mandag 23. mars 2015

Politisk - med god grunn


Göteborgs stadsteater
Teater Smuts startar punkband
Gästspel 3 - 4 mars, Nya Studion


For noen uker siden skrev redaktør Hild Borchgrevink om kjedsomheten ved baklengs venting. Om hvordan tekstteater kan kjennes som om ”det roper ting til deg med utestemme lenge etter at du har forutsett hva som vil bli ropt”. Hun hadde ved en tilfeldighet sett forestillingen Sufflören på Dramaten i Stockholm og konstatert at den gledelig nok ikke gikk i den fella. Dette hadde selvfølgelig med skuespilleren Andreas Olssons egenproduserte tekst å gjøre, men også med hans virtuositet.

Ja, virtuositet. Men i denne sammenhengen forstått som det motsatte av det Verk produksjoners Fredrik Hannestad her på scenekunst kritiserte regjeringens nye kunstpolitiske satsing, Talent Norge, for å bygge opp under: En hensiktløs virtuositet som utøveren skjuler seg bak. En virtuositet for virtuositetens egen skyld.

Poenget er at ekte virtuositet er der av en grunn. Sånn sett er virtuositetens fremste oppgave å oppheve seg selv.

Politisk teater
Nylig opplevde jeg noe liknende. Noen tok meg med til Göteborg for å se et kompani jeg aldri hadde hørt om framføre en forestilling jeg, utfra omtalen og mine egne forutsetninger, neppe ville gått og sett.

Dette har sammenheng med en godt rotfesta skepsis til såkalt politisk teater, eller: Teater som kaller seg politisk. Jeg falt i gryta som ung og har helt siden den gangen kavet med å komme meg opp av den. Ikke fordi jeg har noe imot teater med politisk innhold, men p.gr.a. den ulidelig klisjébefengte påståeligheten som ligger bak den pompøse erklæringen om at Dette Er Politisk Teater. I likhet med visse former for virtuositet er begrepet bedre egnet til å skjule seg bak enn til for eksempel å avsløre korrupsjon.

Umiddelbart kan en forestilling med undertittelen ”Motståndsstrategier i ett fascistiskt Europa” se ut som det. Og som om det ikke var nok skilter Teater Smuts startar punkband i programmaterialet med slagord som ”Kampen fortsätter!” og ”Krossa fascismen!”.

Det er fristende og fort gjort å på forhånd klistre dette til den her i Norge så mye omtalte latterlige svenske politiske korrektheten; den som stryker begrepet negerkung fra Pippi Långstrump, den som får den svenske regissøren Sofia Jupiter til å erklære at Torbjørn Egners Kardemommeby har et kvinnesyn og en mangel på mangfold som er skadelig for barn, samt en ideologi som nærmer seg det høyreekstreme.

En annen historie
Men det er også fort gjort å glemme at Sverige, til tross for det nære naboskapet, har en ganske annen historie enn Norge. Jeg skal ikke gå langt tilbake i tid her, bare minne om at Sverige både har en lengre historie med innvandring og flerkultur, har en mer aggressiv ytre-høyreside, et mer polarisert debattklima, og dessuten har for vane å slippe inn et betydelig større antall flyktninger. Her hjemme ristes det hyppig på hodet over naive svensker som gjør noe så far fetched som å ta til seg ti ganger så mange syriske flyktninger som Norge, i en tid der deres egne ungdommer må til Norge for å få seg jobb.

”Det känns skönt att komma hem”, sa den svensk/iranske venstrepolitikeren Ali Esbati da han i fjor, etter mange år i Norge, hadde flyttet hjem til Sverige. Det han i virkeligheten sa var at det var deilig å komme seg vekk fra det norske post-22. juli-klimaet. Det som underforstått sa at det er ikke lov å være sint. Etter 22. juli var det for eksempel ikke lov å henge bjella på Fremskrittspartiet. Her skulle vi holde sammen i sorgen og ikke lufte upassende meninger om politikk og sånn, dette gjaldt også de som selv var på Utøya, som Esbati var, da morderen gikk løs. ”I Norge finns ingen plats för vrede”, skrev han i Dagens Nyheter. En mangel på vrede som i realiteten fungerte som en tildekking og legitimering av en annen type ”vrede”; rasistiske understrømmer i det norske samfunnet. I Sverige er begge sider mer synlige: ”Här tar vi plats i debatten på ett annat sätt. Här är det rum for ilskan. Tre år senare inser jag att jag behövde det rummet för att få andas lättare. Jag hoppas att det kan kämpas fram också i Norge”, skrev Esbati.

Med dette som bakgrunn blir det lettere å forstå hva som kan få en ung svensk teatertrupp til, i fullt alvor, å smelle til med et hardtslående stykke propaganda. Og det blir tilsvarende lettere å forstå hvorfor en liknende forestilling i øyeblikket ikke hadde vært mulig i Norge.

Agitprop
Teater Smuts startar punkband er noe så sjeldent som et klassisk stykke agitprop-teater av typen ”Levende aviser”. Forestillingen inneholder ingen fast historie men speiler en aktuell debatt og kamp gjennom en rekke ulike verbale, fysiske og musikalske innslag.

Fenomenet Levende aviser oppsto først i Sovjetunionen etter revolusjonen som et opplysningstilbud til de mange analfabetene. Avisene ble rett og slett lest opp fra scenen, men det utviklet seg raskt til en egen kunstnerisk sjanger der stoffet ble fysisk visualisert. De få intense årene etter revolusjonen, før stalinismen etablerte sitt hegemoni, ga grobunn for en sjelden allianse mellom folket og avantgarden. Dette gjaldt på alle kunstneriske områder; scenekunst, film, billedkunst, litteratur. Det ble eksperimentert, kontinuerlig og overalt. Det usette og uhørte ble tatt imot av publikum på en måte vi verken har sett eller hørt siden, noe som må skyldes nærheten til den revolusjonære prosessen og den hverdagen som omga folk.

Det er denne mer eller mindre glemte tradisjonen Teater Smuts knytter seg til. Dette er folk som kan sitt fag. Bortsett fra enkelte musikalske utglidninger kan de ikke tas på verken det tekniske eller det kunstneriske. Og heller ikke faktagrunnlaget for det de framfører. Både statistikk og sosiale og politiske fakta blir brukt for å plassere Sverige midt i den spenningsfylte europeiske virkeligheten her og nå.

Fascismens framvekst
Gjennom stiliserte, rytmiske samtaler skuespillerne imellom, basert både på egne erfaringer og sitater fra mediene, blir det innholdsmessige bakteppet i denne nesten scenografiløse forestillingen tegnet opp. Det dreier seg om den åpne og skjulte fascismens framvekst i Europa og det klimaet som danner grobunn for den. Intensiteten og tempoet er høyt, som om det står om livet, noe det jo gjør. Et nedstrippet gitar/bass/trommer-band kommenterer innimellom gjennom egenproduserte låter. Fysiske opptrinn, dans, talekor, og nennsom videomanipulering på bakveggen skaper stor variasjon midt oppi den klare, enkle tendensen i denne forestillingen.

Underveis var jeg redd det hele skulle ende opp i knytta never og kollektiv avsynging av Internasjonalen. I stedet var det de personlige bekjennelsene det dreide seg om: Hvordan forholder jeg meg i hverdagen? Hva gjør jeg (ikke du) for å bekjempe den framvoksende høyreekstremismen?
Dette siste kan raskt avfeies som PK-moralisme. Men her kom det som en overraskende og intelligent scenisk manøver, som forestillingen inneholder mange av. Motstandsstrategiene er det du og jeg som er bærere av. De kan ikke overlates til den politiske og intellektuelle eliten.

Med god grunn
Teater Smuts har eksistert i over ti år og ser ut til alltid å ha hatt en aktivistisk tilnærming til det de produserer. Men slik formulerer de sitt program:

Vi arbetar visuellt, musikaliskt och nyskapande.
Vi spelar bara specialskrivna eller egenskapade verk.
Vi gör dans, vi gör teater, vi gör performance och vi är sällan renläriga.
Vi gör långa föreställningar och vi gör korta.


Resten overlater de til den enkelte forestilling, og til publikums reaksjon på den.

Teater Smuts startar punkband er så politisk som det er mulig å bli. Med god grunn.


Göteborgs stadsteater
Teater Smuts startar punkband
Gästspel 3 - 4 mars, Nya Studion

Medverkande: Paloma Winneth, Samuel Sjunnesson, Misagh Sharifian, SaraBeata Hagström, Cajsa Godée, Sara Eriksson
Regi: Kristina Wejstål
Dramaturgi: Maria Jansson Gunnman
Scenografi, ljus: Oskar Ekstrand
Producent: Kristina Eriksson, SaraBeata Hagström
Kompositör: Pär Hagström, SaraBeata Hagström

Scenekunst.no 11.03.15  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar