Menneskemengder i bevegelse

Tid for dans/Dansekunst i Grenland
Kulturhuset Ælvespeilet i Porsgrunn
Trip en masse 

Med Inu Collective

Sju unge kvinner står oppstilt på scenen i kulturhuset i Porsgrunn. De bare står der, lenge, mens de første radene i salen sakte fylles opp. Svakt i bakgrunnen hører vi den rytmiske lyden av noe som kan være en industrimaskin, eller marsjerende skritt - eller et halvt hjerteslag kanskje.

Lyden blir sakte høyere. Og høyere. Danserne begynner å heve armene. Langsomt. Forsiktig…

Innrømmelse
Intermezzo/innrømmelse: Noe av det som i en årrekke holdt meg borte fra dansearenaene var det jeg opplevde som visuell støy fra scenen. De overdrevne, hysteriske og påtrengende bevegelsene som liksom skulle uttrykke noe villt og lidenskapelig. Punken hadde kommet. Det heftige maleriet også, og da skulle ikke danserne være noe dårligere. Men de hadde ikke dekning for det, syntes jeg. Det lå ingenting under. Bevegelsene sto i veien.

Selv om jeg er sikker på at jeg ikke var aleine om å oppleve det på den måten tåler ovenstående utsagn ganske sikkert ikke en nærmere empirisk, faglig og statistisk etterprøving. Men vel å merke har jeg det ikke sånn lenger. Kanskje det bare er meg, og/eller kanskje det har sammenheng med opplevelsen av at scenekunstrommet stadig blir større? Black Box Teaters årlige Oslo Internasjonale Teaterfestival hadde i år ”Contemporary dancing” som undertittel, riktignok akkompagnert av enkelte puristers tunge sukk, men i seg selv et sikkert tegn på at puristene allerede har tapt.

Åpen munn
På scenen i Porsgrunn åpner danserne munnen – og bortsett fra en stakket stund midt i forblir den åpen, i et stivnet skrik forestillingen igjennom. Knyttnevene blir hevet til lyden av en folkemengde. Tempoet øker.

Bevegelsene er repetitive, maskinelle og synkrone, som i Meyerholds biomekaniske Sovjet-teater, selve den teatrale legemliggjøringen av de moderne industrielle prosessene. Enkelte vendinger ser nærmest ”umulige” ut i sine kombinasjoner av motstridende fysiske bevegelser, nærmere maskinen enn mennesket.

Men nettopp når dette disiplinerte, kollektive uttrykket er på sitt mest ekstreme kommer de enkelte dansernes personligheter til syne. Svetten trenger gjennom klærne, sikkelet renner fra de åpne munnene. Vi ser at det foregår en mental, emosjonell prosess inni hver enkelt, alt mens de fortsetter – og fortsetter.

Det er synet og lyden av menneskemengder i bevegelse vi er vitne til. Synet og lyden av raseri, desperasjon, opprør. Danserne framstiller en ekstrem situasjon ved selv å sette seg i en ekstrem situasjon. De gjør det med overbevisning, med en sjelden indre mobilisering som hekter oss på. Og der forblir vi til lenge etter at det er slutt.

”Dette er det sykeste jeg noensinne har gjort”, sa en av dem under publikumssamtalen etterpå.

Video-opptak
I 2012 begynte avgangsstudentene ved dans-og sirkushøgskolen DOCH i Stockholm å øve inn Trip en masse, på basis av et video-opptak. Først mot slutten fikk de hjelp av Julia Jadkowski fra det Amsterdam-baserte kunstnerkollektivet White Horse, som opprinnelig skapte denne prisbelønte forestillingen. Den var opprinnelig skalert for de tre danserne som lagde den, men er blitt utvidet og framført i flere versjoner, bl.a. av ni dansere i Nairobi i Kenya under oppkjøringen til valget i 2013.

Vi befinner oss på Tid for dans, en årlig todagers festival, med forestillinger, fagprogram og kunstnersamtaler i regi av Dansekunst i Grenland, Telemarks regionale kompetansesenter for dans. To av danserne er praktisk talt vokst opp i Grenland Dansekompani under ledelse av den utrettelige ildsjelen Tine Fossmo, som har en finger med i det meste som har å gjøre med samtidsdans i regionen. Resten av danserne kommer fra bl.a. Sverige og Danmark. De er nå spredd over store deler av Europa, men fortsetter samarbeidet i kompaniet Inu Collective. Et samarbeid som det lyser både forankring og vilje til å komme seg videre av.

Til slutt
Til slutt har alle danserne satt seg ned på scenegulvet hvor de puster ut mens de og publikum ser på hverandre. Ingenting blir sagt, ikke før det gjenstår fem minutter og en av dem sier lavt: ”Nå er det fem minutter igjen, så hvis noen har noe å si – så si det nå”.

          

Koreografi: Chris Leuenberger, Lea Martini, Julia Jadkowski (White Horse), Lyd: Coordt Linke
Dansere: Annie-Kay Dahlström, Katrine Johansen, Alexandra Tveit, Lisen Ellard, Tea Harryson, Lovisa Rosell og Anna-Karin Domfors. Kostymer: Theresia Knevel, Lys: Attila Nemeth, Produsent: Marie Ursin

Scenekunst.no 28.11.14