En smak av thriller

 Det Norske Teatret, Scene 2
Ingenting av meg
av Arne Lygre

Regissør:
Maria Kjærgaard-Sunesen. Scenograf og kostymedesignar: Mie Riis. Lysdesignar: Gyril Høgberg. Lyddesignar: Christopher Woxholtt. Dramaturg: Carl Morten Amundsen. Inspisient: Pål Pande-Rolfsen. Sufflør: Hans Kåre Sjøstrøm/Amund Sigurdssønn Karlsen. Maskør: Ingun Ihler Wagner. Rekvisitør: Helge Fykse. Scenemeister:
Kalle von Hirsch. Lysmeister: Ole Randers. Kostymekoordinator: Tove Svartsund

”Han vet hvordan han skal treffe der det gjør mest vondt”, skrev Le Mondes anmelder Brigitte Salimo om Arne Lygre i forbindelse med oppsetningen av Jeg forsvinner på Théatre de la Colline i Paris i oktober 2011.

Den beskrivelsen passer kanskje enda bedre på Ingenting av meg, som nå har hatt premiere på Det Norske Teatret.

Det hele utfolder seg i et scenografisk landskap av lys og skygge og speileffekter, som en projisering av tekstens mange lag. Og speileffekten gjør seg gjeldende allerede i det handlingsmessige rammeverket: Kvinnen ”Meg” (Gjertrud Jynge) forlater mann og barn til fordel for en yngre mann, ”Han” (Eivin Nilsen Salthe). En foreteelse som kanskje ikke er så uvanlig som man skulle tro. Likevel er det neppe kontroversielt å påstå at det vanligvis er motsatt, rent kjønnsmessig. Dramaet utspiller seg i kjølvannet av kvinnens oppbrudd og går inn i kaoset og smerten som følger av det. Men som i alle gode dramaer er den ytre handlingen bare et bakteppe for den ”egentlige” historien.

Forarbeid
Om jeg ikke tar feil var den workshopvisningen av Arne Lygre jeg så på Dramatikkens Hus høsten 2011 et forarbeid til Ingenting av meg, da under navnet Åpning. Et par snakket om hvordan deres kommende liv skulle bli. Eller rettere sagt: De beskrev det for hverandre, som barn eller unge mennesker som fantaserer om et liv som de ennå ikke har opplevd.

Det samme skjer her. De skal kjøpe kjøkkenbord som de skal sitte og drikke kaffe ved, sammen. De skal ligge inntil hverandre, og legge hverandres historier inn til hverandre. De skal få det fint. Men fortiden og det emosjonelle og moralske kaoset som følger av kvinnens oppbrudd griper inn og forkludrer idyllen. Først som onde tanker som tvinger seg fram mellom de gode. Så i form av figurer fra fortiden, deres respektive mødre og kvinnens sønn, alle sammen gestaltet av Marianne Krogh som dukker opp i bakgrunnen, fryktinngytende og komisk på samme tid, iført pels og rød ryggsekk. Og så kvinnens eksmann, spilt av Glenn André Kaada.

Uforløst brutalitet
Det ligger lenge en uforløst brutalitet i teksten, kamuflert bak rytmen og harmonien i de korte setningene som følger hverandre som perler på en snor.

Alle som har stått ved en stor elv kjenner den roen man kan få av å bare stå der og stirre på vannet som flyter rolig av gårde. En gang for mange år siden sto jeg på bredden av Tanaelva i Finnmark, og fortapte meg i den speilblanke overflaten som det knapt var en krusning på. Men jeg våknet brått av det sjokket jeg fikk da jeg kastet en grein ut i vannet. Den forsvant på et blunk.

Litt sånn er det med Ingenting av meg. Kreftene som utspiller seg under overflaten er eruptive og har, som hovedrolleinnehaver Gjertrud Jynge selv sier i et forhåndsintervju, en smak av thriller. En langsom thriller som skrur seg til, omdreining for omdreining.

Bæreren av smerten
Handlingen er smertefull nok i seg selv, men det er Lygres språk som er selve bæreren av smerten. Og i det språket har Gjertrud Jynge tatt bolig, og språket har tatt bolig i henne. Språk da forstått ikke bare som ord, men også taushet, kropp, mimikk. Jynge glir ubesværet mellom de ulike nivåene. Hennes tause tilstedeværelse i bakgrunnen når hun ikke selv er aktiv i handlingen, er sånn sett et studium verdt i seg selv. Ikke fordi hun gjør så mye ut av seg, tvert imot. Men de ørsmå nyansene i ansikt og kroppsbevegelser er nesten skremmende effektive.

Litt av hemmeligheten i Lygres tekster, i motsetning til i mange andre dramatiske verk, er hvordan de både er spillbare og lesbare. I en såkalt ”baksnakk”, denne gangen før forestillingen, ga Lygres redaktør på Aschehoug forlag, Benedicte Treider, på det nærmeste uttrykk for at hun egentlig gir blaffen i teaterforestillingen. Hennes jobb er å bidra til å lage en bok som står hundre prosent på egne bein. Og det er, tilsynelatende paradoksalt nok, det som gjør teksten så spillbar. Midt i sin strenge formbevissthet inneholder tekstene hans en åpenhet som teaterfolk elsker. Døra står åpen, det er bare å gå inn.

Flere lag
- Det jeg føler har jeg vanskelig for å sette tanker på, og vice versa, sa en lettere ubekvem forfatter etter workshopvisningen av Åpning. - I dette skismaet møter vi hverandre. Jeg vil ha flere av disse lagene opp på scenen samtidig, sa han. I Ingenting av meg sier ”Meg” i en av mange nøkkelreplikker:

”Ein veit ikkje alt om seg sjølv.
Eg klarer ikkje alltid å tenkje det eg føler. Eg klarer ikkje alltid å seie det eg tenkjer. Eg kan ikkje vite at du oppfattar det eg seier slik det er meint. Det er ikkje sikkert at du får ein tanke som dekker meininga i det du har høyrt, og nokre gonger kan du heller ikkje forstå kjensla som seinare blir sitjande i.
Det er så mange lag i dette.”

Slike meta-replikker som liksom forklarer teksten, som er forfatterens stemme midt oppi det hele, er livsfarlige. Vi vil jo helst ikke ha forklaringer. Men her hører slike replikker hjemme, fordi de er en integrert del av tekstens innebygde identitet. Og her har forfatteren langt på vei lykkes i sin ambisjon om å få alle lagene opp på scenen samtidig.

Den danske regissør-og scenografduoen Maria Kjærgaard-Sunesen og Mie Riis har skapt et markant, både stillferdig og kraftfullt scenisk, og til tider film noir-aktig univers som likevel gir plass nok til skuespillerne. Men det er Gjertrud Jynge og Marianne Krogh som skinner. Mennene er i denne sammenhengen nok mest til for deres skyld.

Scenekunst.no 08.09.14