På en vegg over en svart dør, i et blokkområde i utkanten av Madrids
bykjerne, rett ved en åtte felts motorvei, henger et skilt med
påskriften ”draft.inn – space for risk in the performing arts”.
Her holder den til, en av de mange iherdige autonome
kunstnerorganisasjonene som har poppet opp i det kriserammete Spania.
Del av et mangfoldig og stadig voksende nettverk av initiativer som
holder hjulene i gang i tider da bevilgningene sitter lengre inne enn
noensinne. Her kan man jobbe. Her kan man knytte kontakter. Her kan man
bli del av et miljø av individer som, kanskje mer enn noensinne siden
Franco-diktaturets dager, trenger hverandres støtte.
José Manuel Mora og Ana Fernandez Valbuena har varslet foreningens
medlemmer om at det blir besøk fra det norske Dramatikkens hus. Vin og
snacks kommer på bordet mens folk renner inn. Lokalet fylles opp,
lydnivået stiger, det mingles og prates - og lyttes – intenst. Men det
går først opp for oss etterpå at vi her møtte kremen av spanske
samtidsdramatikere. Fra det unge prisbelønte talentet Paco Bezerra til
veteranen Guillermo Heras, og ikke minst: José og Ana, som gjestet
Dramatikkens Hus i mars med hvert sitt stykke.
Nysgjerrighet
- Dette hadde jeg aldri ventet, jeg trodde vi skulle spise lunch med
tre-fire stykker! fortalte Siri Senje meg etterpå. - Når vi kommer til
Madrid strømmer de spanske dramatikerne til og vil møte oss, breddfulle
av nysgjerrighet. Sånn var det ikke da José og Ana kom til oss i mars!
Besøkene, både i Oslo og Madrid, var del av utvekslingsprogrammet
Contemporary Theatre Speaking. En solidaritetshandling fra det rike nord
til det fattige sør, men først og fremst en gjensidig, likeverdig
kunstnerisk utveksling. I Oslo: Stemmer fra sør. I Madrid: Stemmer fra
nord, som i dette tilfellet utgjøres av Jon Fosse og Marit Tusvik.
Full av ydmykhet kom Siri Senje med følgende ”innrømmelse”: - Vi var et
lite fattig land som ble fort rikt, noe som har gitt oss mange
kvaliteter. Men vi er blitt et land uten lengsel og sult. Det er blitt
for enkelt å legge seg ned og bli feit, lykkelig og likegyldig. Alle
kunstneriske prosjekter trenger en mangel, en lengsel, en smerte. Vår
fare er å bli selvtilfredse. I en sånn situasjon er det viktig å holde
et vindu åpent mot verden. Vi er dessuten en liten kultur, så for oss er
det viktig å ha denne utvekslingen, ikke minst mot middelhavskulturen
hvor så mye av det europeiske hjertet befinner seg, sa hun til de
frammøtte.
Senioren
Den definitive senioren i selskapet er 62 år gamle Guillermo Heras, som
Ana Valbuena ikke kan få fullrost. – Han har og har hatt en enorm
betydning, sier hun.
Heras må være noe av det nærmeste vi kommer inkarnasjonen av det
uavhengige spanske samtidsteatret, fra det tidlige 60-tallets illegale
virksomhet under diktaturets dager, via den eruptive stemningen fra
slutten av 70-tallet etter diktaturets fall og inn i den nåværende
krisa.
- Jeg har jobbet med teater siden jeg var barn, og alltid vært knyttet
til den uavhengige delen av det. Framveksten av frie grupper på
60-tallet var et viktig øyeblikk og representerte starten på en ny æra, i
skarp opposisjon til diktaturet. Jeg var med i en gruppe kalt Tábano,
som bokstavelig talt var det som ordet betyr: En klegg. På Universitetet
studerte jeg journalistikk og jobbet med illegale kompanier. Vi lagde
bl.a. levende aviser, etter mønster av agit-propbevegelsen, forteller
han.
