«Så det var takket være teatret at du ikke ble selvmordsbomber, Henning?»

London Calling, The Clash.
Foto: Pennie Smith

Kommentar:
Ossavy/Kolbenstvedt: Still in silence
Black Box Teater Januar/Februar 2014



Sommeren 1979 bodde jeg og bandkompis Sverre Knudsen et par måneder i et okkupert hus fullt av punkere i Brixton i Sørvest-London. Dette var ved Thatcher-æraens begynnelse, og det må kalles et understatement å hevde at stemningen var preget av det. Om natta lå punkerne og sov med øynene åpne, med klær og sko på og balltreet i hånda i påvente av skinheads som hele tida truet med å komme og ta dem. Rett på den andre siden av Railton Road, eller The Frontline som den også kaltes, lå den svarte ghettoen hvor hverdagen var preget av politirazziaer, tilfeldige kontroller, opptøyer og vold. En gang våget jeg meg inn dit men hadde ikke kommet langt da jeg skjønte det var best å pelle meg ut igjen. Du begynner ikke å diskutere med noen som er overbevist om at du, blond og blåøyd, er ute og spionerer på vegne av nazipartiet National Front, spesiellt ikke når det er 20 av dem og de står i en halvsirkel og ser truende på deg. Noen dager seinere ble jeg for øvrig omringet av en gjeng med skinheads som hadde lagt merke til min ”Rock against racism”-t-skjorte. Dem var det heller ingen vits i å diskutere med, der de sto og dyttet meg mellom seg mens de gjorde nazihilsen. Det var så vidt jeg kom meg unna før det ble virkelig alvor.

Det hører med til historien at Sverre og jeg var tilstede en dag i Pimlico Studio da The Clash holdt på å øve inn det som skulle bli albumet London Calling. Storøyde og tause satt vi og så på hvordan disse levende legendene gjorde det. Noe av det som gjorde mest inntrykk var at bassist Paul Simonon hadde store vansker med å stokke fingrene på en av låtene, og måtte få hjelp av gitarist Mick Jones. London Calling er en LP full av legendariske låter. En av dem var The Guns of Brixton, Paul Simonons debut som låtskriver.

Et band av tiåringer
Alt dette – og mer til – kommer tilbake til meg når jeg sitter på Black Box Teater en kveld seint i januar nesten 35 år seinere, og ser et band bestående av tiåringer fra Nesodden spille The Guns of Brixton. Da våkner jeg for alvor og begynner å lure på hva neste trekk er i Still in Silence, en forestilling som har utgangspunkt i historien om varsleren Baard Johannessen, som siden 1996 har kjempet for å vinne gehør for skadevirkningene av sprøytemiddelet Fipronil. Ekteparet Nina Ossavy og Marius Kolbenstvedt står bak forestillingen som er del av en trilogi om økokrise, biedød, maktmisbruk og korrupsjon. Still in Silence er blitt til med bakgrunn i Dramatikerforbundets satsing i forbindelse med 75 årsjubileet. To stipender a 250.000 kroner ble lyst ut, med ytringsfrihet som tema. Ossavy og Kolbenstvedt fikk det ene. Kim Atle Hansen det andre.

Londonoppholdet var et sjokk for en som hadde gjennomlevd den tidlige ungdommen i Norge på det sterkt politiserte 70-tallet. Det var marxistiske studiesirkler, pengeinnsamlinger til streikende arbeidere, solidaritetsarbeid og aksjoner, og det var sosialistisk kor, sosialistisk kulturleir og politisk teater. Glimrende alt sammen, men ett eller annet var feil. Jeg klarte bare ikke helt å sette fingeren på det. Før jeg kom til London og fikk en annen virkelighet i fleisen.

Siden da har jeg levd med en tilnærmet allergi mot det jeg i hermetegn vil kalle ”politisk teater”. Ikke bare fordi så mye av det jeg har sett og gjort, for å begrunne sin eksistens, var avhengig av å gjøre det hjørnet av verden hvor det ble til til noe helt annet enn det var. Men også p.gr.a. selvhøytideligheten og det moralistiske gravalvoret som omga det. Det var ikke rom for å tenke selv, du hadde bare å kjøpe budskapet, gå forklaret ut i verden og straks ta opp kampen med utgangspunkt i den nye innsikten du var blitt fylt av.

