Meteorfestivalen Bergen, oktober 2013
Del 2
Av og til kan det være nødvendig å bruke store ord, særlig når man er
liten og en smule oversett. Det klinger litt som ”10 dager som rystet
verden” (Den russiske revolusjonen) eller ”The day the earth stood
still” (Da jorden fikk besøk fra verdensrommet). Men hvorfor ikke? BIT
Teatergarasjen har ingen grunn til beskjedenhet. Selv fikk jeg kun med
meg de tre-fire siste dagene av Meteorfestivalen, noe jeg opplevde som
en fullverdig festival i seg selv. Antakelig ville jeg hatt den
opplevelsen nærmest uansett hvor i programmet jeg hadde begynt og
sluttet. Det må være det som er den store fordelen med å ha et så
tydelig kunstnerisk og programmatisk grunnlag å stå på som BIT har. Og
ikke minst: Kontinuiteten. Det miljøet som sto bak oppstarten i 1983 er
langt på vei intakt, samtidig som det stadig blir utfordret av yngre
folk. De trenger ikke å finne opp kruttet på nytt hver gang. Ansvaret
for det faglige programmet er overlatt til ei jente som aldersmessig
kunne vært grunnlegger Sven Åge Birkelands datter. Men Karoline Skuseth
har gått i skole hos BIT og Meteorfestivalens åndelige far, Knut Ove
Arntzen, professor i teatervitenskap på Universitetet i Bergen. Arven er
ivaretatt!
Likbål
Jeg går omtrent rett fra toget til The Pyre (Likbålet) med
Giselle Vienne, fransk/østerriksk koreograf, regissør og billedkunstner.
Midt i en avlang og fargerikt opplyst, discoaktig speilhall står en
kvinne (Anja Röttgerkamp). Hun danser - eller gjør hun? - med langsomme,
til dels robotaktige bevegelser. Som en marionette. Hun beveger seg –
og kommer ikke av flekken. Hun er en kropp fanget i seg selv, til et
lydspor og en scenografi preget av den samme statiske dynamikken. På det
franske, nasjonale dukketeaterakademiet lærte Giselle Vienne å gi liv
til døde dukker. Her har hun så å si gått den motsatte veien. Det er
sjeldent jeg synes det går an å bruke det, kanskje forslitte, wagnerske
begrepet Gesamtkunstwerk om en forestilling. Men her våger jeg
meg frampå. I den grad BIT og Meteor har en kunstnerisk/ideologisk
grunnsetning må det være ”likestilt dramaturgi”. I mitt møte med Giselle
Vienne får disse to begrepene den samme betydningen.
I annen del kommer en gutt inn på scenen, på keitete vis ”speiler” han
kvinnens bevegelser, men i motsetning til henne kommer han seg videre.
Og her avløses Viennes faste medarbeidere Stephen O'Malley og Peter
Rehbergs mektige lydbilde av Nick Drakes vakre og sorgfulle sang Black-Eyed Dog,
om den svartøyde hunden som skraper på døra... Det er vanskelig å finne
ord som dekker opplevelsen. Jeg kjenner unge mennesker som loffer
Europa rundt for å få med seg flest mulig av forestillingene til Giselle
Vienne. I fjor sørget nettopp Sven Åge Birkeland for at det forrige
verket hennes, This is how you will disappear, kom til
Nationaltheatret. I en fornuftig verden ville forestillingene hennes
vært gjengangere over det ganske land. Er det i det minste mulig å håpe
på at også The Pyre kommer til Nationaltheatret?
Intimitet med tusen ting
Festivalens avslutning for mitt vedkommende sto det kanadiske kompaniet STO Union for. I deres forrige forestilling Seven important things,
som jeg så på Black Box i mars 2011, var det livet til den
middelaldrende, litt innadvendte, melankolske mannen George Acheson som
ble framstilt. Unge George blir en gang seint på 60-tallet kastet ut
hjemmefra fordi han ikke vil klippe seg. Han vandrer ut i en verden som
virvler ham inn, først i den samtidige hippiebevegelsen. Når den dør, er
han fortsatt ung nok til å bli en del av punken og deretter av den
kule, livstrøtte postpunken på 80-tallet. Men det er som om alt bare
skjer med ham, uten at han egentlig har noe med det å gjøre. Til slutt
ender han, av alle ting, opp som frisør i sin hjemby.
George Acheson ble selvfølgelig spilt av George Acheson selv. Det rørte
meg og flere med meg slik at vi fortsatt ikke er kvitt bildet av
sluttscenen, der George for første gang, på innstendig oppfordring fra
intervjuer, regissør og teatersjef Nadia Ross, løfter blikket og ser
publikum inn i øynene.
Men denne gangen var det Nadia Ross selv det skulle handle om. Der det
for George dreide seg om et ganske vanlig liv i drift, er Ross'
utgangspunkt langt mer dramatisk. Tilsynelatende helt forskjellige
hendelser inntreffer samtidig fra hvert sitt sted, smelter sammen til en
og samme kriseaktige situasjon og setter et menneske på en prøve som
hun ikke har noe ferdig utprøvd verktøy til å takle. I løpet av ei uke
dø bestevenninnen hennes, G20-toppmøtet blir avholdt i Toronto og et
jordskjelv rammer hjembyen hennes.
Like vakkert og klønete
Der hvor Seven important things utspilte seg i forholdet mellom intervjuer og intervjuobjekt, hadde Intimacy with a thousand things
en mer kompleks form. Ross var her flankert av den unge kvinnen Sarah
Conn og George Acheson, i tillegg til en konstant tilstedeværende
tekniker. I likhet med Seven important things var det hele satt sammen av en kombinasjon av samtaler, sceniske opptrinn, gamle filmopptak og så videre.
Om det skyldtes at Nadia Ross sitt liv framsto som mindre, eventuelt
mer, interessant i seg selv, om det skyldtes hennes litt strenge form
for scenisk tilstedeværelse, den kaotisk strukturerte dramaturgien,
eller om det bare var meg, har jeg ikke noe klart svar på: Men det var
George som fanget oppmerksomheten. Ved ganske enkelt å være på scenen
som den han var. Med sin slitne, lute rygg, sine spisse sko og
strittende, grå 80-tallsmanke. Også denne gangen danset han, på en helt
annen måte enn i forrige forestilling, men like ubegripelig vakkert og
klønete. Ei uke etter at jeg så forestillingen er det fortsatt det jeg sitter igjen med. Men det var jo ikke meningen?
Rommet mellom The Pyre og Intimacy with a thousand things
er stort. Det sier mye om Meteorfestivalen at den greide å fylle det. I
løpet av disse få dagene fikk jeg i tillegg med meg et debattmøte om
stigmatisering (kulturelt, sosialt, etnisk og kunstnerisk), et
internasjonalt ”work in progress” om 90-tallsgenerasjonen som en
”katolsk” generasjon, Verk produksjoners lettere innstrammede versjon av
Stalker (som jeg i kraft av å være en av tekstleverandørene ikke kan
vurdere) og de to russerne Oleg Soulimenko og Andrei Andrianovs bønn om
hjelp til å redefinere sine liv.
Autoritær forhørsleder
I kaoset som oppsto av at løgndetektoren til den serbiske
scenekunstneren og dramatikeren Damir Todorovic ble holdt igjen i tollen
i Oslo, ble jeg vitne til en improvisert samtale der festivalsjef Sven
Åge Birkeland for anledningen opererte som lettere autoritær
forhørsleder. Vi fikk da en presentasjon av Todorovics forestilling As it is
som var nesten på høyde med den virkelige forestillingen dagen etter.
Todorovic var soldat i Bosnia i 1993 og har siden spurt seg selv hva som
egentlig hendte. Forestillingen er en gripende og fullstendig
utmattende utspørring av ham, utført av den irske skuespilleren Pauline
Goldsmith. På bakveggen kan vi følge med på hva som skjer med pusten,
blodtrykket og svetten til forhørsobjektet.
Bro over gjørme
Det aller meste av årets Meteorfestival fant sted i området i og rundt
USF, den gamle sardinfabrikken på Verftet. Men i motsatt ende av byen,
på den andre siden av Vågen, i det som er blitt kalt Europas største
fryseboks, et gammelt mottaksanlegg for fisk, rykket Verdensteatret inn
med sine mekaniserte figurer. Stedet heter Bontelabo, noe ingen vet
nøyaktig hva betyr. Et forslag skriver seg fra det franske «pont de la
boue», eller ”broen over gjørmen”. Det var også tittelen på den aktuelle
forestillingen, eller forestillingsutkastet, en videreføring av
Verdensteatrets intense utforskning av sitt eget kunstneriske prosjekt.
Inni den gamle, mørke industrihallen er gulvet dekket av en
skinnekonstruksjon, supplert av mekaniserte figurer, speil, prismer,
lyskastere og videobilder. To aktører henholdsvis snakker og spiller
tuba som blir lydmessig bearbeidet. Vi sitter på puter i det kalde
lokalet og er vitner til kunstnerkollektivets arbeid med det som ifølge
målsetningen skal ende opp som en selvgående installasjon.
Verdensteatret er ganske aleine om dette høyteknologiske uttrykket som
samtidig har en nostalgisk smak av noe gammelt og forgjengelig.
Og i et tilstøtende lokale, enda lengre ut mot ytterligheten av
festivalens repertoar, hadde Verdensteatrets Asle Nilsen, som også er
maler, hengt opp en rekke bilder rett på veggene i den gamle
fryseboksen. Enda et eksempel på den samtidigheten som Meteorfestivalen
etterstreber. Og lykkes med å skape.
Scenekunst.no 04.11.13
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar