Det Norske Teatret
Dei ugudelege
Av Asklepios Hane
I rollene:
Marie Blokhus, Sigurd Myhre, Ingeborg S. Raustøl, Marius Næss, Herman Bernhoft
Regissør: Caroline McSweeney
Scenograf og kostymedesignar: Even Børsum, Koreograf: Stian Danielsen, Lysdesignar: Kaja Glenne Lund, Lyddesignar: Vibeke Blydt-Hansen, Tekst og musikk:
Asklepios Hane
"Gud er død, Marx er død, og jeg føler meg ikke særlig bra selv heller." Sitatet, som visstnok skal stamme fra Woody Allen, var en favoritt blant desillusjonerte venstrister mot slutten av 70-tallet og dannet vel sånn sett en slags overgangsfanfare til det glade, postmoderne 80-tallet. Men Guds død – eller fravær – har selvfølgelig vært et tema så lenge Gud har eksistert i menneskenes forestillingsverden.
Nå danner temaet bakgrunn for forestillingen Dei ugudelege på Det Norske Teatret, skapt av det frittstående kompaniet Asklepios Hane. Gruppa er sprunget ut av avgangsklassen på Teaterhøgskolen i 2010 og består i dag av skuespillere som hovedsakelig er knyttet, løst og fast, til Det Norske Teatret. ”Slik Asklepios, guden for medisin, blei skoren ut av moras mage, vil vi opne lukka rom, og utfordre tankane hos oss sjølve og publikummet vårt; ein livsnødvendig medisin for det reflekterte mennesket”, låter gruppas programerklæring. De debuterte på Norsk Dramatikkfestival i 2011 med Du er Knut, om rettssaken mot politiinspektør Knut Rød, som var ansvarlig for deportasjonene av norske jøder i 1942. For forestillingen ble kompaniet belønnet med Torshovteatrets venners pris.
Sorgbearbeiding
I Dei ugudelege vandrer fiskeren Jon rundt i verden bærende på urnen med sin druknede sønns aske, på leting etter en måte å bearbeide sorgen på. Han har forlatt sin tidligere tilværelse hvor systemet ikke hadde tid og plass til sorg og det å finne mening i et menneskes død. Nå famler han seg fram, ute av stand til å gi slipp, og møter en rekke underlige figurer på sin vei. Det er en slags skjebnereise i klassisk – eller antikk om man vil – stil. Helten drar ut i verden med et dilemma i bagasjen. På sin vei møter han ulike menneskelige og guddommelige arketyper som skal peke ut retningen videre, i dette tilfellet: Mannen som grev, den sjølvutnemnde vegvisaren, dei månesjuke optimistane og den syngjande tempelbyggaren. Høyt hevet over det hele er gudene (eller ”koret”) som kommenterer og styrer begivenhetene, her i skikkelse av de ansatte på musikkbaren The Blue Oyster Club, som bidrar med sanger underveis.
Regissør er irske og København-baserte Caroline McSweeney, som i følge det Norske Teatrets nettside arbeider innenfor ”det fysiske teaterfeltet”. Bortsett fra at alt teater på en eller annen måte er eller bør være fysisk, må dette sies å være en upresis betegnelse. Men så leser jeg i teatrets relativt godt bortgjemte repertoaravis på nettet at McSweeney befinner seg nærmere hybridsjangeren devised theatre, som var gjenstand for en stor debatt her på scenekunst.no for tre år siden. Det arbeides i stor grad kollektivt og improvisert under innøvingen og skuespillerne er såkalt ”medskapende”. I Dei ugudelege kommer dette blant annet til uttrykk i en kollektiv og stilisert, til tider stramt koreografert spillestil.
Formmessig perfekt
Formmessig er dette perfekt gjennomført. Ensemblet spiller engasjert og humørfylt og backer opp hovedpersonen Jon på en disiplinert måte som aldri forrykker balansen. Scenene følger hverandre uanstrengt der vi skifter fokus mellom scenegulvet og The Blue Oyster Club langt der oppe til høyre under taket. Scenografien, hovedsakelig bestående av et antall kisteformede kasser, turneres lett og ledig og skifter funksjon etter behov. En rekke ”fysiske” mellomspill gir ytterligere liv til forestillingen og er en nytelse i seg selv å se på.
Når jeg likevel ikke tar av, tror jeg det i stor grad har med teksten å gjøre. I repertoaravisa forsøker riktignok regissøren å dempe dens betydning: ”Sjølv om tematikken vi tek opp kan verke tung og djup, er denne framsyninga først og fremst fysisk”. Men det hjelper ikke. Teksten bærer likevel preg av å være viktig. Det blir faktisk sagt en del ord. Og når man først har med såpass mange av dem, har man vel ikke noe ønske om at de ikke skal gjøre inntrykk? Spesielt siden det første som blir erklært fra scenen, av Jon, er følgende: ”Å bere eit barn er som å halda sjølve skaparverket mellom hendene”.
Problemet er at dette innvarsler noe som ikke kommer. Jeg blir stadig sittende og vente på neste tunge, meningsbærende utsagn som skal drive det hele videre. I stedet blir Jon gående og strengt tatt stille det samme spørsmålet igjen og igjen: Hvorfor akkurat min sønn? Det må da være mulig å få ham tilbake?
Helt til han endelig slipper taket.
Limbo
Det er en heavy problemstilling vi her blir presentert for. Men det er som om det hele lander i et limbo mellom det fysiske uttrykket og teksten. Noe som understrekes av de selvlagde sangene - som er fint framført, men pakket inn i et dempet, litt upersonlig og glatt pianobar-format. Øregangen blir så vidt smurt før låta er glemt igjen.
Bildet av faren som vandrer rundt i verden med sitt barn i en urne er jo i seg selv uhyre sterkt, og fordrer etter mitt syn at man tar steget helt ut hvis ambisjonen er å bidra med noe nytt. Her kunne man valgt å legge mye mer vekt på hver enkelt figurs betydning, slik for eksempel Kannestøperen, Den grønnkledde og så videre har i Peer Gynt. Eller man kunne forankret hovedpersonens prosess sterkere i teksten, noe som i sin tur fordrer en veldig god tekst. Ingen av delene ble gjort her. Dermed endte det hele opp i et behagelig mellomleie, hvor det var mye fint å se på.
Vilje til forløsning
En annen kjent avgangsklasse-gruppe, Fjerdeklasses Produksjoner, som gikk ut av Teaterhøgskolen i 2011, året etter Asklepios Hane, har også forsøkt å utnytte det momentumet de hadde til å fortsette sin virksomhet. Det synes jeg ikke de har klart på noen overbevisende måte. Da mener jeg at Asklepios Hane lykkes langt bedre. Til tross for mine kritiske bemerkninger mener jeg Dei ugudelege viser at det finnes en genuin vilje til forløsning av det kunstneriske potensialet som bor i kompaniet. Men jeg tror de ville gjort klokt i å alliere seg med kompetente skriftlige og musikalske krefter utenfor egne rekker.
Scenekunst.no 29.01.14
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar