Tidenes beste Georg Johannesen-seminar er over, og med det trekker jeg meg gradvis ut av arrangementskomiteen, som jeg har vært medlem av i fem år. I den anledning har jeg funnet fram en nekrolog over Georg Johannesen (22. februar 1931 - 24. desember 2005) jeg skrev i januar 2006 i Bok og bibliotek da jeg var redaktør der:
Det er ikke i Bok og biblioteks ånd å trykke nekrologer. Spør ikke hvorfor. Det bare er sånn. Denne teksten må derfor betraktes som unntaket som bekrefter regelen.
Georg Johannesen er død. Det er dumt at noen som har mer å by på dør. Tomheten og stillheten etterpå blir enda mer tom og stille. Det er lettere å gråte ut sin sorg for eksempel når noen endelig får fred etter et langt og smertefullt sykeleie. Likevel hadde det vært enda dummere om han hadde dødd etter lengre tids tiltakende taushet og glemsel. Nå sjokkerte han oss igjen og det kommer vi til å huske ham for.
Han er blitt minnet vidt og bredt, i flere omganger, i mange forskjellige massemedier. To aviser som han pr. tradisjon hadde et i det minste anstrengt forhold til, Klassekampen og Dagbladet, har hedret ham gjentatte ganger. Regjeringen sendte selveste Øystein Djupedal til bisettelsen.
Noen vil antakelig hevde at det bekrefter den mekanismen som Georg Johannesen gjentatte ganger gjorde oppmerksom på: At institusjonene, enten vi vil eller ikke, trekker ut tennene våre, tar oss inn i varmen og gjør oss til kosebamser eller hoffnarrer.
Jeg vil hevde at det viser at han beholdt kraften helt til det siste, selv om eller på grunn av at det er lenge siden han sluttet å forholde seg til offentlig norsk diskurs. Georg Johannesens posisjon var eksilets. Han var en norsk dissident, motstandsmann og åndelig geriljakriger som slo til mot målet med nådeløs presisjon for deretter å trekke seg tilbake. Det er feil å hevde at han, som Jon Hustad skrev i Klassekampen, ikke ”involverte seg”. Men han gjorde det på egne premisser. Han valgte å avstå fra å gjenta og bekrefte det alle andre er enige om: At det gode er godt og det onde ondt. Hans utgangspunkt var at det hadde null verdi dersom det ikke førte til økt innsikt.
Tu Fu
I år 770 ble den kinesiske dikteren og embetsmannen Tu Fu funnet i en tempelruin etter en storm, glemt, utsultet og utmattet, og feiret til han døde av det. 9. januar i år ble Georg Johannesen, Tu Fus norske oversetter, minnet i Bergen, i nærmere et døgn, av familie, venner, kolleger og andre. Det startet på formiddagen i Korskirken, ribbet for kors og prester, og fortsatte til langt på natt på private og offentlige, arrangerte og spontane tilstelninger over store deler av bykjernen. Det var en trist og ekstatisk fest til ære for en mann hvis innflytelse var, er og blir mye større enn det kan synes som.
Så hvorfor skrive om han i Bok og bibliotek?
Blant annet fordi ingen kunne, som han, gjøre teksten til handling. Hans poesi og prosa var nesten alltid o v e r s k r i d e n d e. ”Du skal ikke bedrive metafor”, sa den avdøde SV-dronninga Hanna Kvanmo fra Stortingets talerstol, og gjorde nettopp det. Georg Johannesen overskred rammene for metaforbruken, ved at metaforen så å si opphevet seg selv og derigjennom fikk en kraft tatt direkte ut av den virkeligheten den kommenterte. Strengt tatt er det det som er meningen med metaforer, men dessverre ingen selvfølge. I 1999 ble SV-leder Kristin Halvorsen frivillig eller ufrivillig tvunget til å akseptere NATOs bombing av Kosovo. Høsten samme år var Georg Johannesen gjest i NRK, hos Fredrik Skavlan i snakkeprogrammet ”Først og sist”. Han var invitert i forbindelse med sitt comeback som lyriker med utgivelsen av Ars Vivendi. Som del av et resonnement om retorikk sa han, sitert etter hukommelsen: ”Kristin Halvorsen var flyvertinne på NATOs bombefly over Kosovo”. En sånn fortettet presisjon var han ganske aleine om.
Om den norske tenkemåten
For meg begynte det med Om den norske tenkemåten i 1975. Da var jeg 20 år gammel, og hadde, siden 1971 vært lidenskapelig deltaker i den store politiske vekkelsen som Vietnamkrigen og EEC (EF/EU) hadde skapt. Jeg ble sugd inn i det partipolitiske kjølvannet etter folkeavstemningen i 1972, deltok på marxistiske studiesirkler, demonstrerte, sto på stand, hadde langt hår, drakk urtete, gikk i busserull og var grei med jentene. Det var likevel noe som ikke stemte. Jeg fikk det ikke helt til. Jeg forsto ikke språket; verken marxologiske venstreutlegninger fra de kommende sosiologene og statssekretærene, eller det myke ”jamen-så-gjør-noe-da-og-vi-må-tenke-på barna”-språket fra damer med lilla tøybleier på hodet. Med det som bakgrunn ble møtet med Om den norske tenkemåten et sjokk – og en befrielse. I stedet for å snakke om dialektikk og marxisme hadde jeg funnet en som praktiserte det. Med Georgs egne ord: Gå ikke til kilden, gå til nærmeste spring. Fra et opprørsk venstreståsted kritiserte han venstresida for å være for idealistisk, for virkelighetsfjern. Han ville ha mindre damesak og mer politikk. Han ville ha færre demonstrasjoner foran USAs ambassade og flere foran Det Hvite Hus på Marienlyst. I stedet for teachin om Vietnam ville han ha teach inn om Norge. Han påpekte det syke i at ”lekre 19-årige norske studiner satt og klappet for den kinesiske atombomben på en leir som den norske stat hadde lånt dem.”