Barnesykdommene
Nå har jeg sett en del såkalt politisk teater de siste årene, og det gleder meg å konstatere at det stort sett ikke har gitt meg allergiske reaksjoner. En vesentlig årsak til det er at mange av de verste barnesykdommene fra 70-tallet er som blåst bort. Viktigst av alt: Det dreier seg om en virkelighet som det går an å forholde seg til for en som lever i Norge på 2000-tallet. Når jeg likevel dro til Black Box for å se Still in Silence med en antydning til bange anelser har det antakelig sammenheng med Nina Ossavys lansering av CAN – Concerned Artists Norway – på scenekunst.no i mars i fjor under navnet Agent Orange. Min skepsis skyldtes ikke Ninas tvers gjennom oppriktige engasjement, men først og fremst hennes utskjelling av sine kolleger og bombastiske erklæringer om hva de burde lage scenekunst om.

Men da en gjeng med velfødde hvite tiåringer fra Nesodden i fullt alvor sto og sang: ”When they kick out your front door/ How you gonna come?/ With your hands on your head/ Or on the trigger of your gun”, forsvant skepsisen. Siden har jeg forstått at dette ikke var ment så ironisk og humoristisk som jeg oppfattet det. Men det gjør ikke noe. Spesiellt ikke så lenge forestillingen for øvrig inneholder en god dose humor, sjølironi og ikke minst sjølrefleksjon. Tonen var blitt en helt annen siden Agent Oranges utblåsning på scenekunst.no.

To rammefortellinger
Man kan si at det finnes minst to rammefortellinger i forestillingen innimellom de rystende vitnesbyrdene om bl.a. sprayete landsbyer, kreft og fysiske defekter: Den ene er Baard Johannessens historie. Den andre er en samtale mellom Nina Ossavy og medskuespiller Henning Farner om bl.a. politisk teater. Ossavy og Farner tilhører to forskjellige generasjoner og lar sine ulike erfaringer brynes mot hverandre. Henning Farner nærmer seg antakelig 60 og kunne sånn sett vært Ninas far. Og den posisjonen inntar de på en måte også overfor hverandre. Henning har, i likhet med undertegnede, sin bakgrunn fra 70-tallets politiske og kunstneriske klima. Han ble etter hvert så radikal at tanken på å begå terrorisme i følge ham selv kom faretruende nær. Heldigvis var teatret der og han valgte å kanalisere sitt engasjement gjennom det og et etter hvert utpreget fysisk scenisk uttrykk. «Så det var takket være teatret at du ikke ble selvmordsbomber, Henning?» repliserte Nina, som på sin side hoderystende konstaterte at black boxen er som skapt for å stenge verden ute.

Henning havnet etter hvert i rollen som den lettere naive, eldre, følelsesmessig engasjerte kunstneren mens Nina inntok rollen som den mer ungdommelige, no-bullshit-dama. Litt sånn: Kom igjen a! Folk dør av sprøytemidler og du vil være inne i en svart boks og spille fysisk teater?

En sympatisk side ved det hele var at Henning likevel fikk lov til det. Og konklusjonen syntes dermed å være at begge deler er mulig. Sånn sett kan Still in Silence også leses som en åpen utforskning av måter å lage politisk teater på, og dermed av betingelsene for å ytre seg. Noe som kan være nyttig i et klima der argumenter mot åpenlyst rasistiske meninger blir ansett for å være angrep på ytringsfriheten.

Stedet der det skjer
Så kan man jo diskutere hvorvidt man kan, eller bør, ha ambisjoner om å gjøre Black Box Teater ikke bare til en arena for politiske ytringer, men til selve stedet der det skjer. Still in Silence har trukket bra med publikum, visstnok i stor grad et annet enn det som pleier å frekventere dette teatret, men forestillingen, med tilhørende debattmøter, er blitt møtt med tilnærmet total taushet i pressen. Dette til tross for at stoffet er der, for enhver som vil ha det. Korrupsjonsjeger Nigel Krishna Iyer har i tilknytning til forestillingen lagt fram en rapport som burde være enhver gravejournalists drøm. Den samme tausheten har han også i stor grad møtt i forbindelse med sitt samarbeid med Pia Maria Roll.

Spørsmålet da blir: Er det fordi han har gjort jobben for dem, eller er det fordi det i kraft av at det er teater går under fanen ”kultur”? eller er det så enkelt at det er fordi det hele foregår inni en svart boks, og da hjelper det ikke hvor fullt av sprengkraft stoffet er?

Still in Silence egner seg i sin nåværende form definitivt ikke til å framføres av en tramgjeng fra et lasteplan, men det kan uansett ikke skade å bruke litt tid på å prøve ut andre arenaer. Så får både Ossavy/Kolbenstvedt og det unge, svært velspillende bandet ha meg unnskyldt for at jeg ikke klarer å ta deres versjon av Guns of Brixton med det samme alvoret som de selv gjør.

Dramatiker.no 06.02.14