På 80-tallet var Heras med å stifte National Center For New Scenic
Tendencies i Madrid, et utviklingssenter som skulle få stor betydning
for hele spekteret av sceniske uttrykk. - Det eksisterte i 10 år og var
veldig viktig for vår generasjon, sier han. I 1984 ble jeg direktør for
senteret hvor vi jobbet hovedsakelig med regi, skriving og
teaterorganisering. Vi jobbet med selve grunnbetingelsene for det å
produsere teater. Vi hadde tre hovedplattformer: Egen produksjon,
coproduksjoner og workshops. Senteret genererte enorm aktivitet over
hele landet, og det ble etter Francos fall øyeblikkelig satt i gang
gjenreisning av gamle teatre som hadde forfalt. Vi fikk et nettverk av
900 hovedscener over hele landet opp og stå, samt et alternativt
nettverk bestående av 38 spillesteder, hvor mange har sitt eget kompani.
Men i dag står dette arbeidet i fare for å bli ødelagt. Krisen har ført
til innstilte bevilgninger og nedskjæringer, så mange lever utelukkende
på billettinntekter, noe som tvinger dem inn i kommersialisme, eller
svært små og billige produksjoner på små arenaer.
Men det virker, til tross for det, som det er en slags gullalder for spansk dramatikk?
- Ja, det er ingen krise blant dramatikerne.
Hva skyldes det?
- Husk på at det er gratis å sitte og skrive! svarer han. - Det
blomstrer i alle generasjoner, fra 80 år gamle Fransisco Nera til de
unge vi ser rundt oss, som for eksempel Paco Bezerra. Det er også
interessant at det er stor rekruttering blant kvinner. Men Spania har
flere gode dramatikere enn regissører. Regissørene har ikke kontakt med
det nye som skjer. Bezerra har for eksempel mottatt flere priser, bl.a.
den nasjonale dramatikerprisen, men han blir aldri spilt på de
offisielle scenene. Men det står heldigvis ikke stille. Det finnes bl.a.
svært betydningsfulle alternative spillesteder som den lille scenen
Casa de la portera i en 3-roms leilighet i Madrid, som holder en
kontinuerlig virksomhet gående hver eneste dag året gjennom. Og selv
leder jeg en årlig festival for ny dramatikk. Etter noen års depresjon
merker vi at landskapet er i endring, og endringen kommer nedenfra, sier
Guillermo Heras.
Slakterhuset
Midt i byen ligger El Matadero, Slakterhuset, et stort område som
tidligere var arena for kvegmarked og slakteri. De gamle bygningene og
strukturen er beholdt, arkitekter har gjort noen nennsomme, smakfulle
grep for å oppgradere området til det det nå brukes til, kulturell og
kunstnerisk aktivitet; Teater, dokumentarkino, arkiver,
utstillingslokaler, organisasjoner, serveringssteder osv. - Området rakk
akkurat å bli ferdig før krisen for alvor slo inn. I dag hadde ikke
dette vært mulig, sier kvinnen som viser oss rundt i denne bilfrie oasen
midt i den travle verdensbyen.
I ett av de utallige rommene arrangerer Draft.inn en pressekonferanse
for å lansere enda et av de mange samarbeidsinitiativene de står i
spissen for. Foruten draft.inn er representanter for flere av
samarbeidspartnerne tilstede, deriblant det kommende Lorca-senteret i
Granada, det store Madridteatret Teatro Español, Dramatikkens hus og den
norske ambassaden. Men ikke minst: Her er journalister fra store,
sentrale spanske medier som El Pais, El Mundo, La Vanguardia,
radiostasjoner og nettaviser. Hver eneste stol rundt det store, avlange
bordet er besatt.
Basisen for det hele er paraplyinitiativet Contemporary Theatre
Speaking, som fra før rommer Draft.inn og Dramatikkens Hus. Nå skal det
utvides kraftig. Det er en slags samling i bånn vi er vitne til. Når
krybba er tom prøver hestene sammen å få mer ut av det lille de har.
Noen har ingenting, noen har litt og noen litt mer.
Blant samarbeidspartnerne finner vi, foruten de som er tilstede, det
bittelille, men svært betydningsfulle leilighetsteatret La Casa de la
Portera, Madrid Fringe festival, kommunikasjonsbyrået Cultproject,
Festivalen New Plays of Europe i Wiesbaden, Tyskland, Teaterfestivalen i
Almada, Portugal, Universitetet i Budapest, Komaga Agora Theatre i
Tokyo og festivalen Panorama Sur i Buenos Aires.
