Frigjort og nullstilt

Ibsenfestivalen
Torshovteatret/Nationaltheatret
En folkefiende av Henrik Ibsen

Petter Næss, regi
Eli Stålhand, koreografisk konsulent
Simon Revholt, musikalsk ansvarlig
Milja Salovaara, scenografi og kostymedesign
Eva Sharp, maskør
Njål Helge Mjøs, dramaturg
Torbjørn Ljunggren, video

Hvor langt og på hvor mange måter er det mulig å presse sitronen Henrik Ibsen, mannen som berettet så skarpt og poetisk om borgerskapets svikefulle liv og levnet på 1800-tallet?

I det uendelige, kan det se ut til. At han i sine dramaer totalt overså framveksten av arbeiderklassen og de store sosiale bevegelsene på 1800-tallet har imidlertid ikke forhindret at mange av stykkene hans er blitt tolket og brukt politisk. Dette gjelder ikke minst En folkefiende, ett av få Ibsen-stykker som beveger seg utover den eksklusive borgerlige intern-kampen og ut i samfunnet.

To versjoner

Det er spesiellt to versjoner av En folkefiende som har satt seg fast i min hukommelse: NRK Fjernsynsteatrets i 1972, med Gisle Straume som Doktor Stockmann, traff datidens politiske klima med kraft og presisjon, selvfølgelig på grunn av temaet forurensning, men kanskje i enda større grad på grunn av den iherdige mobiliseringen av opinionen som foregikk fram mot den første EU-avstemningen 25. september samme år. Ja-siden dominerte i alle kanaler, i statsbyråkratiet, NRK, de aller fleste avisene og partiene, i LO og Arbeidsgiverforeningen. Nei-siden, det egentlige flertallet, men som kun hadde seg selv å stole på, sto sånn sett aleine mot ”den kompakte majoritet”, og ble i den sammenhengen en tilsynelatende paradoksal representant for stykkets avslutningserklæring; ”den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene”.

På Ibsenkonferansen i Skien for ett år siden var jeg vitne til en versjon gjort av det egyptiske kompaniet Lamusica Independent Theatre group. Her ble En folkefiende iscenesatt som en aksjon tatt rett ut av Tahrir-plassen, med et voldsomt trykk og med selve lyden av revolusjonen konstant tilstedeværende. Her kjentes kritikken av den ”kompakte majoritet”, som i Egypts tilfelle frivillig gikk hen og valgte et autoritært islamistisk regime, levende og relevant. Ikke bare i en egyptisk kontekst, men også i et Norge som nettopp hadde stemt inn den regjeringen vi nå sitter med.

Undertekst
Og nå er det Ibsenfestival igjen, og tid for nye versjoner. Den vitale musikklab-gjengen på Torshovteatret har, etter suksessen med Ole Ivars-musikalen, nå valgt å bidra til festivalen med en omgang stumfilmteater.

Ifølge regissør Petter Næss er historien om kurbadlegen og ”varsleren” Dr Stockmann og hans etiske og politiske kamp med omgivelsene og seg selv, ikke plagsomt besatt av undertekst.
Til det kan det kanskje innvendes at undertekst ikke er en absolutt, kompakt størrelse som liksom bare ligger der og venter på å bli tatt i bruk, men noe vi selv velger å legge vekt på eller ikke. Her har Næss og ensemblet altså valgt den enklest mulige varianten. Det gjør det enklere å kutte ut replikkene og derigjennom frigjøre et annet uttrykk, basert på kropp og mimikk.

Det er effektivt, presist koreografert og samkjørt mellom musikk, lyd-og videoarbeid, skuespillernes bevegelser, variasjonene og de små detaljene, som ikke skal røpes her men som popper opp innimellom som en slags vekkere.

Spilleglede, tvang og taushet
De klassiske stumfilmeffektene, de forklarende plakatene med dertilhørende skriftlige gjengivelser av replikker, den ragtime-aktige musikken spilt med bravur av far og sønn Revheim, inkludert en masse skjeve toneganger, det overdrevne kroppsspråket og ansiktsmimikken, alt er gjort med overbevisende spilleglede.

Det er noe tidløst, klassisk absurd over denne måten å omgås en 132 år gammel tekst på. Litt sånn som de gjorde i Øst-Europa under den kalde krigen når et politisk budskap skulle smugles ut til publikum, så å si via undertekst.

Det politiske budskapet i denne sammenhengen ”smugles” ut ved å henvise til varsleren Edward Snowden. Men sånne grep synes jeg det er noe tvangsmessig, utvendig over. De kunne like godt latt være og overlatt det til det lille som er igjen av potensiell undertekst. Vi er ikke helt blinde heller.
Aktualiteten i denne forestillingen ligger på et helt annet plan; i frigjøringen av institusjonsteaterskuespillerne. Gjennom store deler av forestillingen sier de ikke ett ord. Og vi som sitter i salen merker at de elsker det – og blir smittet av deres spilleglede.

Frigjort og nullstilt
Men etter en stund blir det for mye. Det er som om konseptet brukes opp og dør hen. De pumpende og livlige ragtime-rytmene og skuespillernes karikerte bevegelser blir etter hvert masete og søvndyssende. Og da var det på sin plass at pianistene ble brakt til taushet og Ibsens replikker og konklusjoner brakt tilbake i manesjen.

Og slik toner finalen ut på klassisk vis, i Doktor Stockmanns aleine-mot-alle-positur.
Det er noe frigjort og nullstilt over Torshovgruppas tilnærming til sitt stoff, noe som i stor grad skyldes de begrensningene de har pålagt seg selv, i kraft av en forhåndsdefinert kunstnerisk profil. I dette tilfellet fungerer friheten også ved at de har tildelt seg selv en kommenterende utenfraposisjon. De brukte Ole Ivars' femtiårsjubileum til å kommentere og praktisere selve sitt eksistensgrunnlag: skillet (og nedbrytingen av skillet) mellom høy og lav.

Noe av det samme gjør de med En folkefiende. Ibsen – og dermed Ibsenfestivalen som forestillingen er en del av - blir vridd og vrengt, og kommentert, direkte og ukomplisert. På den måten bidrar de til å ta noe av lufta ut av den oppblåste figuren som står på sokkel utenfor moderinstitusjonen.

Scenekunst.no 12.09.14