Chris Erichsen: ”Jeg hører at du har ambisjoner om å skape en ny generasjon teateranmeldere? Jeg ler meg ihjæl!”

Fra antologien Scenekunsten og de unge, utgitt til Scenekunstbrukets 20 års-jubileum desember 2014

Høsten 2009 var jeg, i egenskap av nyansatt midlertidig redaktør for scenekunst.no, tilstede på Norsk Teaterlederforums årsmøte i Mo i Rana. Min oppgave var, på vegne av de som hadde ansatt meg, å overbevise de tilstedeværende teaterledere om at jeg var rett mann på rett plass. Nettstedet levde farlig og man visste ikke helt hva man skulle med det. Den mektigste av dem alle sammen, som heldigvis ikke kunne være tilstede i Mo i Rana, raslet med et forslag om å gjøre scenekunst.no om til et landsomfattende nettbasert billettutsalg.

Jeg gjorde hva jeg kunne, prøvde å få det til å se ut som om jeg hadde vært på vei mot akkurat denne jobben hele livet, påpekte nødvendigheten av at det fantes et redaksjonelt uavhengig, levende nettsted for norsk scenekunst og ikke minst fortalte jeg at en viktig ambisjon var å bidra til en revitalisering av anmelderiet. At teaterkritikken i det store og hele var i fullt forfall tror jeg det var generell enighet om, derfor regnet jeg med at budskapet ville gå hjem.

Hvorvidt det gjorde det er jeg fortsatt usikker på. I diskusjonen etterpå tok noen til orde for å gi blaffen i hele teaterkritikken, vi trenger den ikke uansett, mente han. Andre appellerte til kreativiteten og fantasien; disse teaterviterne er det ingen som skjønner noe av likevel og Shakespearetidsskriftet er det ingen som leser. Bedre da å gi ordet til noen ekte teaterelskere, som for eksempel Tor Erling Staff, mente de.

I baren før middagen var det mingling og aperitiff. En eldre regissør og avtroppende teatersjef, forsamlingens muntrasjonsråd og faste festtaler, slang da følgende salve i min retning: ”Jeg hører at du har ambisjoner om å skape en ny generasjon teateranmeldere? Jeg ler meg ihjæl!”

Desillusjonert kynisme

Det var ikke første gang jeg hadde vært utsatt for den desillusjonerte kynismen til en litt tilårskommen begersvingende kunstkoryfé. Man kan peke dem ut allerede under møtene. De sitter så påfallende stille. En stillhet som ikke først og fremst er knyttet til at de ikke sier noe, men fordi det er så tydelig at noe er under oppbygging; kanskje et savn, en lengsel, antakelig etter at møtet skal ta slutt slik at deres egen forestilling kan begynne, akkompagnert av et glass med noe godt i. Likevel var uforskammetheten hans nok til å bringe meg til taushet i en stund. Den kom uventet og jeg hadde ikke noe å slå tilbake med der og da.

Men det lå selvsagt et poeng gjemt i det han sa. Og bedre er det vel heller ikke blitt siden den gangen – om man ser på dagspressen. Med visse unntak, spesielt Klassekampen, er både teaterkritikken og billedkunstkritikken blitt dramatisk nedprioritert. VG, avisa som på 70-tallet lot Odd Eidem utfolde sin skrivekunst over 7-8000 tegn, gir nå Jon Selås rundt 2000 tegn til å fortelle leserne at han ”…lo. Rett som det var” av forestillingen Nasjonen på Akershus Teater (1). Anmeldelsen ble publisert på nett et par timer etter at premiereforestillingen var over. Dagbladets Inger Merete Hobbelstad måtte finne seg i å få sin, sikkert fra før svært korte, anmeldelse av Cecilie Løveids Visning på Nationaltheatret, ytterligere barbert ned til 1300 tegn (2). Therese Bjørneboe får som regel litt mer plass enn sine kolleger, det skulle bare mangle, det er tross alt Aftenposten, men aldri nok til å gi oss mer enn en smakebit av det hun sitter inne med. Heldigvis har hun Shakespearetidsskriftet sitt til å fylle ut helhetsbildet med.