Fra Draft.inn til Draft.out lyder slagordet. Ideen er å sikre at det
skjer en bevegelse over landegrensene, i form av oversettelser,
iscenesettelser og utveksling av dramatikere. ”En plattform for å forene
krefter og skape synergier mellom ulike områder og sektorer av
scenekunsten og for å oppmuntre til utveksling og kunstnerisk og
kulturellt samarbeid”. Også får vi tro at det er et forsøk på å utløse
litt mer av de midlene som ligger gjemt inni systemet et sted.
Teatro Español
Joan Picanyol er internasjonalt ansvarlig på Teatro Español, og har
ansvaret for Fringe Madrid, etter mønster av den legendariske
frynsefestivalen i Edinburgh. Det er han som har sørget for at teatret
gir plass til lesninger av to norske dramatikere. Jeg utveksler noen ord
med ham etter den formelle delen av pressekonferansen.
Teatro Español er det eldste teatret i Spania, og ett av de eldste i
verden, med en historie som strekker seg tilbake til 1500-tallet, den
gangen som et friluftsteater plassert midt i en coralla, ett av de åpne
byrommene mellom bygningene, forteller Picanyol, som er stolt over å
tilhøre et teater som ikke stivner i institusjonell selvtilfredshet, men
engasjerer seg i det som skjer utenfor veggene og lengre nede i
hierarkiet. Det er kommunalt eid, men i symbolsk og kunstnerisk forstand
er det et nasjonalteater.
- I krisetider skjerpes byråkratiet og kontrollen. Fringe er en av de
siste bastionene som går klar. Den ble opprettet i 2012 som et svar på
neskjæringene og krisa, og fungerer optimalt. I den sammenhengen er
byråkratene satt på sidelinja. Og nå er jo Kulturministeriet også
nedlagt.
Nedlagt?
- Ja, det er slått sammen med undervisning, sier han, men blir sjokkert
når jeg forteller ham at det norske Kulturdepartementet også inkluderer
kirke, idrett, massemedier og lotteri.
Som ansatt ved Teatro Español tilhører Picanyol en stor offentlig
organisasjon, men det er det ingenting ved ham som signaliserer. Han ser
ut til å bevege seg som fisken i vannet, høyt og lavt, med en
kombinasjon av følsomme antenner og pragmatisme, noe det egentlig ser ut
som alle gjør. Lesningene var et resultat av den personlige kontakten
med José Manuel fra Draft.inn. Å få dem på plass på det store teatret
krevde fleksibilitet og kreativitet: De ble annonsert til kl 23 på
kvelden etter at teatrets øvrige program var ferdig. Men ikke nok med
det: Etterpå var det samtale i teatrets bar. - For en tid siden hadde vi
noen tyske dramatikere her. Klokka 3 på natta observerte jeg noen av
dem sitte ved bardisken og diskutere dramatikk med serveringsdama!
Eksplosjoner
Vi rusler over til et annet lite lokale noen bygninger bortenfor hvor
det er lansering av den trykte utgaven av Eg er vinden (Yo soy el
viento) og Ishuset (La casa de hielo), samt visning av dokumentarfilmen
Writing like praying, hvor Ana Valbuena og José Mora, intervjuer Jon
Fosse i et semivinterlig Oslo. Også dette fikk de tid til mellom slagene
da de var i Oslo.
Filmen er blitt et interessant og rørende møte mellom den sindige,
lavmælte Fosse og to spanske dramatikere som jobbet hardt for å tilpasse
seg hans energinivå og aura, noe de ikke lyktes særlig med. José selv
hadde moro av å parodiere seg selv etter visningen. Å observere han, Ana
og de andre i Spania var å være vitne til en helkontinuerlig serie med
eksplosjoner.
Klokka elleve samme kveld er den lille salen på Teatro Español
fullsatt. Noen hevder at det er første gang et Jon Fosse-stykke settes
opp i Spania. Men en realitetssjekk hos Fosses svenske agent, Berit
Gullberg i Colombine Teaterförlag, kan fortelle at han er blitt spilt
fire ganger på begynnelsen av 2000-tallet. Siste gang var i Barcelona i
2002, noe som i Fosse-sammenheng må sies å være lenge siden.
Musikalsk og rytmisk
"Eg er vinden" starter sjokkerende, med et stivnet bilde av to
halvnakne skuespillere, hvor den ene bærer den andre, så blir det mørkt
igjen og vi går over til den fosseske dialogen. Det er ikke stort jeg
forstår, men såpass forstår jeg: Det er et sjeldent musikalsk og rytmisk
driv over den lavmælte lesningen. Det kjennes ikke fremmed i det hele
tatt.
