Rå, poetisk realisme

Fem årstider
Av Maria Tryti Vennerød
Det norske Teatret
I samarbeid med Dramatikkens Hus
I rollene: Jo Bleiklie Devik, Ingunn B. Øyen, Heidi Gjermundsen Broch
Regissør: Maren E. Bjørseth
Dramaturg: Ola E. Bø
Prosjektleiar frå Dramatikkens hus:
Marit Eggen

”Drivkrafta bak prosjektet er ønsket mitt om å forhalda meg aktivt til samtida”.

En enkel, renskåren begrunnelse som det oser anstendighet av. Men anstendigheten ligger først og fremst i forpliktelsen, i at Maria Tryti Vennerød gjør noe med det. I dette tilfellet gjennom prosjektet Fem årstider; en poetisk/dramatisk blogg som har pågått gjennom hele året, med stuntprega iscenesettelser underveis, på Youngtorget og i Botanisk Hage i Oslo, på Sola flyplass i Stavanger og sist mellom handlevognene på Nordbysentret på Svinesund. En integrert del av prosjektet har også vært illustrerte publiseringer av tekstutdrag i Klassekampen. Og nå har prosjektet fått sin oppsummering på Det Norske Teatret.

Brødkjører
På 70-tallet ble medisinerstudent Mads Gilbert  i Tromsø utkommandert av partiet sitt som brødkjører, i sjølproletariseringens navn. Heldigvis for oss alle tok Gilbert etter hvert til vettet. Maria Tryti Vennerød kunne ha meldt seg for Røde Kors i Syria, jobbet som frivillig på sprøytebussen i Oslo eller tatt i et tak på fattighuset. Og ære være alle som gjør det. Men i stedet utnytter Vennerød aktivt sitt talent til å gjøre noe med det hun kan gjøre noe med, med de midlene hun, og bare hun, rår over.

Fem årstider er leilighetsdiktning, slik leilighetsdikting gjerne skal være: spontan, rå, rett fra kilden. En videreføring av dag-til-dag-prosjektet Ikkje direkte råka, gjennomført under rettssaken mot han som mange av oss fortsatt har problemer med å nevne ved navn.

Personlig ansvar
Felles for tekstene er en søken etter å plassere det personlige ansvaret, å finne den tynne tråden som forbinder hverdagslivet med verden utenfor. De er vekselvis henvendende, refererende, proklamatoriske, åpne, spørrende og dialogiske. Her er ingen sentimental idealisme, bare rå, poetisk realisme. Det svinger ikke like mye av alt, men sånn må det være når man har gitt seg selv i oppdrag å levere tekster på løpende bånd. Her er de tidvis frynsete kantene en del av prosjektets identitet, noe som også bidrar til å framheve det som virkelig slår eller smyger seg inn.

”Om fluene sitter i øyekroken/ til en blind tigger i Delhi/ kan min pike si: Du har pene øyne/ og når annethvert spebarn dør/ i annethvert land/ kan jeg tenke:/ Jeg vil ha barn med henne”, skrev Georg Johannesen i 1959. ”Verda står i brann, men det er koseleg/ Eg kokar kaffi på bålet”, skriver Maria Tryti Vennerød i 2013. Hos begge går det en rett linje fra det lille jeg til det store vi, og en bevissthet om at det ikke er nok med innsamlinger men at veien til forandring går gjennom økt innsikt: ”Å ha empati eller bry seg om en smerte utenfor imtimsfæren er nærmest blitt gjort til noe poserende”, sier hun i et intervju i Dagsavisen. 

Og nå er tekstene altså blitt løsrevet fra sine opprinnelige sammenhenger og plassert inni et scenerom, inni et stort teaterhus.

Nyttårsfest
Anslaget er en nyttårsfest og det hele avsluttes med den femte årstiden, den jula vi nå er på vei inn i. Det hele framføres slentrende og variert, fra årstid til årstid, for det meste akkompagnert av Vivaldis årstidsmusikk, av tre skuespillere iført festklær med gullsko og dress og tversoversløyfer.

Jeg ser forestilling nr to, som settes opp hele fem dager etter premieren. Det har m.a.o. vært tid til regulering og finsliping, og her er det flere minneverdige øyeblikk. Et gjennomgangstema er ”Etikkbutikken”, en moderne kapitalistisk variant av Orakelet i Delfi. Skuespillerne veksler på å være kunde og ekspeditører, for anledningen med flosshatt. ”Du skal ikkje dømma kjenslene dine”, trøster ekspeditørene når kunden legger fram sitt dilemma som kretser rundt hvorvidt gode handlinger bare baserer seg på egeninteresse. En annen gang blir kunden rådet til å kun slippe inn de flyktningene som kan by på den mest gripende historien. Etikkbutikken er det som skaper mest scenisk kontinuitet i et svært kupert tekstlandskap. Her sørger rammefortellingen og den stiliserte dialogen for at problemstillingene som Vennerød vil utforske får rom til å utfolde seg i. Tre gode, gammeldagse overhead-prosjektorer sørger i tillegg både for strukturerende kapittelinndelinger og et fargerikt kaos på bakveggen.

Motstand
Likevel synes jeg ikke at potensialet i teksten er blitt utnyttet godt nok. Som naturlig er byr den på mye motstand, i kraft av at den i en tradisjonell teatral sammenheng har mer lesekarakter enn spillekarakter, og at den i likhet med for eksempel Brechts Flyktningesamtaler er sterkt preget av tid og sted. Men en sånn type motstand byr jo som kjent også på muligheter og en frihet til å ta i bruk virkemidler som ligger utenfor den teaterboksen som vi kjenner så altfor godt. Det gjøres da også fint i partier med ansatser til for eksempel talekor, dans og stilisert samspill. Da åpnes rommet og jeg som tilskuer frigjøres til å ta inn teksten. Men altfor ofte begraves teksten i skuespilleri, i prat og liksom-realistisk teatralsk dialog, insisterende og masete. Da stenges rommet. Da reiser veggen seg.

Det kan nesten virke som regissør Maren Bjørset og ensemblet ikke har stolt på sine egne valg og for sikkerhets skyld har sørget for balanse ved liksom å spille litt ”vanlig” teater. Det er synd, for rett som det er byr forestillingen og samspillet skuespillerne imellom på sterke, poetisk ladete og morsomme øyeblikk, som vitner om vilje og evne til å utfordre de hindringene som både ligger i teksten og i de konvensjonene som har en tendens til å snike seg inn via ryggmargen.

Maria Tryti Vennerød er i gang med et prosjekt som passer skrivestilen hennes godt, og som vi har bruk for i en tid der det er blitt litt for enkelt å lindre samvittigheten gjennom et tastetrykk på mobilen.

EG VIL IKKJE SJÅ DEG #1
Når du strekkjer ut ein arm
er det noko inni meg
som revnar
Er det fordi eg har hjarte
at eg får så vondt?
Eg ser deg i eit hjørne av kvardagen min
Eg unngår blikket ditt
Men trekkjest mot deg:
Utanfor verda
Innanfor synsranda
Men utanfor framtida
Er det fordi eg er eit så godt menneske
at eg får så vondt?

Scenekunst.no 28.11.13