- Se for deg at vi bruker en syrisk regissør fordi det er trendy

Motus

Ibsenkonferansen 2014, Skien

Temaet for dag to av årets Ibsenkonferanse, "Klassikeren i en samtidig kontekst", er hakket lettere å absorbere enn fjorårets ”Theatre between literature and research: What are the relations between documentary and fiction?” Men tittelen var knapt synlig noe sted, ikke i konferanseprogrammet en gang, dette til tross for at den i år med uvanlig presisjon speilet det som faktisk foregikk: Igjen ble Teater Ibsen i Skien forvandlet til et spillevende internasjonalt verksted for utveksling av erfaringer om hvordan teaterkunsten generelt og Ibsens tekster spesielt kan relateres til samtidige hendelser. Og det er ikke hvilke som helst hendelser vi her snakker om: Da israeleren Omer Krieger avsluttet sitt foredrag om ”Performative practices in public space” med å vise et youtube-klipp fra sin tale ved en demonstrasjon mot bombingen av Gaza på Rabinplassen i Tel Aviv sist sommer, ga han samtidig et innblikk i en del av det politiske dagliglivet i Israel som vi ellers ufrivillig skånes for.

Og da samme mann som den siste, på åpen oppfordring fra skuespillerne, entret scenen bak libaneserne i Zoukak Company ved avslutningen av det italienske kompaniet Motus' forestilling om krisen i Hellas, synliggjorde han samtidig, på fredelig vis, det vepsebolet som Midtøsten i øyeblikket er. I Libanon finnes det en lov som forbyr libanesere å kommunisere med israelere på fremmed territorium. Av samme grunn måtte konferansearrangør Hilde Guri Bohlin avlyse den avsluttende debatten, for ikke å sette de libanesiske gjestene i fare. Det gjorde hun for øvrig på en vakker, effektiv og verdig måte, ved å oppfordre konferansedeltakerne til å bruke den siste timen til å ta kontakt med hverandre og snakke sammen.

En annen virkelighet
Jeg hører til dem som innimellom er avhengig av å forsøksvis viske ut eller retusjere navnet Ibsen fra de øvre lagene av sanseapparatet for å holde ut alle sammenhengene som tar navnet hans i bruk. Men på Ibsenkonferansen er ikke det nødvendig. Dens internasjonale og samtidige fokus gjør at bildet av den strenge og pompøse herren som står på sokkel utenfor Nationaltheatret trer i bakgrunnen og erstattes av en helt annen og høyst levende virkelighet. At det aller meste som foregår har utgangspunkt i Ibsens dramatiske verker, spiller i den sammenhengen ikke så stor rolle. Her brukes, eventuelt misbrukes, disse verkene for alt de er verdt og i en grad som gjør at jeg ofte glemmer utgangspunktet. Og det er helt fint.

Konferansen rår over en betydelig stipendpott som hvert år deles ut, etter søknad, til nye prosjekter, til nå 26 prosjekter i 20 land. I år kom en av vinnerne, Talu Produções fra Brasil, med et prosjekt som tar tak i noen av Ibsens kvinnelige karakterer, utviklet gjennom arbeidsøkter i portugisisktalende, deriblant en rekke afrikanske, land. Et annet prosjekt kom fra Serbia ved Zlatko Pakovic, som med utgangspunkt i En folkefiende og et intensivt skuespillerarbeid tar mål av seg til å avsløre ”the hidden truths of society”. Det tredje kom fra Romania med et sterkt feministisk perspektiv. Prosjektet ”Hedda's sisters” vil undersøke noe så enkelt som hvordan Ibsens kvinner vil ta seg ut med kvinnelige regissører.

En folkefiende
At noen av prosjektene som presenteres kan virke litt konstruerte, er i denne sammenhengen ikke så farlig. Det viktigste må være aktiviteten stipendene setter i gang i områder som ellers ikke ville vært synlige utenfor deres eget hjørne av verden.