I regionavisene og lokalavisene står det ikke bedre til. Men det var mange som kjente et streif av håp da Knut Olav Åmås i 2008 tiltrådte som kulturredaktør i Aftenposten. Han møtte kunstnerne og kulturarbeiderne ansikt til ansikt på en rekke møter og lyttet og noterte. Etter kort tid smalt han til med ambisjoner om teateranmeldere i Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø, i tillegg til hovedanmelderen i Oslo. Stillingene ble utlyst. I Bergen ble Charlotte Myrbråten ansatt og rakk så vidt å fornærme teatersjef Bjarte Hjelmeland ved Den Nationale Scene før Åmås sitt distriktsinitiativ ble anonymisert og etter hvert kokte bort i det man gjerne kaller redaksjonelle prioriteringer.

Den fjerde statsmakt

Så hvorfor er det sånn? Hvorfor interesserer ikke dagsavisene seg for teater og dans? Hvorfor får vi ikke ta del i disse i utgangspunktet svært gode og til dels høyt utdanna skribentenes store kunnskapsarsenal og analytiske evner? Hvorfor ser ikke dagspressen det lenger som sin oppgave å være teaterfeltets ”fjerde statsmakt”, arenaen for den store samtalen om scenekunst?

Spør du professor i teatervitenskap Jon Nygaard vil du antakelig få til svar at det er fordi teatret er dødt, på den måten at det har mistet sin samfunnsmessige betydning. En betydning det ikke har hatt på svært lenge, skal vi tro Nygaard. Logisk nok: når teatret dør følger kritikken med på lasset.

-Skuespilleryrket er overtatt av småborgere, er den legendariske franske skuespilleren André Wilms sin versjon av omtrent det samme svaret. Det er blitt så pyntelig, preget av en dannet omtrentlighet. Det verken drikkes, pules eller røykes lenger, sier Wilms. I stedet tripper de unge skuespillerne etter endt forestilling hjem til mann eller kone som møter dem med et glass rødvin og et lett kveldsmåltid. (3)

Teatervitenskapen

André Wilms

Teatervitenskapen har alltid befunnet seg i en skvis mellom litteraturvitenskapen og det praktiske feltet, eller virkeligheten som vi kanskje kan kalle det. Der litteraturvitenskapen, enkelt sagt, har noen høyst konkrete bøker å forholde seg til sliter teatervitenskapen med minner om noen forestillinger som var en gang. Dette smitter naturligvis over på henholdsvis litteraturkritikken og teaterkritikken. Norsk teaterkritikk har aldri fått noen egen historisk gjennomgang men er redusert til en del av litteraturkritikken, som på sin side er blitt behandlet i to bind. Et tredje er underveis.

Dette misforholdet tok Jon Nygaard og stipendiat Anette Storli Andersen for seg ved konferansen ”Kritikk, dømmekraft og intervensjon" på Tyrifjorden hotell i 2008, i regi av Program for estetiske studier ved Universitetet i Oslo. (4)

”Til tross for at 1820-tallets teaterkritikk her er gitt en avgjørende betydning i etableringen av en institusjonalisert norsk litteraturkritikk (Beyer og Moi 1990: 54), mangler vi en undersøkelse av teaterkritikken”, påpeker Nygaard og Storli Andersen i den skriftlige versjonen av foredraget.

