Fem årstider
Av Maria Tryti Vennerød
Det norske Teatret
I samarbeid med Dramatikkens Hus
I rollene: Jo Bleiklie Devik, Ingunn B. Øyen, Heidi Gjermundsen Broch
Regissør: Maren E. Bjørseth
Dramaturg: Ola E. Bø
Prosjektleiar frå Dramatikkens hus:
Marit Eggen
”Drivkrafta bak prosjektet er ønsket mitt om å forhalda meg aktivt til samtida”.
En enkel, renskåren begrunnelse som det oser anstendighet av. Men
anstendigheten ligger først og fremst i forpliktelsen, i at Maria Tryti
Vennerød gjør noe med det. I dette tilfellet gjennom prosjektet Fem årstider;
en poetisk/dramatisk blogg som har pågått gjennom hele året, med
stuntprega iscenesettelser underveis, på Youngtorget og i Botanisk Hage i
Oslo, på Sola flyplass i Stavanger og sist mellom handlevognene på
Nordbysentret på Svinesund. En integrert del av prosjektet har også vært
illustrerte publiseringer av tekstutdrag i Klassekampen. Og nå har
prosjektet fått sin oppsummering på Det Norske Teatret.
Brødkjører
På 70-tallet ble medisinerstudent Mads Gilbert i Tromsø utkommandert
av partiet sitt som brødkjører, i sjølproletariseringens navn. Heldigvis
for oss alle tok Gilbert etter hvert til vettet. Maria Tryti Vennerød
kunne ha meldt seg for Røde Kors i Syria, jobbet som frivillig på
sprøytebussen i Oslo eller tatt i et tak på fattighuset. Og ære være
alle som gjør det. Men i stedet utnytter Vennerød aktivt sitt talent til
å gjøre noe med det hun kan gjøre noe med, med de midlene hun, og bare
hun, rår over.
Fem årstider er leilighetsdiktning, slik leilighetsdikting
gjerne skal være: spontan, rå, rett fra kilden. En videreføring av
dag-til-dag-prosjektet Ikkje direkte råka, gjennomført under rettssaken mot han som mange av oss fortsatt har problemer med å nevne ved navn.
Personlig ansvar
Felles for tekstene er en søken etter å plassere det personlige
ansvaret, å finne den tynne tråden som forbinder hverdagslivet med
verden utenfor. De er vekselvis henvendende, refererende,
proklamatoriske, åpne, spørrende og dialogiske. Her er ingen sentimental
idealisme, bare rå, poetisk realisme. Det svinger ikke like mye av alt,
men sånn må det være når man har gitt seg selv i oppdrag å levere
tekster på løpende bånd. Her er de tidvis frynsete kantene en del av
prosjektets identitet, noe som også bidrar til å framheve det som
virkelig slår eller smyger seg inn.
”Om fluene sitter i øyekroken/ til en blind tigger i Delhi/ kan min
pike si: Du har pene øyne/ og når annethvert spebarn dør/ i annethvert
land/ kan jeg tenke:/ Jeg vil ha barn med henne”, skrev Georg Johannesen
i 1959. ”Verda står i brann, men det er koseleg/ Eg kokar kaffi på bålet”,
skriver Maria Tryti Vennerød i 2013. Hos begge går det en rett linje fra
det lille jeg til det store vi, og en bevissthet om at det ikke er nok
med innsamlinger men at veien til forandring går gjennom økt innsikt: ”Å
ha empati eller bry seg om en smerte utenfor imtimsfæren er nærmest
blitt gjort til noe poserende”, sier hun i et intervju i Dagsavisen.
Og nå er tekstene altså blitt løsrevet fra sine opprinnelige
sammenhenger og plassert inni et scenerom, inni et stort teaterhus.
Nyttårsfest
Anslaget er en nyttårsfest og det hele avsluttes med den femte
årstiden, den jula vi nå er på vei inn i. Det hele framføres slentrende
og variert, fra årstid til årstid, for det meste akkompagnert av
Vivaldis årstidsmusikk, av tre skuespillere iført festklær med gullsko
og dress og tversoversløyfer.
Jeg ser forestilling nr to, som settes opp hele fem dager etter
premieren. Det har m.a.o. vært tid til regulering og finsliping, og her
er det flere minneverdige øyeblikk. Et gjennomgangstema er
”Etikkbutikken”, en moderne kapitalistisk variant av Orakelet i Delfi.
Skuespillerne veksler på å være kunde og ekspeditører, for anledningen
med flosshatt. ”Du skal ikkje dømma kjenslene dine”, trøster
ekspeditørene når kunden legger fram sitt dilemma som kretser rundt
hvorvidt gode handlinger bare baserer seg på egeninteresse. En annen
gang blir kunden rådet til å kun slippe inn de flyktningene som kan by
på den mest gripende historien. Etikkbutikken er det som skaper mest
scenisk kontinuitet i et svært kupert tekstlandskap. Her sørger
rammefortellingen og den stiliserte dialogen for at problemstillingene
som Vennerød vil utforske får rom til å utfolde seg i. Tre gode,
gammeldagse overhead-prosjektorer sørger i tillegg både for
strukturerende kapittelinndelinger og et fargerikt kaos på bakveggen.
Motstand
Likevel synes jeg ikke at potensialet i teksten er blitt utnyttet godt
nok. Som naturlig er byr den på mye motstand, i kraft av at den i en
tradisjonell teatral sammenheng har mer lesekarakter enn spillekarakter,
og at den i likhet med for eksempel Brechts Flyktningesamtaler
er sterkt preget av tid og sted. Men en sånn type motstand byr jo som
kjent også på muligheter og en frihet til å ta i bruk virkemidler som
ligger utenfor den teaterboksen som vi kjenner så altfor godt. Det
gjøres da også fint i partier med ansatser til for eksempel talekor,
dans og stilisert samspill. Da åpnes rommet og jeg som tilskuer
frigjøres til å ta inn teksten. Men altfor ofte begraves teksten i
skuespilleri, i prat og liksom-realistisk teatralsk dialog, insisterende
og masete. Da stenges rommet. Da reiser veggen seg.
Det kan nesten virke som regissør Maren Bjørset og ensemblet ikke har
stolt på sine egne valg og for sikkerhets skyld har sørget for balanse
ved liksom å spille litt ”vanlig” teater. Det er synd, for rett som det
er byr forestillingen og samspillet skuespillerne imellom på sterke,
poetisk ladete og morsomme øyeblikk, som vitner om vilje og evne til å
utfordre de hindringene som både ligger i teksten og i de konvensjonene
som har en tendens til å snike seg inn via ryggmargen.
Maria Tryti Vennerød er i gang med et prosjekt som passer skrivestilen
hennes godt, og som vi har bruk for i en tid der det er blitt litt for
enkelt å lindre samvittigheten gjennom et tastetrykk på mobilen.
EG VIL IKKJE SJÅ DEG #1
Når du strekkjer ut ein arm
er det noko inni meg
som revnar
Er det fordi eg har hjarte
at eg får så vondt?
Eg ser deg i eit hjørne av kvardagen min
Eg unngår blikket ditt
Men trekkjest mot deg:
Utanfor verda
Innanfor synsranda
Men utanfor framtida
Er det fordi eg er eit så godt menneske
at eg får så vondt?
Scenekunst.no 28.11.13
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar