Subkulturell høykultur

NEI
Av Jörg-Michael Koerbl
Kulturhuset Hausmania 12- 14 juni
Trommer: Aaron Snyder (Eple). Resitasjon: Rex Joswig (Sort). Carola Lehmann (Regina). Sang: Margareth Kammerer (Korint). Produksjonsassistent: Ariane Sept (Dukke Korint). Sufflør: Silvia Koerbl (Einsteinauge). Regi: Tone Avenstroup (Frixibrixi). Musikk: Bernd Jestram. Scenografi: Worm Winther.

”Gjestespill fra Berlins subkultur” er merkevaren som kompaniet Neibanden brukte i sin markedsføring av forestillingen NEI som nylig spilte på kulturhuset Hausmania i Oslo.

Nå kan det diskuteres hva kultur og subkultur er i Berlin. I fjor sommer var jeg først på en hagefest i Prenzlauer Berg i det sentrale Øst-Berlin, et mer eller mindre såkalt gentrifisert område hvor subkulturen er blitt kultur. Deretter var jeg på støykonsert i et bortgjemt mørkt lokale i Neukölln lengre øst. Stedet hadde preg av noe hemmelig, illegalt. Men det var ikke verre enn at konserten var støttet av noe så offisiellt som EU.

Uansett: Naboen min på benken i bakgården på Hausmania hadde rett da han så seg omkring og utbrøt: - Nærmere Berlin i Oslo enn dette kommer vi ikke. Sånn var det for så vidt allerede før Neibanden inntok stedet. Men scenograf Worm Winther hadde satt et preg på det som gjorde autentisiteten enda mer… autentisk. Noen trebenker var plassert i en sirkel. Ting og tang som hørte til forestillingen var plassert rundt omkring i et organisk forhold til benkene og den spilleplassen som de omringet.

Gjenforening
NEI er for øvrig en slags gjenforeningskonsert mellom Winther og berlinbosatte Tone Avenstroup, som begge var medlemmer av det nå nedlagte legendariske kompaniet Baktruppen. Stykket er skrevet av Jörg-Michael Koerbl, en veteran fra den berlinske subkultur, presentert på Neinbandens nettsider som transportarbeider, skipsmaskinist, havnearbeider, kirkegårdsgartner, skuespiller, regissør, forfatter.

Stykket består for det meste av ordet «nei», avløst innimellom av setningen “Et ja blir bare halvparten så bra.”

Ifølge presentasjonen definerer stykket seg inn i en tradisjon fra Bertolt Brechts lærestykker, der Nei-sieren må være den mest åpenbare referansen, men der det hos Brecht handler om å ofre seg for en sak handler det hos Koerbl om å ta stilling. Eller jeg ville kanskje heller sagt: Om å prøve ut ulike muligheter.

Utallige nei
De sju aktørene beveger seg inn og ut av scenen og sier ”nei” på utallige måter: truende, dansende, insisterende, bejaende, spørrende, rasende, elskende. Som et DJ-platesnurrer-nei, som et gå-ned-på-kne-nei, som et språkopplærings-gjenta-etter-meg-nei og mange andre mer eller mindre definerbare varianter. Alt i et vakkert samspill med et aktivt lydarbeid på stedet av Bernd Jestram og aktørenes eget musikalske arbeid.

Et viktig poeng er at ordet «nei» kan være mer enn godt nok i seg selv og påkaller ikke nødvendigvis sin egen motsetning: Et ”ja”.

Så langt er det hele tydelig og pakket inn i en lun, nesten meditativ stemning. Men så blir et bilvrak trillet inn på scenen med Worm Winther bak rattet, hvor han blir sittende og røyke resten av forestillingen. Det er som om det hele går mer og mer i oppløsning, og får preg av aggressivitet, forvirring og fortvilelse. Lydnivået øker, «neiet» blir skreket, noen dør.

Det er noe operaaktig over det hele, hvor skuespillerne er deler av et orkester hvis medlemmer beveger seg fra å være harmoniske individer som holder på med en leken språkøvelse til å kjempe en fortvila kamp mot en potensiell utslettelse; et musikalsk, kompositorisk oppbygd gesamtkunstwerk i en wagnersk ånd.

Bevisst dramaturgi
Det stedsspesifikke, ”tilfeldige” preget ved det hele kan ikke skjule den disiplinerte, planlagte og svært bevisst oppbygde dramaturgien som gradvis omslutter oss som sitter på benkene og gjør oss til deltakere i det som utspiller seg foran, bak og på siden av oss. Sånn sett følger Neibanden opp det motsetningsfylte ved Brechts lærestykker: De tilsynelatende iskalde tekstene som i seg selv ikke sjelden tok den rene kynisme i forsvar, ble ofte kontrastert av en emosjonelt ladet musikk som fortalte en ganske annen historie.

Under selve klimakset, forestillingens katarsis, åpner en av Hausmania-beboerne et vindu og skriker, rasende, ”skru ned lyden!”, og i en tilfeldighet som likner en tanke, kommer han ut etter at det hele er over, går bort til en mikrofon og roper mens ekkoet gjaller: ”Det er siste gang noe sånn høykultur skal få lov å spilles her!”

Og slik ble et innslag fra Berlins subkultur til høykultur.

Men i en tid da det nedstrippete, finstemte, mer eller mindre scenografiløse og tekstbaserte teatret ser ut til å være i ferd med å gjenerobre det dramatiske parnasset, var det befriende med litt god gammeldags postdramatisk avantgarde.

Scenekunst.no 19.06.14