I love the smell...

Black Box Teater
Apokalypse da! Med REBEKKA/HUY

Det var visst i tidligere tider at alt skjedde på ordentlig. Nå lever vi som kjent i en kvasiverden hvor den verste smerten er at det ikke gjør mer vondt. Denne spesielle formen for nostalgi har som særtrekk at vi lengter tilbake, eller bort, til noe vi ikke selv har opplevd. Fremmedgjøringen er med andre ord dobbel - minst. Men den er ikke av ny dato.

Men den blir – kanskje – mer og mer merkbar i takt med at alt liksom blir fjernere og nærere på en og samme tid. Industrisamfunnet er her, men vi ser det ikke. Men Skiens-gutten Bastian Vasquez ser vi, der han virrer rundt med maskinpistolen sin i et ørkenlandskap langt borte.

IS og Baader-Meinhof
Det er kanskje et sted i dette området noe av forklaringen skal søkes på at vanlige norske ungdommer fra for eksempel Verdal konverterer til islam og drar til Syria for å kjempe for IS. Eller for den saks skyld på at ungdom i 70-åra dro til Tyskland og forsøkte å få innpass i Baader-Meinhof-gruppa. Og ser vi nøyere etter, er det vel også dette James Dean-filmen Rebel without a cause fra 1955 handler om, hvor det dramatiske høydepunktet utgjøres av et bilrace mot et stup hvor det gjaldt å være sistemann til å kaste seg ut.

”Løsningen” på denne nummenheten kan med andre ord anta mange former. Noen velger mer eller mindre avanserte former for selvskading – noe som det redegjøres grundig for i åpningen av Apokalypse da!, den nye forestillingen til scenekunst-duoen Rebekka/Huy, en forestilling om ”den enorme avstanden som skiller meg fra deg, oss fra dem, nå fra da og framtid fra fortid”, som de skriver i forhåndsomtalen.

Med unntak av noen røykmaskiner er gulv og vegger på Black Box Teaters lille scene nakne. De fem, hverdagslig kledde, aktørene står og hilser publikum velkommen. Det er første søndag i advent, fjerde og siste forestilling og det kan se ut som alle vennene og familiemedlemmene har fulgt Lars Noréns råd om ikke å gå på premieren. Stemningen er lun og imøtekommende fra begge sider.

Alt er gæernt

Det hele starter altså med en rekke ”tenk deg”-redegjørelser fra de fem på scenen om måter å oppnå smerte på. Og det fortsetter med vekslende beretninger fra inn og utland, først en togtur fra Bergen til Oslo der absolutt alt er gæernt, fra belysningen i taket til at det regner på Jernbanetorget. Beretteren er fortvilet, nærmest skriker ut sin frustrasjon og ender opp med å be en publikummer slå henne hardt i magen, gjentatte ganger. Og publikummeren følger ordre.

Men så ”mykner” tonen. Vi skal til et sted med palmer, hav og sjøfugler, akkompagnert av easy-listening-musikk. Men etter hvert forstyrres idyllen av olje fra en brennende båt, lyden av helikopter-rotorer, og napalm. Scenen, og etter hvert store deler av salen, røyklegges. Vi aner såvidt noen silhuetter der nede på scenegulvet.

Vi er i Vietnam, eller rettere sagt i Francis Ford Coppolas legendariske film, Apokalypse nå!, omdreiningspunktet for forestillingen. Filmen hvor Robert Duvall, som den gale oberstløytnant Kilgore, utbryter mens han står midt i infernoet: ”I love the smell of napalm in the morning”.

Minnearbeid
Aktørene fortsetter sitt minnearbeid rundt hendelser de ikke selv har opplevd, i et forsøk på å bygge bro mellom de nære trivialitetene og det fjerne dramaet. De prøver igjen og igjen. Men det vil ikke lykkes, ikke en gang for Huy le Vo, som er den som står nærmest denne historien.

Huy le Vo og Rebekka Nystabakk er begge utdannet ved Akademi for scenekunst i Fredrikstad. Ulikt mange av sine tidligere medelever har de her valgt et nedstrippet, tekstbasert uttrykk. Det svinger det av, og det er det som løfter denne forestillingen. Problematikken er velkjent, og uttrykket ligger ganske tett opptil Verk produksjoners to siste forestillinger, som også baserte seg på en veksling mellom individuelle og kollektive ”vitne”-mål. Men det skal ikke brukes mot Apokalypse da!. Den står godt på egne bein, ikke minst i kraft av skuespillernes overlegne grep på teksten og et oppriktig engasjement.

Apokalypse da! forteller ikke noe nytt, men måten den ikke forteller noe nytt på er gjort med det Egil Drillo Olsen kalte gjennombruddshissighet. Det blir aldri kjedelig, og det minner meg i tillegg på et dikt som jeg ofte har oppsøkt for å få trøst og hjelp til å reetablere en slags virkelighetssans. Her kommer det:

Et dikt om tid
Jeg er glad
jeg ikke kan være
utenfor min hud
Når de torturerer fanger i Algerie
gjør det ikke ondt
og når de skyter dem etterpå
blør jeg ikke
Om fluene sitter i øyekroken
til en blind tigger i Delhi
kan min pike si: Du har pene øyne
og når annethvert spebarn dør
i annethvert land
kan jeg tenke: Jeg vil ha barn med henne

(Georg Johannesen: Annen glede/ Et dikt om tid, fra samlingen Dikt 1959).

Tekst: REBEKKA/HUY og ensemblet. Musikk: Solmund Nystabakk

Av og med: Rebekka Nystabakk, Huy Le Vo, Ivar Furre Aam, Stine Fevik, Nina Eileen Sponnich, Lisa Hjalmarson, Norunn Standal, Solmund Nystabakk og Rakel Nystabakk. Støttet av: Norsk kulturråd, Fond for utøvende kunstnere, Fond for lyd og bilde, Fritt ord, Oslo kommune og Fond for Frilansere. Co-produksjon: Black Box Teater.

Scenekunst.no 03.12.14