Hei på deg på Ullern

Nationaltheatret/Ibsenfestivalen
Et dukkehjem
av Henrik Ibsen

Spillested: Leiligheter i Oslo
Medvirkende: Trude-Sofie Anthonsen, Kristian Winther og Mads Sjøgård Pettersen.
Produsert av: Fix&Foxy i samarbeid med Nationaltheatret og Det Kongelige Teater i København
Regissører: Tue Biering og Jeppe Kristensen
Produsent: Søren Normann Hansen
Produksjonsassistent: Mette Bisgaard
Researcher: Magnus Bratten

- Intimteater er den nye trenden, sa den bunadkledde folkelige, forsøksvis nynorsktalende, radikaleren Kjetil Iversen, alias Harald Heide Steen jr., en gang på 70-tallet i sin berømte sketch om ”påtrengjande teater”, utført av en teatergruppe som oppsøkjer folk i heimane sine. Et av stykkene het ”Hei på deg på Vestli”, et annet var en femtimers versjon av Brand.

Opprinnelig er det vel den gamle borgerlige salongkulturen det her er snakk om. Men i nyere versjoner brukes leiligheten ofte som et alternativ med potensial både til å utforske nye kunstneriske uttrykk og til å få ned utgiftene. Jeg har sittet på gulvet i en liten leilighet i Porsgrunn og sett og hørt redaktør Ove Mellingen og dramatiker Gyrid Axe Øvsteng spise middag og småsnakke mens vertene, skuespillerne, så godt de kunne forsøkte å forgifte stemningen. En liten leilighet i en sterkt trafikkert gate i Gamlebyen i Oslo har i lang tid vært åsted for Trond Reinholdtsens ”operahus”, Den Norske Opra. I det kriserammete Spania har La casa de la portera, et teater i en liten leilighet i en bakgate i Madrids multikulturelle bydel Lavapies, enorm suksess. Der spilles det teater, for maks 25 tilskuere, hver eneste dag året gjennom, gjerne flere ganger om dagen.

Og nå altså Ibsenfestivalen.

Publikumsinvolverende
Den danske duoen Fix & Foxy spesialiserer seg på publikumsinvolverende teater på et stort utvalg av ulike arenaer. De har gjort ting som å iscenesette Leni Riefenstahls nazistiske propagandafilm Viljens Triumf i en nedlagt fabrikkbygning i København, der publikum ble pent nødt til å være hyllningskor for Hitler. De har "outsourcet” Det Kongelige Teaters årvisse paradeforestilling, det romantisk/aristokratiske bestillingsverket Elverhøj, til skuespillere fra Bangla Desh i den sosiale dumpingens og skomerket Nikes ånd i forestillingen Come on, Bangla Desh, just do it! I en teatral versjon av filmen Pretty Woman, oppført i en container på Halmtorvet i København, kjøpte de hver kveld en prostituert rett fra gata til å spille Julia Roberts´ rolle. Og så videre.

Deres versjon av Et dukkehjem ble under Ibsenfestivalen spilt i en rekke leiligheter flere steder i Oslo by. Jeg var med den dagen det foregikk hjemme hos Ina og Øystein på Ullernåsen på Oslos vestkant, med et tredvetalls publikummere, samt skuespillerne Trude-Sofie Anthonsen, Kristian Winther og Mads Sjøgård Pettersen. Forutsetningene var at vertskapet skulle spille Nora og Helmer - uten forberedelser. De fikk utdelt manus og ble derfra, av de proffe skuespillerne i rollene som henholdsvis Fru Linde, Krogstad og Rank, dirigert rundt omkring i den tre etasjer store leiligheten og forsøksvis regissert.

Reklamebransjen
Etter et kort introduksjonsintervju om hovedrolleinnehavernes jobb og hverdag, blir historien i Et dukkehjem tilpasset Ina og Øysteins yrker i reklamebransjen. De får beskjed om hva de skal si og hvor de skal stå og gå, med publikum på slep. Det hele har til tider preg av en blanding av gammeldags dramaundervisning i skolen og en mer moderne form for psykodrama.

Gradvis blir beskjedene mer og mer påtrengende. Noras og Helmers historier blander seg med Ina og Øysteins og rett som det er heter rollefigurene plutselig ikke lenger Nora og Helmer men Ina og Øystein. Og til slutt er det Ina som får beskjed om å ”forlate” Øystein. Ina stusser litt over det, men får kontant beskjed om at sånn er det.

Det er her følelsene helst skal piple fram, både hos oss og aktørene, ikke minst når Ina, noen sekunder seinere, kommer tilbake og faller Øystein om halsen.

Lite å hente
Jeg vet ikke hvordan det gikk på de andre stedene. Men her var det lite å hente. Både Ina og Øystein var relativt urokkelige. De virket, til reklamefolk å være, svært beskjedne, grensende til ukomfortable og var ikke påfallende villige til å by på seg selv. De fleste er jo i stand til å spille i det minste littegrann teater, men her satt det i såfall så langt inne at det skulle mer, eller kanskje helst mindre, til enn en ettermiddagstime med leiligheten invadert av noen ivrige skuespillere og en masse mennesker som de ikke kjente. Det ble neppe bedre av at skuespiller-og regissørteamet uavlatelig dirigerte dem hit og dit og til og med forsøkte å ”sette dem ut”. De fikk all den støtten fra publikum de kunne be om, men like steindødt ble det.

Meningen er åpenbart å etablere en nærhet som det vanlige teaterrommet ikke kan by på. Det skal liksom være Ina og Øystein vi ser, ikke Thorvald og Nora. Men fordi det ikke lyktes å etablere denne nærheten falt hele prosjektet den dagen i fisk. Dermed så vi verken Ibsens fiktive figurer eller de ”virkelige”.

Det typiske for sånne prosjekter er ofte at de dekker seg bak en slags helgardering. Situasjonen som skapes har liksom en verdi uansett. Er det fullt av liv og dynamikk? Kult! Er det heldødt? Fint det og! Det forteller uansett en historie om et dagligliv som vi kan relatere oss til, ikke sant? Men jeg synes ikke det.

Overflatisk
Det var ikke skuespillerregissørenes eller vertskapets eller publikums feil. Alle gjorde så godt de kunne. Med forbehold om at det kan ha vært full klaff på andre steder: Feilen ligger i en overflatisk og dårlig tenkt idé. I stedet for å skape situasjoner som i kraft av sin potensielle eller reelle gjenkjennelighet rører, berører og skaper innsikt ble vi her vitne til et mislykket forsøk på invadering av intimsfæren. Det lå en Se og Hør-aktig logikk over det hele, med dertilhørende vammel smak.

Ett av 70-tallets store venstreside-og feministprosjekter handlet om nedbrytningen av skillet mellom det offentlige og det private, jmfr. Det påtrengjande teater. En (utilsiktet) bieffekt av det hele ser vi nå i form av mennesker som er villige til å gjøre nær sagt hva som helst for noen minutter i det såkalte rampelyset.

Fix og Foxys prosjekt kommer i min verden i skade for å likne mer på Heide Steens parodi enn på et seriøst, nyskapende teaterprosjekt. I den sammenhengen skal Ina og Øystein ha kudos for sin ubestikkelighet. På den annen side: Hvorfor sa dere i det hele tatt ja til å være med?

Scenekunst.no 30.09.14