Her sporer de den norske teaterkritikkens opprinnelse til de dramatiske selskapene i byene på 17-1800-tallet. Teatret var da et produkt av en utstrakt, det vi i dag kaller interaksjon mellom alle som på en eller annen måte deltok. Og publikum var her en viktig del av fellesskapet. Riktignok var dette fellesskapet, ikke overraskende, en borgerlig, elitær, i stor grad mannlig sammenslutning men det var likevel mange nok deltakere til at det utviklet seg til en dynamisk offentlighet. En slags dugnadsånd, om man vil, hvor alle var forpliktet til å yte, både som skuespillere og publikum. Ledelsen for selskapene var demokratisk valgt og var derfor nødt til å lytte til og ta hensyn til innspill og forslag fra medlemmene. Dette framkom ofte som konkrete bemerkninger og godt begrunnete råd om hvordan ting kunne gjøres bedre, både i repertoaret og i selve spillet. Det er i denne kommunikative prosessen mellom likemenn vi finner røttene til teaterkritikken, mener Nygaard og Storli Andersen. Kritikeren og teatret befant seg så å si i samme båt og hadde en felles interesse av å løfte det kunstneriske produktet til nye høyder.

Fra innvendig til utvendig

Etter hvert som de private dramatiske selskapene ble erstattet av offentlige teatre utviklet også kritikken seg. Den ble, i takt med teatret selv, gradvis profesjonalisert og tok steget fra en innvendig til en utvendig posisjon. Den ble høyt prioritert avisstoff skrevet av eksperter som så det hele utenfra. Ikke uten protester fra teatrene selv:

”Hvad kan det f. Ex nytte Hr. Bruun at blive gjort opmærksom paa, at han i Lensmandens Rolle ”lignede en rask og væver Kaptein af Middelalderen, der har tilbragt nogle Aar paa Landet” /.../ Skal Kritikeren optræde belærende for skuespilleren, saa maa han gjøre denne begribeligt hvorledes hans Rolle skal gives, og ganske tie stille med hvorledes den ikke skal gives; thi derved opnaar han kun at gjøre Skuespilleren usikker I stedet for at befæste ham”, skrev teatersjef Henrik Ibsen ved Kristiania norske Theater.

Avisene fikk en voksende utbredelse og betydning, parallellt med teatrenes minkende innflytelse overfor en riktignok større men ”utvannet”, mindre definert offentlighet. Avisene etablerte sin egen dynamikk som leserne ble trukket inn i. I takt med dette ble teaterkritikken enkelt sagt omdefinert fra nytte til underholdning. Der den før ble skrevet for de som sto på scenen og de som satt i salen ble den nå først og fremst skrevet for leserne: ”Det vil si at teaterkritikken blir ”utvendig” både i form og funksjon. Ettersom teatret mistet betydning, inntok kritikerne en tydeligere og tydeligere subjektiv og utvendig posisjon. Skrivefunksjonen spesialiseres og løsrives fra teatret. Kritikerne skriver ikke lenger for teatret eller en gang om teatret, men for leserne. Teaterkritikken ble ”skrivekunst” som skrives som underholdning, eller ”godt stoff” for avislesere som i liten grad går på teatret og neppe vil se den aktuelle oppsetningen”, skriver Nygaard og Storli Andersen.

Rigid og fundamentalistisk

Det er mulig at denne analysen, med sin innebygde sorg over det tapte teatret og den tapte kritikken som noe ”innvendig”, basert på fysiske, likeverdige møter mennesker imellom, er hakket for rigid og fundamentalistisk, noe de selv delvis tar høyde for. Den som leter vil ganske sikkert finne mange eksempler på et nyttig bytteforhold mellom kritiker og teater, også i nyere tid.

Nygaard og Storli Andersen trekker bl.a. fram Odd Eidem som et eksempel på en kritiker som virket i kraft av sin personlige skrivekunst, ikke sine kunnskaper om teater. Eidem virket i en tid da gonzojournalistiskken var på sitt høyeste. Han skrev like mye om seg selv og omkringliggende forhold som om selve forestillingen. En gang brukte han halve anmeldelsen på å beskrive hvor vanskelig det var, i kraft av vær og føreforhold, å komme seg fram til arenaen. Men det finnes også nok av eksempler på anmeldelser hvor han går inn i en direkte dialog med regissøren, og rett som det var kunne han by på formuleringer som i kraft av sin fortetta poetiske presisjon sa ”alt”: ”Som en kirurg tar instruktøren hjernelokket av dikteren – og lar oss i første omgang få se en skapende kunstners indre scenegulv” (Om ”Seks personer søker en forfatter”, Nationaltheatret 1967, regi: Ingmar Bergman). (5)

Odd Eidem

Kunstkritikeren Tommy Olsson, som våren 2014 meldte overgang fra Morgenbladet til Klassekampen, er i denne sammenhengen en etterfølger av Odd Eidem, selv om han antakelig knapt vet hvem Eidem var. Våren 2004 skrev han en anmeldelse av Carnegie Art Award ved Kunstnernes Hus, under tittelen Jag är ensam, förvirrad och rädd, jag fryser och gråtattackerna kommer med allt kortare intervaller. En beretning om anmelderens traumatiske vandring gjennom Oslos natteliv samme kveld som åpningen fant sted.

Naturligvis er det mange som føler seg snytt over sånne rampestreker. De synes at anmelderen skal skrive om kunst. Punktum. Men det de, og Nygaard/Andersen, overser er at det rent faktisk er det han gjør! Analysen deres inneholder et stort sort hull, og det handler først og fremst om språk, ord satt sammen på en bestemt måte og derigjennom deres selvstendige evne til å bringe leseren videre. Det virker som Nygaard og Andersen tror at språket i denne sammenhengen ikke er noe i seg selv men bare skal ha som oppgave å gjøre tjeneste som en passiv, instrumentalistisk formidler av noe annet. Jon Nygaard er i mine øyne en av teatervitenskapens beste skribenter, kunnskapsformidlere og analytikere, men her virker det som han har gått i den akademiske språkfella. Den som påkaller en, etter mine begreper, diffus blanding av faglighet, nøkternhet og objektivitet.

Damene, fylla, dopet

Men ”Konstkritik är i sig själv en konstnärlig verksamhet”, skrev Olsson i kommentarfeltet under anmeldelsen. Just precis! Selv er jeg sønn av ”dansk teaterkritiks grand old man”, Svend Erichsen (1903-84). Ikke i en eneste anmeldelse, som ikke sjelden var opp mot 10.000 tegn lang, skrev han om noe annet enn forestillingen. Aldri et ord om seg selv. Ingenting om været, damene, fylla, dopet, selv om livet hans inneholdt mer enn nok av alt dette. Likevel ble han i både bursdagsomtaler og nekrologer omtalt, i kraft av det personlige språket sitt, som ”selv en kunstner”. Det finnes altså flere måter å gjøre det på. Og den ene er ikke nødvendigvis bedre enn den andre. Språket er jo sånn lagd at det finnes muligheter til å si ting både direkte og via omskrivninger. Når du skriver inngående om en skuespillers uttrykk er det sjeldent til å unngå at du i samme åndedrett kommer til å skrive noe om deg selv. Og vice versa.

Jeg har sett kritikere, som for eksempel Lillian Bikset i Dagbladet og Borghild Maaland i VG, klare det ”umulige” innenfor rammen av 2000 tegn. Bortsett fra det er det i dag lite sannsynlig at teatrene kan bruke de fleste av dagspressens anmeldelser til annet enn å bekrefte egen fortreffelighet. Her er Jon Selås´anmeldelse av Les Miserables på Agder Teater, i sin helhet:

”Det er ufattelig moro når en skikkelig klassiker får de aller skikkeligste rammer - og alt klaffer. Kilden kulturhus i Kristiansand er utvilsomt en av landets beste scener. Da er det den beste ideen av alle å fylle den til randen! «Les Miserables» er en virkelig klassiker. Historien, basert på Victor Hugos roman om den rømte straffangen Jean Valjean, som bygger seg opp i revolusjonstidens Frankrike, redder sin døde elskedes barn, prediker og lever anstendighet i en ulvetid, gir de undertrykte sin solidaritet og til slutt dør forsonet som en kjærlighetens banebryter, er - som hosstående lange setning kanskje antyder - både omstendelig og en smule springende og grassat patriotisk og smålig utkrøpen - og alt innimellom. (Unnskyld!) En drabelig greie, med andre ord. Og derfor kanskje ikke så logiske og lett og følge menneskelig, sånn helt på det bokstavelige planet. Det blir påstand på påstand og mylder på mylder, mens det døs litt og elskes litt. Og sånn. Men alt til virkningsfull og av og til vidunderlig musikk, selvfølgelig! Hele denne grassate oppvisning blir båret av Espen Grjotheim i hovedrollen; en utrolig dynamisk, fleksibel og uttrykksfull stemme og et scenenærvær som skapt for musikaler. Virkelig en seier! Men han er langt fra alene; det synges strålende faktisk over hele linjen - med et helt særlig pluss til Britt-Synnøve Johansen som den tidlig døde og alt for utsatte mor Fantine: I noen strofer makter hun å trenge gjennom med ekte følelser av virkelig, levd liv. Det er godt gjort! Musikalsulten? Kristiansand er stedet!”(Terningkast 5) (7)

Next to normal

Det er godt gjort av Jon Selås å få med såpass som han gjør på 1553 tegn. Bedre tekstreklame er det knapt mulig å få – også vrimler det av setninger som er som skapt for å siteres på plakater og i helsidesannonser. Bra for teatret, bra for VG og bra for anmelderen. VinnVinnVinn!

Men bortsett fra et godt billettsalg og et i det minste midlertidig godt renommé blant de mange som kjøper, eller kunne kjøpt, billettene: hva får teatret ellers ut av noe sånt?

I 2010 satte Det Norske Teatret opp musikalen Next to normal, om en tilsynelatende vellykket kjernefamilie hvis mor lider av bipolar lidelse. Det er det mange som har bebreidet dem. Et offentlig, statsstøttet teater har ingenting med å sette opp slike storselgere, som like gjerne kunne vært satt opp av ett av privatteatrene, mener man. Jeg er uenig. Det Norske Teatret har lang tradisjon for å sette opp musikaler. Det er en del av deres innarbeida profil, og det er ingen grunn til at de skulle endre radikalt på den. Dessuten er det tvilsomt om noe privatteater hadde tatt sjansen på å sette opp en forestilling med et så infisert tema som bipolar lidelse. Antakelig hadde de ikke en gang kommet på ideen.

Next to normal, Det Norske Teatret

Langt verre er det at forestillingen ble ensidig hyllet av en samlet kritikerstand, som veltet ut av seg omtrentligheter av typen: medrivende, sjelevrengende, tankevekkende, uforglemmelig osv. Jeg har lett men ikke funnet ett eneste forsøk på å nyansere bildet. Alt og alle er bare fantastiske - hele tiden. Ingen refleksjon, for eksempel over begrepet ”motesykdommer”, som jo bipolar lidelse er blitt kalt. Ingen betenkeligheter ved de potensielle emosjonelle fellene som lå innbakt i forestillingen. Og som vi alle står i fare for å bli fanget i. Og verst av alt: Med unntak av NRKs musikkritiker Torkil Baden var det ingen av anmelderne som spanderte noe særlig mer enn én setning på musikken. Jeg minner igjen om at vi her snakker om en musikal! (8)

Brist

Det ville vært for mye å forvente at Det Norske Teatret skulle protestere på en slik hengivenhet. Likevel mener jeg at dette er et grelt eksempel på det jeg ser som en grunnleggende brist i relasjonen mellom teatret og kritikken. Ved sin ensidige, unyanserte hyllest av forestillingen og ditto neglisjering av musikken bidrar kritikerne til å stenge teatret inne i sin egen lille boble av selvtilfredshet. Refleksjonsrommet er stengt. Samtalen er død før den kommer i gang.

Og under alt dette, dag etter dag, på skoler og forsamlingshus over det ganske land, går det en tett strøm av danse-og teaterforestillinger som samler tusenvis av elever, eller helt nøyaktig 2400 forestillinger, fordelt på 56 produksjoner til i alt 251 623 publikummere i 2013, kan Norsk Scenekunstbruk fortelle. I den grad det overhodet skrives om dette i pressen er det helst i forbindelse med at Jo Strømgrens dansere, i den moderne klassikeren A dance tribute to the art of football, på et kulturhus et sted i det vestlandske bibelbeltet, har vist et snev av nakenhet, bakfra. (9)

Bortsett fra det er det noe nær total stillhet. Vi snakker altså om Den Kulturelle Skolesekken, en offentlig finansiert subkultur som involverer hundre tusener av mennesker, men som ingen i pressen bryr seg om. Helhetsbildet er m.a.o. dystert.

Hele? Nei!

Internett

Her og der, spredt rundt omkring over det kaotiske, udefinérbare, mangfoldige landskapet kalt internett, befinner det seg til enhver tid et ukjent antall lidenskapelige teatergjengere som, uten mastergrad i teatervitenskap, eller tilgang til trykte medier og deres nettplattformer tillater seg å lire av seg fraser som:

”Jeg skal ikke påstå at dette er et må-se-stykke. Humoren er rå og svart og grotesk og ikke for alle. Har hørt rykter om at noen trodde det var en barneforestilling - det er det definitivt ikke.” (HildeSols blogg ”Bibliotekarliv i Viken” om Shockheaded Peter på Det Norske Teatret)

”Mykje var gjort annleis enn forventa, og skodespelarane framstilte dei ulike karakterane heilt annleis enn det eg har oppfatta dei gjennom lesing av teksten. Mellom anna kan eg nemne at Hjalmar Ekdahl var meir realistisk framstilt, og kona Gina sterkare og mindre oppofrande.” (Bloggeren ”Ariel” om Riksteatrets Vildanden på Ørsta Kulturhus)

”Snakk om å melke et billig poeng. Det var som om oppsetningen var livredde for å la publikum bli sittende og tenke, livredde for å utfordre dem til å konsentrere seg og få med seg noe, og – aller mest – livredde for å la publikum kjede seg. Jeg liker ikke dette. Skal teateret forsøke å holde tritt med youtube og videosnutter, der ingen forventer konsentrasjon mer enn et par minutter, så er det dømt til å tape. Teateret er en flott arena for ettertanke og refleksjon. Hvis man ikke kan kjede seg der, hvor skal man ellers gjøre det?”

(”En helt grei blogg” om Når enden er god på Rogaland Teater)

”Jeg synes symbolikken fungerer godt fordi den blir brukt til å vise hvordan tvilsomme beslutninger man har tatt får en egendynamikk, det føles som de er levende og får stadig mer kontroll.” (Paul Chaffey på ”Chaffeys blogg” om Enron på Det Norske Teatert)

”Scenegrepa gjer at ein, særleg på slutten, får tankar om Peer Gynt. Særleg når scena vert mørklagd, karakterane rundt held lys i hendene og teppet bak på scena viser fargar og lys som minner oss om Afrika, er parallellen til Gynt tydeleg. Og på mange måtar er Mensen Ernst ein Peer Gynt.” (”Veterinær Anne Vikens blogg” om Mensen Ernst på Sogn og Fjordane Teater)

”Mest imponerende er scenografien og musikken. Det er som en slags minimusikal inne i forestillingen. Sanger og dans glir lett og smidig inn i stykkets helhet. Skuespillmessig er det derimot mer ujevnt, og det irriterer meg ofte når jeg ser teater. Meløy var helproff og knakende god i den vanskelige rollen med stort spenn i det komiske, absurde og det alvorlige.” (”Artemisias verden” om Besøk av en gammel dame på Trøndelag Teater)

Rekk opp hånda de som mener at dette er dårligere formulert, mindre kunnskapsrikt og dårligere begrunnet enn ovenstående sitat fra VGs anmelder.

