Møter med Odin Teatret

Roberta Carreri på minnebenken over sin avdøde mann, Torgeir Vethal. Foto: Chris Erichsen

Da det ble klart at Odin Teatret ikke hadde noen framtid i Oslo, byen hvor gruppa ble stiftet i 1964, vokste det lynraskt fram et nettverk i Danmark som sto klart til å ta dem imot. Det er slikt stoff mirakler er laget av.

En mer materialistisk forklaring kan være at det i Danmark, i motsetning til i Norge, fantes en grobunn for kulturpolitikk. Det gjorde at folk dukket opp når det var bruk for dem: Sykepleiersken Inger Landsted, som hadde sett Odin Teatrets første forestilling Ornitofilene, tipset postmann og ordfører i Holstebro, Kaj K. Nielsen, som var ute etter å gi Holstebro en kulturprofil. Dramaturgilektoren Chr. Ludvigsen sørget for kanaler inn i både fagmiljøet og kulturdepartementet. Og da det begynte å brenne under beina på teatret i 1969 etter at Nordisk Kulturfond truet med å kutte støtten, stilte hele teateretablissementet opp til støttearrangement på Falkoner Centret i København. Resultatet ble en ny, kortfattet, nesten anonym tilføyelse i den danske teaterloven, som gikk igjennom uten debatt, kanskje fordi ingen helt forsto rekkevidden av den. Paragrafen var spesialtilpasset Odin Teatret og dreide seg om støtte til «eksperimenterende virksomhed inden for teateruddannelse og forskning».

Siden ble paragrafen moderert og etter hvert fjernet og tatt opp i andre paragrafer. Men teatret levde videre på det som syntes som en forståelse for det særegne prosjektet Odin Teatret; et internasjonalt laboratorium for scenekunst. 

Siste kapittel

Det har siden bl.a. overlevd det meste av 2000-tallet med en borgerlig regjering. Siste kapittel i Odin Teatrets historie er for lengst blitt påbegynt. Det er konsensus om at teatret går i graven med sine stiftere, som det er to igjen av, regissør og kunstnerisk leder Eugenio Barba, og skuespilleren Else Marie Laukvik. I 2014 fyller teatret 50 år. I denne situasjonen har den danske Kunstfonden (= Kulturrådet), under en rød-grønn regjering, besluttet å halvere støtten til teatrets internasjonale virksomhet, tilsvarende én million kroner. Begrunnelsen er omtrent så enkel som at det er blitt flere om beinet; mange vil ut og turnere og coprodusere i utlandet. På den måten plasserer kulturbyråkratene på arrogant vis Odin Teatret i bås med et hvilket som helst turnéteater og overser glatt alt som er særegent ved dem: den helkontinuerlige, høyfrekvente og mangslungne aktiviteten som pågår parallellt med forestillingsvirksomheten. Forskningen, pedagogikken, laboratorievirksomheten, samtalene med publikum og de kunstneriske og kulturelle byttehandlene.

Utgivelsen av antologien Odin Teatret – et dansk verdensteater, redigert av Erik Exe Christoffersen, er sånn sett perfekt timet og man må gå ut fra at samtlige medlemmer av scenekunstutvalget i Kunstfonden har fått et eksemplar.

Myten forteller at Odin Teatret lukker seg om seg selv. At de gir blaffen i omverden og bare er opptatt av sitt eget arbeid som de viser når det passer dem, og når de først spiller er det mest i fjerne latinske land. Myten er, som de fleste myter, ikke uten grunnlag i virkeligheten og kan antakelig spores tilbake til teatrets identitet som et sted for trening og laboratorievirksomhet. Danske TV-seere kunne på et tidlig tidspunkt se øvingsopptak av en gjeng hippieaktige ungdommer som løp omkring og gjorde rare ting med stemmen. Men noe scenisk produkt fikk de ikke se før det hadde gått lang tid.

