Eg har ei elv inni meg og ho fløymer over!

Foto: Kristin von Hirsch

Stemmer fra sør
Dramatikkens hus

Februar/mars 2014

”Eg har ei elv inni meg og ho fløymer over! Ho er ikkje som Nilen som tok imot Moses. Nei. Ho fløymer over med harmen til ein storflaum, ho tek dyden på veggrensene for å rive opp jorda og brøyte seg veg inn i hennar inste”.

Slik kan det låte når en latina legger ord i munnen på en skuespiller, i dette tilfellet rollefiguren ”Jenta frå gløymsla” i Ana Fernández Valbuenas stykke Mery Monark. I José Manuel Moras stykke Sjelen min et annet sted inkluderer rollegalleriet et sted mellom ti og hundre syke hunder, ”Teaterteknikerne kan ta seg av dem i løpet av forestillingen”, bemerker dramatikeren innledningsvis i manuset.

I en tid da ”troverdighet” i norsk TV-dramatikk diskuteres overalt på sosiale medier (”Ville de sagt noe sånt i virkeligheten?”) kan det være på sin plass å bli presentert for litt ekte troverdighet på latinsk.

Dramatikerbesøk

Like før våren brøt løs hadde Dramatikkens Hus besøk av de to spanske dramatikerne Ana Fernández Valbuena og José Manuel Mora som overvar en lesning, på norsk, av sine egne stykker. Det hele under samletittelen Stemmer fra sør, kuratert av Siri Senje. Besøket var et ledd i et samarbeid mellom teaterhuset draftinn.com i Madrid og Dramatikkens Hus. I slutten av mai skal Jon Fosse og Marit Tusvik presenteres i Madrid med henholdsvis Eg er vinden og Ishuset. Det hele som en del av utvekslingsprogrammet Contemporary Theatre Speaking som finansieres av EEA grants og den norske ambassaden i Madrid. EEA grants er EØS-landene Norge, Island og Liechtensteins solidaritetsbidrag til de mest utsatte landene i EU og EØS, hvorav Norge, som det rikeste landet, bidrar med 95 % av summen.

I Mery Monark møtes fire kvinner i den meksikanske grensebyen Tijuana, et fortettet sted preget av terror fra narkobaronene og mennenes flukt nordover. Kvinnene eksponerer sin fortvila livssituasjon, sine dilemmaer og det mangetydige eksistensielle krysningspunktet de befinner seg i.

Syke hunder
Sjelen min et annet sted er mindre definert rent steds og tidsmessig. Fem familiemedlemmer, og et antall syke hunder, befinner seg på en jordlapp i et solbrent landskap i Sør-Spania. Gradvis avdekkes deres sammenvevde skjebner og mørke fortid. «Det er mulig å leve med vekten av en mørk fortid og likevel skape noe vakkert - for skjønnhet kan være både bisarr og smertefull», sier dramatikeren om stykket. Der Mery Monark preges av til dels lange, følelsesladde monologer kommer emosjonene i Sjelen min et annet sted til syne gjennom utveksling av knappe, ladete replikker. Dette preget også framføringene, i regi av henholdsvis Kate Pendry og Line Rosvoll. Begge hadde utnyttet det teatrale potensialet maksimalt innenfor de trange rammene som en lesning innebærer, ved hjelp av lys og en strengt definert oppstilling av skuespillerne. Og likevel framsto de som svært forskjellige, i kraft av teksten, i kraft av skuespillerne og ikke minst i kraft av de to forskjellige regissørtemperamentene.
Etter begge framføringene hadde forfatter Hans Petter Blad, som har et nært forhold til den spansktalende delen av verden, en samtale med dramatikerne som vitnet om at han egner seg like godt på scenen med en mygg klistret til kinnet, som bak et skrivebord i tett interaksjon med mac´en og et stort antall bøker. Med noen dagers avstand til lesningene møter jeg ham på kafé for å få noen ettertanker. Blad er selv en av seksten husdramatikere på Dramatikkens Hus og har bare godt å si om satsingen og erfaringen som talkshowvert.

-Det er fint å kunne si ja til noe sånt, i et hus som løfter oss opp. Fint å kunne gi noe tilbake, slik at vi løfter hverandre, sier han.

Førindustriell
-Felles for de to stykkene er at de begge har et sterkt arkaisk utgangspunkt i forhold til det religiøse, og i forhold til jorda, jordsmonnet. En slags førindustriell tenkemåte, som jeg likte veldig godt. Og likevel kjentes ingen av dem gammeldagse. De er genuint litterære og jeg vil tro at de vant noe på å bli lest, selv om jeg selvfølgelig også gjerne skulle sett dem som rent teater. Men jeg liker å overvære en tekst på denne måten, slik jeg også liker å lese dramatikk. Jeg syns ikke dette er noen motsetning, bare to svært interessante måter å oppleve samme tekst på.

Hva synes du kjennetegner Mery Monark?
-Jeg synes det balanserer på moderne vis mellom ekstreme ytterpunkter; det poetiske og det prosaiske, det vulgære og det vakre, det brutale og det ømme. Ytterpunktene forenes gjennom språket og det vi kanskje kan kalle stemmen, hva som på et svært dypt nivå, er forfatterens stemmeleie og verdensanskuelse. I en sånn sammenheng er kirken og skjønnhetssalongen like viktige.