Ulike plattformer

Og ikke minst har vi de som veksler mellom ulike plattformer. Her finner vi bl.a. Amund Grimstad i Trondheim, en ekstremt produktiv anmelder. Mye av det får han på trykk i Klassekampen, resten produserer han på sin egen blogg. Anna Valberg i Oslo veksler mellom scenekunst.no og sin egen blogg Rosálie Dentata.

Flere teatre, for eksempel Nationaltheatret og Oslo Nye, har tatt den direkte konsekvensen av mangelen på samtale og opprettet sine egne kritikkblogger. Her blir unge mennesker stimulert til å se teater, og skrive om det.

Scenekunstbruket har opprettet bloggen SUS, Scenekunstbrukets Unge Stemmer, hvor en gruppe ungdommer fra Nittedal ungdomsskole følger den årlige festivalen Showbox og skriver om det de ser.

Jeg har hørt anmeldere fnyse av den slags initiativer. Man skal ha integritet og autonomi, man skal ha distanse til sitt objekt. Å være tett på er det samme som å være korrupt. Så kan man jo spørre seg hvor integriteten blir av hos en anmelder som finner seg i å bli avspist med et format som overflødiggjør årevis med utdanning, som reduserer enhver tankerekke og analyse til tabloide omtrentligheter.

Kommunikativt fellesskap

”One of the substantial changes in the arts environment that has happened with astonishing speed is that arts criticism has become a participatory activity rather than a spectator sport”, skriver Michael Kaiser i The Huffington Post. (10)

Hvis han har rett i det, noe alt tyder på, er vi i det minste et stykke på vei tilbake i Jon Nygaard og Anette Storli Andersens tapte kommunikative fellesskap. Felles for mange av disse bloggene er jo at den distansen som aviskritikken etablerte er mer eller mindre borte!

Det gjenstår å se hvordan dette fenomenet utvikler seg. Men det er naturlig å se det raskt voksende nettstedet scenekunst.no som en del av den samme utviklingen. Det startet i 2002 som en blanding av en blogg og en nettportal og har gradvis utviklet seg til det det er i dag.

”Jeg hører at du har ambisjoner om å skape en ny generasjon teateranmeldere? Jeg ler meg ihjæl!” Uten at jeg av den grunnen skal ta på meg mer enn litt av æren for det, så vil jeg påstå, til det motsatte er bevist, at det er det som er i ferd med å skje nå. Scenekunst.no er blitt det nettstedet man følger med på i norsk teater. (11)

Et sted mellom ti og femten anmeldere leverer jevnlig kompetente, faglig funderte tekster om et bredt spekter av scenekunst. Anmeldelsene blir lest og diskutert. Teatrene siterer dem i sine annonser. Nettstedet har titusenvis av lesere og det er ingen grunn til å tro at dagspressens anmeldere har flere lesere, selv om avisenes opplag er større og tekstene en femtedel så lange.

Scenekunst.no er et unikt fenomen i en nordisk, kanskje en europeisk, sammenheng. Det er eid av en forening bestående av Danse-og teatersentrum, Norske Dansekunstnere, Norske Dramatikeres Forbund, Norsk Sceneinstruktørforening, Norsk Skuespillerforbund, Musikernes Fellesorganisasjon og Norsk teater-og orkesterforening. Dersom nettstedet får lov å fortsette å vokse og utvikle seg tror jeg det bare er et spørsmål om tid før dagspressen må stille seg det grunnleggende spørsmålet om hva scenekunst.no gjør riktig og de selv gjør feil.

Scenekunsten og de unge

Vidarforlaget

Redaktører: Sidsel Graffer og Ådne Sekkelsten

Format: Innbundet

Språk: Norsk (bokmål)

Utgitt: 20141201 Antall sider: 319

ISBN10: 8279902732
ISBN13: 9788279902737

Kan kjøpes her

Noter:

1. VG 27/2 2014

2. Dagbladet 24/1 2014

3. http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/nyheter/?aid=1244