Ofte har teatret foretatt lange reiser til bortgjemte, små landsbyer i f.eks. Sør-Italia eller Peru for å skape forestillingene, som til nå er blitt spilt i 63 forskjellige land. De har liksom alltid drevet med sitt. På 70-tallet da man skulle spille slagordpreget politisk teater, holdt de fast på sin rituelle, mytiske tilnærming til stoffet. Det samme gjør de i dag, og paradoksalt og typisk nok framstår dette nå som mer politisk enn mye annet. Men i denne boka blir myten om det tillukkete, fjerne Odin Teatret ettertrykkelig knust.

Gjennom 20 bidrag fortelles 20 forskjellige personlige, kunstneriske og teaterfaglige historier om, til, fra, rundt Odin Teatret, alt sammen innenfor en dansk ramme, på dansk. Og det var på tide, for det er sant at det aller meste av det omfangsrike materialet som til nå er blitt publisert av og om Odin Teatret er rettet mot teatrets enorme internasjonale nettverk og skrevet på italiensk, spansk, engelsk, rumensk, portugisisk osv. 

De første årene i Danmark 

En av historiene som fortelles er av tidligere nevnte Chr. Ludvigsen som i en dokumentarisk dagbokstil detaljert beretter om teatrets første år i Danmark. Det er spennende lesning, nettopp i kraft av de mange sitatene fra dagboksopptegnelser, «lommebogs»-notater, brev, møtereferater, fotnoter osv. 82 år gamle Ludvigsen er en sentral person i nyere dansk teaterhistorie, med et enormt kontaktnett. I den andre enden av skalaen finner vi 45 år gamle Tina Folke Drigsdahl som, etter mange års iherdig innsats, i 1991 omsider klarte å bli en del av Odin Teatrets faste ensemble. Etter 6 år forlot hun, til manges hoderystende forbauselse, teatret til fordel for en flyktig italiensk kjærlighetshistorie som selvfølgelig kræsjet etter kort tid. Men Gud kom henne til unnsetning og hun endte til slutt opp som sogneprest i den sjællandske provinsen. Da skuespiller og en av Odin Teatrets medstiftere, Torgeir Wethal, døde i 2010 var det hun som foresto bisettelsen.

Mellom disse to ytterpunktene inneholder boka et mangfold av beretninger om ulike typer møter med Odin Teatret. Mange av disse møtene forteller om et teater som elegant og kompromissløst kombinerer fremmedhet og lokal tilhørighet. I motsetning til for eksempel det norske Grenland Friteater, som i en tidlig fase var sterkt inspirert av Odin Teatret, har deres forbilder holdt fast ved sin identitet som et fremmedelement i den midtjyske provinsen. Grenland Friteater vokste ut av lokalmiljøet i Porsgrunn og forlot aldri sin hjemby, derigjennom er de blitt en stadig mer integrert del av byen. Odin Teatret og Holstebro kommune lever derimot et liv side om side, preget av gjensidig respekt for hverandres særegenheter, som et gammelt ektepar. I forbindelse med teatrets 40-årsjubileum i 2004 inngikk da også Odin teatret og Holstebro kommune et rituelt ekteskap. «Et teater og en by kan kun blive gift, hvis de begge søger deres rette identitet. Hvad er et ægteskab, hvis ikke et møde med den fremmede man elsker?», het det i bryllupstalen.

Og lokalmiljøet får til gagns nyte godt av de fremmede. Det er et rotfestet prinsipp at premieren alltid skal finne sted i Holstebro. Og gjennom en rekke store og små kunstneriske aktiviteter, som for eksempel Holstebro festuke, omdannes hele byen til en stor teatral fest i samspill mellom inviterte gjester, byens innbyggere og Odin Teatret selv. 

En oase

Odin-skuespiller Roberta Carreri er prosjektleder for denne festivalen, som arrangeres hvert tredje år. En ettermiddag i april i år ble jeg med henne til kirkegården i Holstebro. Jeg var på besøk hos teatret for første gang i mitt liv og var blitt tatt imot som en gammel venn. Den sterkt utvidete stallen som teatret har bodd i siden 1966 framsto som en oase i det flate, jyske parsellhus-landskapet. En gjeng unge scenekunstnere fra Sør-Europa, Latin-Amerika og Canada myldret omkring og okkuperte alle tilgjengelige kriker og kroker. Jeg skulle se teatrets nye og kanskje aller siste ensembleforestilling, Det Kroniske liv, og jeg skulle intervjue regissør og kunstnerisk leder Eugenio Barba i forbindelse med at teatret for første gang på 12 år var på vei til Norge – til teaterfestivalen i Porsgrunn. Carreri sto på sin side på spranget til Brasil før hun skulle slutte seg til de andre i Madrid for hele 10 forestillinger med Det kroniske liv. Alderen har m.a.o. ikke lagt noen demper på aktivitetsnivået. I Det kroniske liv forestiller Carreri for anledningen «Sugar», en hyperaktiv amerikansk blondine, dinerservitrise med en dramatisk forhistorie, inspirert av Uma Thurmans rollefigur Mia i Pulp Fiction.

Vi kjører utover landeveien mens hun forteller om det vi er på vei til: Odin Teatrets familiegravsted. Da det i 2010 ble klart at mannen hennes, Torgeir Wethal, var uhelbredelig kreftsyk, ble alle hans rollefigurer og elementer samvittighetsfullt inkorporert i repertoaret og han selv skrevet ut, under overoppsyn av ham selv. Roberta Carreri arvet på sin side Torgeir Wethals fantasifulle selvmordsforsøk i den nye forestillingen. Nå ligger Torgeir, som første mann, under en stein på gravstedet som har plass til 12, men, som Roberta skriver i programboka til Det Kroniske liv: «Hvis vi rykker lidt sammen er der plads til flere – ligesom til fødselsdagsfester.» 

Rituell ånd

Det kostet mye innsats og fantasi å få gravstedet på plass og urnen med Torgeirs aske hjem. I teatrets rituelle ånd bar Roberta urnen gjennom byen og besøkte alle de stedene Torgeir pleide å frekventere. Etter besøket på kirkegården er vi innom en parkbenk hvor Torgeir pleide å sitte. En liten plakett til minne om ham er festet til benken. Og som et muntert og verdig punktum for dagen avslutter vi hjemme hos Roberta hvor vi skåler i champagne for Torgeir.

Jeg så Odin Teatret for første gang under Festspillene i Bergen i 1977, med Come! and the day will be ours. Jeg har ennå ikke helt fått igjen pusten. Det Kroniske Liv bærer også umiskjennelig Odin Teatrets merke. Det svinger mellom det velkjente og fremmede, det trygge og det risikable, klisjeen og overraskelsen. Alderen er etter hvert blitt synlig men det glemmer man når samspillet virkelig begynner å svinge.

Men det er påfallende stille om Odin Teatret i det landet hvor gruppa ble stiftet, til tross for at de fleste ikke-institusjonelle scenekunstnere, mange uten å vite det selv, står på deres skuldre. Et godt sted å begynne kan være å lese Odin Teatret – et dansk verdensteater, mens vi teller ned til 50-årsjubileet i 2014.

_________________________________________________________________________

ODIN TEATRET -- ET DANSK VERDENSTEATER

Red.: Erik Exe Christoffersen

Forfattere: Erik Exe Christoffersen, Kathrine Winkelhorn, Anne Middelboe Christensen, Chr. Ludvigsen, Ulrik Skeel, Annelis Kuhlmann, Janne Risum, Peter Laugesen, Kirsten Tomas Dehlholm, Peter Elsass, Kirsten Hastrup, Thomas Bredsdorff, Iben Nagel Rasmussen, Tina Folke Drigsdahl, Sandra Pasini, Jørgen Anton og Eugenio Barba

Aarhus Universitetsforlag 2012

_________________________________________________________________________

Norsk Shakespeare-og teatertidsskrift våren 2013