Han bød på en innsikt som var ett med språket. Ord var ikke lenger bare ord. I Georgs skrift og tale ble de handlinger: ”Jeg er glad/ jeg ikke kan være/ utenfor min hud/ Når de torturerer fanger i Algerie/ gjør det ikke ondt/ og når de skyter dem etterpå/ blør jeg ikke/ Om fluene sitter i øyekroken/ til en blind tigger i Delhi/ kan min pike si: Du har pene øyne/ og når annethvert spebarn dør/ i annethvert land/ kan jeg tenke:/ Jeg vil ha barn med henne”. (Annen glede/ Et dikt om tid/ Dikt 1959).
Høst i mars
Debutromanen hans, Høst i mars fra 1957, leste jeg i filler i løpet av 70-tallet. I bokhylla mi står et noenlunne intakt eksemplar som jeg kjøpte av Georg Johannesen på et debattmøte i regi av NKP i 1988. For å komme ut av Gyldendals klør hadde han kjøpt opp restopplaget av sine egne bøker og solgte dem billig overalt hvor han var. På første side står en dedikasjon: ”En roman om terrorisme! Georg Johannesen…..1988”. Det var en terrorisme på flere plan, som ”passet” inn i 70-tallets terrorbalanse, følelse av fremmedgjøring, maktesløshet og apati. Det var Baader Meinhofs og kvinnefrigjøringens tiår. Politikk og kjærlighet ble sauset sammen på en måte som ødela begge deler. Høst i mars beveger seg i dette spennet - mellom kjærlighet og terrrorisme, ungdom og voksen, fortidens konvensjoner mot nåtidens levende liv. Det er en ”klassisk” historie om umulig kjærlighet, slik (uten sammenlikning for øvrig) Romeo og Julie, West Side Story og Ronja Røverdatter var det og som nå er tema for så mange bøker og filmer med hovedpersoner som heter for eksempel Nariman, Ayaan og Jasmin. Før påsken 1976 lånte jeg bort Høst i mars til en medstudine som jeg hadde et godt øye til. Da jeg kom tilbake etter ferien falt hun meg lidenskapelig og gråtende om halsen. Hun og jeg ble aldri kjærester, men slik knyttet hun meg nærmere til Georg!
”…Jeg er trist, trist over at det over hans grav uopphørlig strømmer en virkelighet som han ikke lenger kan gjengi…Så beskjeden som han var er ingen”, sa Anna Seghers om Bertolt Brecht. Det samme kan sies om Georg Johannesen.
Beskjedenheten viste seg i bl.a. følgende fra hans etterord til gjendiktningen av Tu Fu (712-770):
Om kinesisk lyrikk
Kinesisk lyrikk er knyttet til skriftbildet på en måte som lett gjør alle oversettelser til kommentarer. Diktet ”Historien” av Tu Fu ville antagelig på norsk ta seg best ut slik:
BRK HMK
Kommentert og oversatt ville resultatet bli noe sånt:
Historien Et dikt av Tu Fu
Blå røk viser at det her vil bli krig Hvite knokler viser at det her har vært mennesker
Med et forsøk på å gjengi originalens kraft kunne ”Historien” kanskje oversettes med følgende seks ord:
Blå røk: Krig Hvite knokler: Mennesker
Beskjedenheten som ligger i disse linjene mangedobler sjokket over å kjenne kraften i dette ”forsøket”. Mange vil riste på hodet over en påstand om at Georg var ”beskjeden”. Han snakket hele tiden. Om alt. Om Thukydid, fasanenes dumhet i forhold til hønene, Epikur, den spesielle floraen rundt Kjørkelvik, Jens Stoltenberg, Absalon Pedersøn Beyer, de blonde jentene på vestlandskysten (Mia Gundersen og Marilyn Monroe) og ikke minst: Han leste dikt mens tårene rant, uhindret. Også jeg som tidligere knapt torde nærme meg fordi jeg trodde han var en skummel kyniker som antakelig ville betrakte meg som en idiot!
Bok og biblioteks skribent Henning Bergsvåg, som står bak vår serie med forfatterintervjuer, hadde en intervjuavtale med Georg Johannesen. Den avtalen kan han dessverre ikke holde. Men skriftene hans er her, tilgjengelige for enhver.
Utvalgte overskrifter fra Dagbladet 3. januar 2006:
Stor økning i heiagjeng-relaterte skader
Sjarmklump med harryfaktor
Jakter på bleietyv med sexmotiv
Chris Erichsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar