Siste vers fra Odin Teatret?

- Etter 48 års samarbeid har utfordringen vært å unngå våre egne klisjeer, sier Eugenio Barba som kommer til Porsgrunn med «Det kroniske liv», Odin Teatrets «nest siste» forestilling.

Det er 12 år siden Odin Teatret var i Oslo sist, med forestillingen «Mythos». Men det var i nettopp Oslo denne myteomspunne teatergruppa ble til, visstnok i Odins gate vinteren 1964, som et produkt av institusjonell avvisning. Nationaltheatret ville ikke ansette den italienske offiserssønnen og sjømannen Eugenio Barba, og de andre medlemmene hadde alle søkt på Statens Teaterskole, uten å komme inn.

Den første forestillingen, «Ornitofilene», etter «Fugleelskerne» av Jens Bjørneboe, ble skapt i et trangt, fuktig bomberom. Resultatet var oppsiktsvekkende, men sikkert alt for fremmed for Oslo kommune som avslo en søknad om støtte. Til gjengjeld fantes det, i den lille jyske byen Holstebro, en visjonær borgermester som tilbød gruppa en stall og en støtte på 60.000 kroner det første året. I 1966 flyttet de inn i stallen og der har de vært siden, med store deler av verden som nedslagsfelt.

Ubestridt leder
Stallen, som nå er kraftig utvidet, rommer tre øvings- og visningssaler, bibliotek, administrasjon, garderober, soverom og mye mer. Overalt er teatrets historie synlig, i form av plakater, bilder, masker, kostymer og bøker.

Stemningen er travel og vennlig. En gjeng unge scenekunstnere fra Sør-Europa, Latin-Amerika og Canada myldrer omkring og okkuperer alle tilgjengelige kriker og kroker. Opp en trapp, i et lite hjørnekontor, sitter den 75 år gamle regissøren, Odin Teatrets ubestridte leder, Eugenio Barba. Den nye ensembleforestillingen «Det kroniske liv», er på veien og skal spille først lokalt rundt omkring på Jylland, deretter hele ti forestillinger i Madrid før den kommer til teaterfestivalen i Porsgrunn.

«Det kroniske liv» foregår i et borgerkrigsherjet Europa i år 2031. Mennesker med ulik bakgrunn møtes og forsøker å overvinne forvirringen, sorgen og hatet, og lappe livet sammen igjen. Sentralt i forestillingen er en latinamerikansk gutt som er på leting etter sin forsvunne far.

Hva ligger i begrepet «Det kroniske liv»?
- Jeg leste det i et dikt av den brasilianske poeten Paulo Leminski og tenkte umiddelbart at det var en fin tittel, sier Eugenio Barba på et slags norsk/dansk med italiensk aksent. - Jeg har ofte tenkt på forestillingene våre som kronikker, en slags tidsbilder hvor det finnes mange forskjellige opplysninger parallelt i samme rom, hvor man hopper fra det ene til det andre. På den måten kan man også se «Det kroniske liv» som en avisside. På det innholdsmessige plan er det jo bare en konstatering av fakta; livet er kronisk, en sykdomstilstand i seg selv, som vår planet med sin historie aldri blir kvitt.

Nest siste
Forestillingen, som det har tatt brutto fire år å lage, presenteres på YouTube som Eugenio Barbas nest siste. Med Odin Teatrets 50-årsjubileum bare to år unna skal det ikke mye fantasi til å forestille seg hva som blir den siste. Barba, en høyst levende og vital mann, har allerede varslet sin død overfor skuespillerne. Torgeir Wethal, en av gruppas medstiftere, døde av kreft for to år siden og ligger nå under den første gravsteinen på Odin Teatrets nyetablerte familiegravsted på kirkegården i Holstebro. Gjennom 48 år har Barba regissert 74 forestillinger som har turnert over hele verden. Aktiviteten er høy, som alltid, men det går mot slutten, noe som også har påvirket forestillingens tilblivelsesprosess.

- Før tok vi gjerne utgangspunkt i en tekst og et gitt tema som vi utforsket. Nå var situasjonen en annen. Vi måtte spørre oss selv om det var mulig, etter så mange år, å komme inn i en sal og føle at vi fremdeles var stimulert av hverandres kunstneriske innsats. Vi begynte med fri improvisasjon. Stemningen var relativt avslappet og vi bestemte oss for å fortsette. Og langsomt begynte noen temaer å utkrystallisere seg. Men utfordringen har vært å unngå våre egne klisjeer og de erfaringsmønstrene som vi vet at vi behersker.

Kompleksitet og klarhet
Klisjé eller ikke, forestillingen bærer umiskjennelig Odin Teatrets merke. Det er ekspressivt, kaotisk
og fargerikt, fylt av musikk og så langt unna et psykologisk/realistisk scenespråk som det er mulig å komme. Alderen er synlig hos skuespillerne, men samspillet er preget av vitalitet og vilje til utforskning av det sceniske potensialet som finnes inni hver enkelt, noe som òg har vært en vesentlig del av skapelsesprosessen. Uavhengig av hverandre har de utviklet noen forslag til karakterer som de så har vist fram i plenum, noe som kommer til syne i forestillingen som et frodig og komplekst mangfold. Barba har da også tidligere sagt at han foretrekker kompleksitet framfor klarhet.

- Nei, jeg foretrekker klarhet, svarer han nå bryskt. - Alle foretrekker instinktivt det enkleste, hvis de ikke er masochister. Men det vi kaller livet er ikke klart, men fullt av motsetninger. Så hvordan kan du skape ekvivalensen til livets kompleksitet, fullt som det er av kjærlighet, sjalusi, vold, lidenskap, likegyldighet? Målet er gjennom dette å vekke en erindring hos tilskueren. En personlig klang, å komme i dialog med tilskuerens eget lys.

Multikulturelt prosjekt
I programboka stiller han seg selv spørsmålet om når tida er inne for «våren og de jomfruelige energier» og svarer: Ved avslutningen av en krig.

- Det er en kjent historie, at når en krig er over opplever man en slags gjenoppstandelse. Da jeg kom til Norge på 50-tallet snakket folk om at livet hadde fått en ny farge. I «Det kroniske liv», som foregår ved slutten av en stor borgerkrig, forsøker vi å gjenskape den følelsen.

Odin Teatret har alltid definert seg som et multikulturelt prosjekt. Hvordan ser du det i forhold til den øvrige samfunnsdebatten om det multikulturelle?
- Vi var jo først og fremst et nordisk teaterlaboratorium. Men sakte snek det seg inn et mer internasjonalt perspektiv. Vi beveger oss jo over hele verden og tar til oss og bruker av det vi ser. En gang på 70- tallet oppholdt vi oss i en landsby i Sør-Italia hvor vi arbeidet med en ny oppsetning. De lokale bøndene spurte da om vi kunne lage en forestilling for dem. Vi tenkte på det, var i tvil, for vi kunne jo ikke gjøre det gratis, vi var fattige og det var bøndene òg. Da kom ideen om en kulturell byttehandel opp. Vi gir dere en teaterforestilling, hva vil dere gi oss tilbake? Det kan være hva som helst: Sang, dans, mat. Siden har vi fulgt det prinsippet uansett hvor vi har vært.

Skape relasjoner
- Hva er meningen med vårt fag?, spør Barba og svarer: - Før var det å underholde, men da filmen kom i det 20. århundret mistet teatret sin funksjon. Modellen gikk i stykker. Teatret måtte gjenoppfinnes. Og da fant vi jo blant annet ut at det kan brukes til mer enn bare verbal kommunikasjon. Rommet åpnet seg. Jeg har kommet fram til at teatrets viktigste funksjon er å etablere relasjoner. Teatret kan brukes som en teknikk for å skape relasjoner mellom miljøer som ikke snakker med hverandre.

Odin Teatret er i seg selv en multikulturell smeltedigel med ansatte fra mange forskjellige kontinenter. - De siste 40 årene har landene i Europa, til tross for forsøk på det motsatte, vært opptatt av å understreke sin nasjonale kulturelle identitet. Holstebro har gått mot den tendensen og latt en gjeng med utlendinger representere seg. De respekterer oss for de vi er og lar oss være i fred. Jeg har ikke sansen for det voldsomme fokuset på det multikulturelle. Da jeg kom til Norge i 1954 opplevde jeg en kolossal sjenerøsitet samtidig med den verste rasismen. Dette tror jeg aldri kommer til å forlate oss. Vi må bare leve med det og gjøre det beste ut av det. Det finnes ingen universelle løsninger, ingen resept, sier Eugenio Barba.  

Klassekampen 21.05.2012