Det foregår på havet, noe det aktuelle ”avskjeds”stykket Hav også gjør,
som en dialog mellom to menn. Det er noe Brødrene Løvehjerte-aktig over
historien om disse to mennene, hvorav den ene blir borte med vinden.
Verken redd, eller tung, bare borte med vinden, ”Eg er vinden”.
”I was very moved”, fortalte en mann med rødkantete øyne meg utenfor etter lesningen.
Salen var full – og det var baren etterpå også. Jon Fosse spilles
kontinuerlig over store deler av verden, men av en eller annen grunn
lite i Spania; men det ser ut som hans nedstrippete, ladete språk vekker
noe.
- Stillheten er kanalen inn til meningen i teksten. På den måten kan
hver publikummer finne sin egen mening, sa regissør Salva Bolta.
- Det kjennes med "Eg er vinden", som at en sirkel er sluttet. Finnes
det noe mer å skrive etter dette? spurte filologen, historikeren og
teaterviteren José Gabriel López Antuñano, som har skrevet forordet til
den spanske utgaven.
- Jeg er fornøyd, sa regissøren, men det er en vanskelig tekst å lage
lesning av, den er så ekstremt sterk i seg selv, som en udetonert bombe.
Karakterene snakker hele tiden om noe annet enn det de snakker om, det
som befinner seg under og i mellomrommene.
Flere publikummere sa seg åpent uenige i flere av regissørens valg. -
Kanskje du har rett, svarte han. - Kanskje det er noe der jeg ikke har
sett. Kanskje det ikke er to personer men en person delt i to? To halve
mennesker som snakker med hverandre? Jeg aner ikke hva jeg ville gjort
om jeg skulle lagd en hel forestilling av dette. Men det er en
fantastisk tekst å jobbe med for en regissør, pgra åpenheten og
musikaliteten i den. Den er som et partitur, sa Salva Bolta.
Hjertet av Madrid
”Madrid er hovedstaden og den største byen i Spania og den autonome
regionen Madrid. Byen har over 3,2 millioner innbyggere og storbyområdet
beregnes til 6 500 000 mennesker. Dette gjør den til den tredje største
byen i EU. Madrid ligger midt i Spania på 667 meters høyde og dekker et
areal på 604,3 km²”, kan Wikipedia fortelle.
På bakgrunn av det er det forståelig at Draft.inn påstår at lokalet
deres befinner seg i hjertet av Madrid, selv om det, etter en
oslobeboers målestokk, tok en relativt lang drosjetur å komme seg dit
fra der hvor vi var, på Plaza Santa Ana i det absolutte sentrum. Til
sammenlikning tok det oss ca et kvarters gåtur å komme fram til den
multikulturelle bydelen Lavapiés, tilsvarende sånn ca Grønland/Gamlebyen
i Oslo.
I en bakgate et lite stykke fra det sentrale torget i Lavapiés tok vi
oppstilling, på illegalt, konspirativt vis, sammen med en flokk andre
mennesker i påvente av å bli kalt inn til en liten leilighet i tredje
etasje. La Casa de la portera (Portnerboligen), er et miniteater med
plass til maks 25 tilskuere. For å unngå regelverket lar billetter seg
ikke kjøpe på det åpne markedet. De kan kun bestilles pr telefon og
betales ved inngangen. Her spilles det teater hver eneste dag uka og
året igjennom, og ofte to ulike forestillinger pr kveld. Rommene er
vindusløse, bare opplyst av smålamper, innredet i en stil med
klassisk/groteske aner; draperier, store speil, en støvete Anselm
Kiefer-aktig bokhylle, absurde gullinnrammete malerier og dyrehoder på
veggene. Publikum blir plassert langs veggene hele veien rundt. Denne
kvelden er det, av alle ting, Kirsebærhaven av Tsjekov som spilles, i
komprimert og intens form, som et slags vandreteater mellom leilighetens
tre rom. Men stort sett er det ny spansk dramatikk som spilles av et
utall forskjellige kompanier. Søndag kveld, etter vår avreise, var det
premiere på Ana Valbuenas nye stykke "Trinidad", en historie om tre
kvinner i det katolske, diktatoriske Spania på 60-tallet.
