
Del 2
Av og til kan det være nødvendig å bruke store ord, særlig når man er liten og en smule oversett. Det klinger litt som ”10 dager som rystet verden” (Den russiske revolusjonen) eller ”The day the earth stood still” (Da jorden fikk besøk fra verdensrommet). Men hvorfor ikke? BIT Teatergarasjen har ingen grunn til beskjedenhet. Selv fikk jeg kun med meg de tre-fire siste dagene av Meteorfestivalen, noe jeg opplevde som en fullverdig festival i seg selv. Antakelig ville jeg hatt den opplevelsen nærmest uansett hvor i programmet jeg hadde begynt og sluttet. Det må være det som er den store fordelen med å ha et så tydelig kunstnerisk og programmatisk grunnlag å stå på som BIT har. Og ikke minst: Kontinuiteten. Det miljøet som sto bak oppstarten i 1983 er langt på vei intakt, samtidig som det stadig blir utfordret av yngre folk. De trenger ikke å finne opp kruttet på nytt hver gang. Ansvaret for det faglige programmet er overlatt til ei jente som aldersmessig kunne vært grunnlegger Sven Åge Birkelands datter. Men Karoline Skuseth har gått i skole hos BIT og Meteorfestivalens åndelige far, Knut Ove Arntzen, professor i teatervitenskap på Universitetet i Bergen. Arven er ivaretatt!
Likbål
Jeg går omtrent rett fra toget til The Pyre (Likbålet) med Giselle Vienne, fransk/østerriksk koreograf, regissør og billedkunstner. Midt i en avlang og fargerikt opplyst, discoaktig speilhall står en kvinne (Anja Röttgerkamp). Hun danser - eller gjør hun? - med langsomme, til dels robotaktige bevegelser. Som en marionette. Hun beveger seg – og kommer ikke av flekken. Hun er en kropp fanget i seg selv, til et lydspor og en scenografi preget av den samme statiske dynamikken. På det franske, nasjonale dukketeaterakademiet lærte Giselle Vienne å gi liv til døde dukker. Her har hun så å si gått den motsatte veien. Det er sjeldent jeg synes det går an å bruke det, kanskje forslitte, wagnerske begrepet Gesamtkunstwerk om en forestilling. Men her våger jeg meg frampå. I den grad BIT og Meteor har en kunstnerisk/ideologisk grunnsetning må det være ”likestilt dramaturgi”. I mitt møte med Giselle Vienne får disse to begrepene den samme betydningen.