Og ikke alltid like lett å skille fra hverandre?
-Nettopp. Og her fikk selv kodene som grensepolitimannen sendte ut over radioen en poetisk, nesten salmeaktig kvalitet. Jeg opplevde en vilje til å gå inn i en utpreget moderne tenkemåte. Det likte jeg godt. Og for meg som forholder meg mye til den delen av verden var det høyst gjenkjennelig, både bakteppet og den symbolske konteksten. Sjelen min et annet sted er i denne sammenhengen mer enhetlig, skrevet på samme pust. Den bare rullet og rullet. Et dystert skjebnedrama. Du kunne formelig kjenne lukta av noe klassisk sør-spansk, noe andalusisk.

Lorca og Pasolini
I samtalen brukte du begrepet ikke-moderne?
-Det har med tilknytningen til jorda å gjøre, det før-industrielle, familien rett før den eksploderer. Her har den ennå som institusjon beholdt sine ytre strukturer, noe som minner meg om både Lorca og Pasolini. Dette stedet utafor byen, hvor de moderne blokkene møter det gamle rurale. Som om 1968 aldri hendte.

Dette ser man oftere jo lengre sørpå man kommer?
-Ja. Sånn sett er begge politiske. De tar innover seg politiske realiteter, med store, tydelige figurer; Mamacita den moderlige figuren, erkeengelen som er blitt narkoengel, den gamle mannen som nekter å selge jordlappen sin osv. Her møter vi et lass med samtid som blir veltet over oss, uten at det blir et poetisk tap av det.

Det førindustrielle møter det postindustrielle?
-Ja. Ikke minst gjennom metaforene til Ana Valbuena: Sommerfuglene og kontinentene. Et bilde på lettheten og tyngden, poetisk dekker det begge. Ulempen er at man, som lesestykke, ikke ser det tydelig nok. Jeg skulle selvfølgelig gjerne sett det spilt, av den grunn. Det er krevende teatertekster som er veldig avhengige av tydelige regimessige beslutninger. Sånn sett var dette en interessant opplevelse, på godt og vondt, ved at det først og fremst er teksten som står i fokus. Teksten er rik på komplekse bilder, gjerne poetiske i sin natur, og jeg opplever det som vesentlig i teateret også; muligheten til å bruke et rikt, sammensatt og krevende språk, som eksempelvis bildet på klodens langsomme bevegelser, som en form for emigrasjon, satt opp mot sommerfuglenes flyktige letthet. Drømmen om USA, sorgen over å forlate hjemstedet i Mexico, savn og avstand, begge deler finner sitt bilde i det poetiske.

Teatral mulighet
-Men begge forsøker å arbeide med noe som ikke lar seg gjøre på et teater sånn uten videre; de hundre syke hundene for eksempel, gir en teatral mulighet som det kunne vært interessant å se prøvd ut. I Mery monark er omfanget så stort, med de spektakulære figurene. De visuelle mulighetene er uendelige.

Etter Sjelen er et annet sted sa du at du prøvde å forestille deg dette som en roman eller en film men mislyktes. Det var antakelig lettere på Mery Monark?
-Ja. Og der bakes det også inn populærkulturelle og folkelige referanser over mot de latinamerikanske såpeseriene. Det føltes likevel høyst relevant. Men jeg er jo i utgangspunktet veldig positiv til begge. Det er sikkert mulig med en mer kritisk lesning. Det er påfallende: Jo eldre jeg blir jo mer positiv blir jeg til andres verk og jo mer kritisk blir jeg til mitt eget.

Hvordan tror du Jon Fosse og Marit Tusvik matcher dette?
-Jeg tror det er et godt valg. Man kunne merke at begge stykkene har dype røtter, språklig og kulturelt. Noe de har felles med Fosse og Tusvik, som begge balanserer det lokale og det globale, det tidsbestemte og det tidløse på en måte som minner om de spanske, sier Hans Petter Blad.

Stemmer fra sør
Dramatikkens hus
Kurator: Siri Senje

Mery Monark Av Ana Fernández Valbuena
Regi: Kate Pendry
Mamacita: Mai Lise Rasmussen
Mery Monark: Marthe Engebrigtsen
Jenta fra glemselen: Hanne Skille Reitan
Søster San Fransisco: Siv Svendsen
Gabriel og Christophorous: Ivar Furre Aam

Sjelen min et annet sted Av José Manuel Mora
Regi: Line Rosvoll
Eldre mann: Håkon Ramstad
Eldre kvinne: Trini Lund
Mann: Morten Svartveit
Kvinne: Agnes Kittelsen
Jenta: Lea Fedida Claussen

Ana Fernández Valbuena (1962)
Lærer, dramatiker og teaterviter med en PhD i italiensk samtidsteater. Hun er korrespondent i Madrid for det italienske teatermagasinet Sipario. Stykkene hennes er blitt oversatt til arabisk, italiensk og norsk og er blitt framført i Madrid, Rabat, Milano og Oslo.

José Manuel Mora (1978)
Dramatiker og kunstnerisk leder i teaterhuset Draft Inn i Madrid. Er utdannet dramaturg og regissør med en PhD i dramaturgi ved Amsterdam School of arts. Han underviser i dramaturgi og er litterær medarbeider ved den spanske avisa El Mundos kulturmagasin El Cultural. Stykkene hans er blitt oversatt til en rekke språk og satt opp i bl.a. England, Chile, Frankrike og Norge.

Dramatikkenshus.no mars 2014