Uavhengig av hvor i verden vi befinner oss, ser En folkefiende ut til å være det Ibsen-stykket som har sterkest relevans og aktualitet. Etter å ha blitt spilt i tre versjoner på Ibsenfestivalen dannet det helt eller delvis utgangspunkt for de tre øvrige prosjektene som ble presentert i Skien. Det greske prosjektet ”Min(d)ing Ibsen: An enemy of the people meets the people” var basert på en forurensende utgraving av en gullmine, midt i den akutte økonomiske, sosiale og humanitære krisen som Hellas befinner seg i. Forestillingen ble framført i kommunestyresalen i Thessaloniki, etter at det samme kommunestyret hadde hatt en lang debatt om hvorvidt dette kunne tillates.

Gresk tragedie
Det italienske kompaniet Motus framførte sin forestilling Alexis. A greek tragedy i sin helhet. Forelegget for den var politimordet på 15 år gamle Alexandros Grigoropoulos under demonstrasjonene i Athen i 2008. Dette er en ekspressiv, dokumentarisk forestilling med et mylder av referanser og bruk av spektakulære fysiske og digitale virkemidler. Figuren Alexis blir gjort til en samtidig variant av den klassiske greske opprøreren Antigone, men jeg ser også linjer tilbake til landsmannen Dario Fo og hans En anarkists tilfeldige død fra 1970, som et stykke på vei er en parallell historie. Motus har vært i Norge før, på Black Box Teater under Marstrandfestivalen, med en annen ”Antigone-forestilling”, Too late (antigone) contest2. Det er noe Odin Teatret-aktig over dette kompaniets forestillinger, med sitt kraftige fysiske uttrykk, frie forhold til virkemidler og ikke minst: aktørenes dedikasjon til det kunstneriske prosjektet de er en del av. Noe som gjennomsyrer og er synlig i alt de gjør.

Det samme kan sies om det libanesiske kompaniet Zoukak, som også gjestet Ibsenkonferansen i fjor med en versjon av Ibsens Kejser og Galilæer, sammen med egyptiske Lamusica Independent Theatre Group, som framførte En folkefiende. I år var det Zoukaks tur til å bruke En folkefiende, i tillegg til Samfundets støtter. Denne gangen som en slags work in progress-visning utviklet via to ukelange laboratorier i Beirut og Skien.

Nød og desperasjon
Rammen for deres kommende forestilling er skjebnefellesskapet som har vokst ut av den syriske flyktningestrømmen til Libanon. Situasjonen er uoversiktlig og preget av nød og desperasjon. Arbeidstittel på forestillingen er An enemy of the people and Pillars of society: The tragedy of the individual. Hvordan står det til med individet midt i denne tragiske situasjonen som involverer millioner av mennesker?

Men i stedet for å legge vekt på tragedien, nærmer Zoukak seg problemstillingen med en klassisk grotesk, absurd form for humor. ”Se for deg at vi bruker en syrisk regissør fordi det er trendy og den eneste måten vi kan få internasjonal oppmerksomhet på,” nærmest rapper den ene av aktørene fram mens han tramper i gulvet, klapper i hendene og en dildo svinger fram og tilbake rundt halsen hans.

En annen 'svart engel'-liknende figur med vinger ligger på gulver og skriker med buksene på knærne. En tredje, ikledd halvkinky sm-liknende klær, forsøker å danse burlesk med et stort smil klistra til ansiktet. Det er stramt, rytmisk og repetitivt koreografert i samarbeid med blant andre den norske danseren og koreografen Helle Siljeholm. Det absurde og sjølironiske antar etter hvert groteske dimensjoner der de, i et rått og direkte språk, beskriver det helvetet situasjonen er i ferd med å utvikle seg til.

– Hvor blir folk av, spurte Hilde Guri Bohlin ut i lufta i foajeen da åpningen av konferansens dag to nærmet seg. Dagen før var salen naturlig nok full, siden det var Peter Handke det dreide seg om. Den lokale tabloidpressen sto da konstant i kulissene og ventet på neste skandaløse uttalelse fra prisvinneren mens publikum satt på nåler. På dag to var pressen og store deler av publikum forsvunnet. Men det var da det virkelig interessante skjedde.

Scenekunst.no 07.10.14