv er jeg utmeldt for lenge siden. Men en tradisjon er jeg tro mot: Klokka ti hver første mai stiller jeg, og overraskende mange andre, opp på partiets minnemarkering ved skulptøren Odd Hilts monument over falne partikamerater på Nordre Gravlund i Oslo. Der har Oslos fineste musikkorps, Kampen Janitsjar, stilt opp hvert år siden 1946. De spiller Ja vi elsker og Internasjonalen, klokkerent og med kraft, før de vinker farvel med sine hvite kasketter og drar ned til Youngstorget. Dit kommer skuespillerparet Anne Marie Ottersen og Lasse Lindtner, den siste fra en kjent bergensk kommunistfamilie. I år leste han Pablo Neruda over det sprukne anlegget så kraftig og innbitt at man skulle tro det sto om livet, (noe det kanskje også gjorde).

Men en mann la jeg spesielt merke til. I år var han der igjen, iført sitt gjenkjennelige hvite skjegg og sin skipperkaskett: Ivar Nygaard, heter han. Han var mangeårig typograf i Frihetens trykkeri Alltrykk i Grønlandsleiret, noe som selvsagt var nok til å bli overvåket etter alle kunstens regler. Han er fortsatt aktiv, i dag som leder av Eldrerådet i bydel Gamle Oslo. Noen dager tidligere ble navnet hans nevnt, ved en høring i åttende etasje i Nasjonalmuseets møterom. Der skulle han ha vært.

Scenekunst.no 13.05.14