”Alle” kjenner La casa de la portera. Den helkontinuerlige, intense
programmeringen og kvaliteten på det som vises er i ferd med å skaffe
stedet en unik posisjon. For å tilfredsstille etterspørselen måtte en av
forestillingene spilles hele 265 ganger, mens andre stopper ved en
eller et par visninger. Opplevelsen starter i det du krysser
dørterskelen. Da er du plutselig inne i en annen verden, så fjern og
likevel så nær den du kommer fra.
Typisk og utypisk
Marit Tusvik hadde selv tatt turen til Madrid for å overvære lesningen
av stykket hennes Ishuset; om Mads og hans kamp for å løsrive seg fra
fortidens skygger, og det taket lokalsamfunnet og de eldre søsknene har
på han. Det er en både typisk og utypisk norsk historie Tusvik har
skrevet, kompleks og med mange lag, i mine øyne beslektet både med
Vesaas og Asbjørnsen og Moe. Mads er kanskje en mer eller mindre fjern
slektning, både av Vesaas´ figur Mattis (som jo er det samme navnet) fra
Fuglane og, ikke minst, med Espen Askeladd.
Tusvik ga på forhånd uttrykk for en viss uro ved muligheten av at
spanjolene ikke skulle oppfatte humoren i teksten hennes. Jeg satt
imidlertid ved siden av henne og kunne merke lettelsen hos henne da
skuespillerne, iført blomsterskjorter og blonde parykker, kom gående
baklengs inn på scenen mens de spilte noe absurd, udefinerbart på sine
gitarer og ukuleler.
Den unge regissøren Carlota Ferrer er selv både skuespiller og
koreograf og må ha gjort et ekstremt grundig forarbeid. Det var omtrent
bare utenatlæringen av replikkene som manglet på at det var en fiks
ferdig forestilling, og det bare etter ei ukes prøvetid. Det var
gjennomkoreografert, humoristisk og musikalsk, breddfullt av ”norske”
referanser, komplett med harmonikaspillende bygdetulling, søstre som i
mangel på mann begynner å tukle med hverandre og et plutselig omslag til
en dans bestående av skøytetak. Musikken var et kapittel for seg. Jeg
hører til de som lider under uhelbredelige fordommer mot skuespillere
som ”spiller” at de kan synge. Men her var det ingen som lot som! Ikke
bare hadde de gjort en musikalsk ”casting” som går Tarantino en høy
gang, de sang også to norske sanger, deriblant Fader Jakob på klingende
norsk!
Stolt og glad
- Hadde jeg vært teatersjef så hadde jeg kjøpt begge disse stykkene, sa
Siri Senje da jeg intervjuet henne for scenekunst.no etter hjemkomsten.
- Jeg er stolt og glad over prosjektet, som har gitt betydelig mer
utbytte enn jeg hadde våget å håpe på. At vårt samarbeidsprosjekt kom
med, utvalgt som ett av åtte blant 140 søkende, er en fjær i hatten for
Dramatikkens hus. Jeg har lært hvor viktig internasjonal utveksling er,
eller kan være, spesielt for en liten teaternasjon som Norge. Teater er
et universelt språk som vi beriker hverandre med. Vi snakker sammen uten
å kunne forstå hverandres ord. Samtidig merket vi jo at disse fire
tekstene er beslektet, gjennom bl.a. det jordbundne og slektsbundne,
tilknytningen til kulturen og landskapet. Det lyriske og poetiske.
Potensielle ringvirkninger?
- All slik internasjonal kulturutveksling er i sin ytterste konsekvens
en type fredsarbeid. Forståelse av andres kulturtradisjoner gir nye
impulser og trener empatimusklene våre. Rent samarbeidsmessig har det
allerede virket – og vil gå videre. La Casa de la Portera ønsker en av
våre husdramatikere ned til en produksjon, og Draft.inn vil sende en av
sine forfattere som playwright-in-residence på Dramatikkens Hus. Neste
EEA-prosjekt er delfinaniseringen av et imponerende Lorca-senter i
Granada, som åpner i september. De ville sende et Lorca-prosjekt til
Norge og motta et Ibsen-prosjekt fra oss, men jeg fikk overbevist dem om
at samtidsdramatikk fra norsk side var mer meningsfylt. Så da skal vi
nok klare å finne et godt nålevende alternativ til dem! sier Siri Senje.
Dramatikkenshus.no juni 2014
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar