Sensurert
av Kim Atle Hansen
En kunstner stiller ut en selvgående installasjon som har som innebygd mulighet at bøker som betyr mye for mange mennesker kan brenne opp - med mindre publikum griper inn og forhindrer det. Blant bøkene finner vi Bibelen, Ikeakatalogen og ikke minst: Koranen.
Dessverre ligger Koranen først i køen. Ingen griper inn og dermed er helvete løs.
Mange av oss, som har fulgt med på hurlumheiet rundt alt fra Muhammedkarikaturer til striden rundt Lars Vilks og Dan Park, vil antakelig med stor grad av presisjon kunne forutsi hva dette helvetet består av. Og det er det Kim Atle Hansen leker seg med i Sensurert.
I forbindelse med Dramatikerforbundets 75-årsjubileum ble to stipender a 250.000 kroner lyst ut med ytringsfrihet som tema. Vinnerne, Ossavy/Kolbenstvedt og Kim Atle Hansen, ble offentliggjort våren 2012.
Kjente sitater
Det vrimler av kjente sitater i mer eller mindre omskrevet og tilpasset form fra de siste årenes til dels hissige og hatefulle debatt rundt ytringsfrihetens grenser, med basis i forholdet mellom islam/islamismen og vestlige verdier og levesett. I kjent Kim Atle Hansen-stil testes ulike posisjoner, ut fra en forutsetning om at de kun er hypoteser: ”La oss seia” er en hyppig brukt start på beskrivelsen av et nytt scenario, helt fiktivt selvfølgelig – og bare så altfor kjent.
Stykket var opprinnelig inspirert av rettssaken mot den nederlandske høyrepolitikeren og antiislamisten Geert Wilders. Planen var at alle ord som kunne oppfattes blasfemisk og som kunne tenkes å ha med religion å gjøre, skulle tas ut av teksten. Forestillingen ville på den måten bli full av hull.
Men dette har ikke skjedd. I stedet er ”hullene” blitt seende for eksempel sånn ut:
”Han ser ut som ein… ja, la oss seia han ser ut som ein muslim. Kvifor ikkje. Kanskje ein ikkje skal seia slikt rett ut, og ein kan ikkje alltid seia kva folk er ut frå korleis dei ser ut, men om Tom skulle gjetta ville han tenkt at det var ein muslim, sjølv om han kanskje ikkje ville sagt det høgt.”
Savner hullene
Hvorfor hullene er blitt tettet igjen, får vi kanskje aldri vite; det så ut som en god idé, men som kjent er mange gode ideer aldri blitt noe mer enn det. Likevel savner jeg umiddelbart disse hullene. Med eller uten god grunn. Der hvor de skulle vært, er det nå ord. Og ord har en tendens til å avføde nye ord. Sensurert er på det nærmeste fylt til randen - av ord.
Det har i utgangspunktet form av et slags lærestykke i Brecht-tradisjonen. Handlingene blir fortalt, ikke vist. Illusjonsbruddene kommer tett i tett. Skuespillerne bytter på rollene og er fortellere og aktører om hverandre. Alle, også de såkalte muslimene, spilles av de helhvite, helnorske skuespillerne. Distansen etableres altså øyeblikkelig – og blir der.
Men der Brechts lærestykker gjerne har en distanse i selve det fortellermessige rammeverket, er fortellingen(e) i Sensurert velkjent for de fleste av oss. Ja, et stykke på vei vil jeg påstå at det, i motsetning til flere av Kim Atle Hansens tidligere stykker, er et direkte avtrykk av virkeligheten. Her presentert som hypotese.
Allemannseie
Det sies ofte at i politikken er for eksempel to måneder lang tid. Prosessen fortsetter, det diskuteres, aksjoneres, legges fram nye forslag, ja, hele diskursen kan forandre seg og skifte retning. Og plutselig er det som for to eller tolv måneder siden var vanskelig og kontroversiellt blitt allemannseie eller akterutseilt.
Nå er det over to og et halvt år siden Kim Atle Hansen vant Dramatikerforbundets scenekunststipend. Tematikken er ikke blitt mindre aktuell, tvert imot. Men kanskje nettopp derfor står et teaterstykke som er til de grader knyttet opp mot en bestemt aktuell problematikk, som diskuteres helkontinuerlig, høyt og lavt, i fare for å overflødiggjøre seg selv. Ikke fordi det er dårlig skrevet, men fordi det ikke bringer inn noe nytt. Det er ingen regel som sier at man i teatret ikke kan ”sample” andres uttalelser og sette dem sammen på nye måter for slik å skape ny dynamikk og nye sammenhenger. Men her er det som om Hansen har nøyd seg med en direkte avspeiling av en eller flere samtaler som allerede pågår.
Kai Johnsen
Mange vil forbinde navnet Kai Johnsen med en som roper høyt og slår hardt i den offentlige teaterdebatten. Men som regissør er han en mester i å få fram nyansene og utnytte pausene, de små lommene av stillhet, for alt de er verdt.
Også her har han valgt et minimalistisk, nærmest scenografiløst uttrykk. Vi er aldri i tvil om at vi befinner oss på scene 3 i Det Norske Teatret. Men det er som om den potensielle rytmen og det potensielle teatrale refleksjonsrommet begraves i ordflommen.
Å regissere er det muliges kunst. Antakelig har Johnsen og skuespillerne fått det maksimale ut av denne teksten, med skiftningene i skuespillernes ståsted og rollefordeling, det skiftende lyset og de få rene sceniske innslagene og ablegøyene de har klart å presse inn i Kim Atle Hansens tell don´t show-tekst.
Spillbart?
Er dette spillbart, var visstnok et spørsmål som ofte ble stilt før arbeidet med selve forestillingen begynte. Jeg er ikke sikker på om det ferdige resultatet har gitt et positivt svar på det. Men leses innenat og høyt kan det definitivt, med utbytte.
Men jeg savner altså sprekkene, hullene, pausene. Slik jeg har sett dem i flere av Kim Atle Hansens tidligere stykker, hvor rytmen i teksten er roligere og inneholder flere kadenser, pauser og musikalske mellomspill. Forfatteren har tidligere vist at han, i sin tørre, distanserte form, også har en poetisk og musikalsk åre. Den så jeg ikke så mye til her.
I rollene: Eivin Nilsen Salthe, Espen Reboli Bjerke, Oddgeir Thune, Kikki Stormo, Birgitte Larsen
Regissør: Kai Johnsen, Dramaturg: Ola E. Bø, Inspisient: Hedda Haaland, Kostymekoordinator: Sara Engstrøm, Rekvisittkoordinator: Åse-Berit Litleskare, Sceneansvarlege: Trygve Ildahl og Pelle Dengsø
Scenekunst.no 24.11.14
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar