Det mest samtidige sted på jorden 10 dager i oktober

Meteorfestivalen Bergen, oktober 2013
Del 2

Av og til kan det være nødvendig å bruke store ord, særlig når man er liten og en smule oversett. Det klinger litt som ”10 dager som rystet verden” (Den russiske revolusjonen) eller ”The day the earth stood still” (Da jorden fikk besøk fra verdensrommet). Men hvorfor ikke? BIT Teatergarasjen har ingen grunn til beskjedenhet. Selv fikk jeg kun med meg de tre-fire siste dagene av Meteorfestivalen, noe jeg opplevde som en fullverdig festival i seg selv. Antakelig ville jeg hatt den opplevelsen nærmest uansett hvor i programmet jeg hadde begynt og sluttet. Det må være det som er den store fordelen med å ha et så tydelig kunstnerisk og programmatisk grunnlag å stå på som BIT har. Og ikke minst: Kontinuiteten. Det miljøet som sto bak oppstarten i 1983 er langt på vei intakt, samtidig som det stadig blir utfordret av yngre folk. De trenger ikke å finne opp kruttet på nytt hver gang. Ansvaret for det faglige programmet er overlatt til ei jente som aldersmessig kunne vært grunnlegger Sven Åge Birkelands datter. Men Karoline Skuseth har gått i skole hos BIT og Meteorfestivalens åndelige far, Knut Ove Arntzen, professor i teatervitenskap på Universitetet i Bergen. Arven er ivaretatt!

Likbål
Jeg går omtrent rett fra toget til The Pyre (Likbålet) med Giselle Vienne, fransk/østerriksk koreograf, regissør og billedkunstner. Midt i en avlang og fargerikt opplyst, discoaktig speilhall står en kvinne (Anja Röttgerkamp). Hun danser - eller gjør hun? - med langsomme, til dels robotaktige bevegelser. Som en marionette. Hun beveger seg – og kommer ikke av flekken. Hun er en kropp fanget i seg selv, til et lydspor og en scenografi preget av den samme statiske dynamikken. På det franske, nasjonale dukketeaterakademiet lærte Giselle Vienne å gi liv til døde dukker. Her har hun så å si gått den motsatte veien. Det er sjeldent jeg synes det går an å bruke det, kanskje forslitte, wagnerske begrepet Gesamtkunstwerk om en forestilling. Men her våger jeg meg frampå. I den grad BIT og Meteor har en kunstnerisk/ideologisk grunnsetning må det være ”likestilt dramaturgi”. I mitt møte med Giselle Vienne får disse to begrepene den samme betydningen.

Hjemløs grunnmur

Meteorfestivalen, Bergen, oktober 2013
Del 1

En gravid kvinne på leting etter et sted hvor hun kunne bygge rede, lærte meg en gang at det ikke er nok at stedet du leter etter er fint. Like viktig er det hvordan du kommer deg dit.

På vei over fjellet i tog ble jeg minnet på hvorfor jeg en gang flyttet til Bergen. Vel framme ble jeg minnet på hvorfor jeg flyttet derfra. Ingen steder er høstmørket og høstregnet og høstkulda mer gjennomtrengende. Her gjaldt det å komme seg vekk før jeg selv ble trukket ned i det samme mørket. Men da jeg ankom pensjonatvert Kristian på Klosterhaugen ble jeg igjen minnet på hvorfor jeg tross alt holdt ut i nærmere 7 år. Han er selv fra Sørlandet, men i likhet med alle andre som kommer over sjuårskneika er han blitt naturalisert bergenser. Det er noe med kombinasjonen av laidback toleranse og temperament, kort sagt selvoppholdelsesdrift, som det krever å bo i en sånn by. Og da jeg, etter å ha vandret i regnet langs hele det gamle verftsområdet på Nordnes, trådte inn i lunheten i den gamle sardinfabrikken, var alt det mørke og triste og våte glemt.

Kulturell grunnmur
Bergen er byen hvor byrådslederen erklærer at en hjemløs, avantgardistisk scene er en del av den kulturelle grunnmuren. Det er mulig det ligger en god porsjon dårlig samvittighet gjemt i de ordene. I 2008 ble BIT Teatergarasjens lokale på Nøstet revet, og siden da har teatret levd en nomadisk tilværelse rundt omkring i byen i alle tenkelige og utenkelige lokaler. Det er likevel vanskelig å tenke seg noe annet sted hvor en sånn uttalelse hadde vært mulig. Siden starten for 30 år siden er BIT Teatergarasjen jevnlig blitt hetset, latterliggjort og forsøkt marginalisert, men det er nettopp ved å holde fast på sin særhet og fremmedhet at teatret har oppnådd respekt og er blitt en del av byen og dens ”grunnmur”. Akkurat det er en såre enkel mekanisme, nærmest en naturlov, men dessverre i altfor liten grad en leveregel.

Teatersjef siden starten, Sven Åge Birkeland, mener da også at Teatergarasjen aldri kunne vokst fram noe annet sted enn i Bergen. – Her får man både motstand og engasjement. Det samme skjer ikke i Oslo. Kaster du en ball her, får du den tilbake rett i fleisen. Alle diskusjonene er en velsignelse. Her er det plass til meningsbrytning, sa han til Bergens Tidende i anledning 30 års-jubileet. Et jubileum som nå har vært kraftig markert ved nok en ti dager lang festival hvor alt, det vil si ingenting, har vært som vanlig.

Det vanlige her manifesterer seg i Teatergarasjens trofasthet mot det uvanlige: Meteorfestivalen er en tverrkunstnerisk festival hvor teatret blir supplert, utfylt, kontrastert og utfordret av dans, musikk, billedkunst, poesi, film, 3D og så videre. Men egentlig er en sånn språklig sjangerinndeling for lengst blitt forbigått av den virkeligheten som Teatergarasjen har etablert som sin egen. Der mange andre sliter med å forstå og definere seg selv i forhold til begreper som for eksempel ”postdramatisk”, har Teatergarasjen ganske enkelt opphøyd det til dagligliv, eller om man vil, sin egen grunnmur. 

Syk kjærlighet

Nationaltheatret
Styrtet engel
av Per Olov Enquist

Skuespillere:
Emil Johnsen, Petronella Barker, Frøydis Armand, Eindride Eidsvold, Nils Bech, Ingrid Margrethe Beier, Marte Wexelsen Goksøyr, Sebastian Tjørstad, Kristoffer Rodriguez
Regissør: Kjersti Horn
Scenografi og kostymer: Erika Magnusson
Lysdesign: Øyvind Wangensteen
Lyddesign: Erik Hedin
Maskør: Greta Bremseth
Dramaturg: Njål Mjøs
Komponist: Erik Hedin

Å gi seg i kast med å regissere teater vil – eller bør – alltid, på ett eller flere nivå, innebære en risiko.
For Kjersti Horns vedkommende er risikoen ofte svært personlig ladet, med bakgrunn i et såkalt utenforskap som hun selv er vokst opp med i kraft av sitt eget fysiske handicap og et spørsmål som går igjen fra forestilling til forestilling: Er jeg verd å elske?

I dette tilfellet inkluderer risikoen også at Per Olov Enquists roman Styrtet engel er en så genuint litterær tekst i sin egen rett. Et fullendt verk som aldri har bedt om å befinne seg noe annet sted enn på de 106 sidene hvor den har vært siden den kom ut i 1986.

Unntak
Boken representerer også et unntak i Enquists forfatterskap, blitt til som den er i en periode da forfatteren ikke gjorde stort annet enn å drikke og daglig kun var i stand til å jobbe noen få timer rundt daggry da alt, med forfatterens egne ord, framsto ”klart och skarpt, som efter ett häftigt regn”. Dette nedfeller seg helt konkret i språket: I disse fortettete øyeblikkene puster Enquist fram sitt eget ansikt (med et uttrykk lånt fra boka) mens han skriver – og han måtte antakelig gjøre det fort, før alt forsvant igjen. Mange setninger gjentar han flere ganger, kanskje for å holde dem fast til papiret, for å forsikre seg om at de ikke forsvant inn i den tåka som han visste kom til å komme snart?

Jeg har lest Enquist siden tidlig på 70-tallet, da jeg tilfeldigvis snublet over tekstsamlingen Beretninger fra de innstilte opprørenes tid. Og tvers gjennom hele hans forfatterskap, enten det dreier seg om romaner, essays, noveller eller dramatikk flyter dette språket som han er ganske aleine om. Et destillert, poetisk ladet språk som for meg var svaret på det mange av oss søkte etter på det sterkt politiserte 70-tallet: Et språk som kom innenfra, som favnet mer enn det snevert politiske. Og ikke minst: Et språk som ga blaffen i programmessige erklæringer om optimisme og framtidstro. Litt av det samme forholdet hadde jeg til Georg Johannesens roman Høst i mars fra 1957. Begge har noe av den samme sorgfylte, impresjonistiske stemningen, en stemning som sier: Det er over. Du kan håpe så mye du vil og fortsett gjerne med det, men det forandrer ikke på det grunnleggende: at det er over. Man skal ikke prøve å forklare kjærlighet ”men vem var vi om vi inte försökte?” som Enquist skriver både i Styrtet engel og Boken om Blanche og Marie. 

Trøst fra oven
Midt på 80-tallet tok et kjærlighetsforhold slutt i livet mitt. Kort tid etter kom Styrtet engel, som en trøst sendt fra oven. Jeg sendte boka til hun som det var slutt med. Jeg visste ikke hvorfor, jeg bare gjorde det. Kanskje for å vinne henne tilbake?

Men hun skjønte umiddelbart hvorfor, utfra den sentrale liknelsen i boka om Pascal Pinon som bar sin elskedes hode på sitt eget hode, slik gruvearbeideren bærer sin lykt. Jeg skjønte da at det viktigste ikke var å vinne henne tilbake men bare å få hennes bekreftelse på at sånn hadde hun det også. Og at det ikke nødvendigvis er slutt når det er slutt.

Pinon er en av flere ekstreme skapninger som befolker dagbokskriveren Enquists univers og fantasi i Styrtet engel. Historiene flyter drømmeaktig inn og ut av teksten, som skiftende brikker i et stort puslespill som forfatteren strever med å legge i forsøk på å få ting til å henge sammen. Felles for disse parallelle historiene er at de alle handler om det vi med Hans Jæger kan kalle syk kjærlighet, eller umulig kjærlighet. Og at ingen av figurene framstår med sin egen stemme, men filtreres gjennom fortellerstemmens egen ensomme fabulering. Men i Kjersti Horns versjon blir de revet løs fra teksten og gjort om til replikker og fysiske aksjoner hos rollefigurene. Det kan ikke gå bra. Eller kan det?

Lyden av de døve

Enaktere på tegnspråk
Teater Manu lørdag 28. september 2013 
Lesning av seks enaktere skrevet av Hilde Haualand, Megan Matovich, Odd-Inge Schrøder, Dag Lindeberg, Torill Zahl og Hilde Holtsmark.
Konsulenter: Kai Johnsen og Liv Heløe
Regi: Kai Johnsen

En gang for mange år siden oppsøkte jeg Nadderud stadion i Bærum for å overvære en landskamp i fotball mellom Norge og Nederland. Ung, distré og utlending som jeg var hadde jeg ikke lest plakaten i detalj, noe som skulle forklare hvorfor jeg var så uforberedt på denne underlige opplevelsen. Det var merkelig stille på stadion. Tribunene var glisne og i den grad det ble sagt noe var det på en uartikulert måte. Når dommeren blåste reagerte spillerne ofte ikke, men bare fortsatte å spille ball. En gang ble det jublet hemningsløst, og det var på den hollandske benken da laget deres scoret. Jeg så meg omkring og fikk øye på en kjenning som var ute i samme ærend, men han hadde på forhånd skaffet seg rede på at det dreide seg om fotball for døve.

En liknende opplevelse var det å komme inn i en foajé full av tause, gestikulerende mennesker på Teater Manu i Oslo. Jeg stilte meg i et hjørne og observerte – og lyttet til lyden av de døve. Det finnes ikke maken.
 
Om å være døv
Gjennom sin tolvårige eksistens har det prisbelønte Teater Manu markert seg som et åpent, uforskende laboratorium for scenekunst. Det er et teater som bruker tegnspråket som en integrert del av det sceniske uttrykket, samtidig som det også alltid brukes stemme for oss som hører. Et godt eksempel er Jeg var Fritz Moen i regi av Kjersti Horn, satt opp for to år siden i samarbeid med Riksteatret. En forestilling som ”forteller historien på en måte som bare kan gjøres på teaterscenen”, slik Therese Bjørneboe skrev i Aftenposten. Dette gjør Teater Manu til et unikt prosjekt med evne til å nå langt utover de døves egne rekker.

Repertoaret har gjennom årene variert mellom klassikere og ny norsk og utenlandsk dramatikk. Men nå har teatret for første gang tatt sjansen på å invitere en rekke uerfarne dramatikere til å skrive enaktere om det å være døv. Seks slike enaktere ble presentert i helgen.

Hvor var de alle sammen?

Zoukak Company

Den Internasjonale Ibsenkonferansen
Teater Ibsen, Skien
September 2013

Da den internasjonale Ibsenkonferansen åpnet på Teater Ibsen i Skien fredag formiddag var det 19 – nitten – personer i salen. Noen flere kom til etter hvert, bl.a. en kontingent hardtarbeidende statister fra dramalinja på Skien videregående skole, men ikke en eneste gang i løpet av de to innholdsrike dagene konferansen varte, var salen mer enn glissent besatt.

Det skal mye til for at jeg bruker ordet skandale, men denne gangen er det på sin plass.

De som har programmert konferansen bør ta dette som en kompliment, men tittelen, kvasiakademisk formulert: Theatre between literature and research: What are the relations between documentary and fiction? var i beste fall ufullstendig, i verste fall grovt misvisende.
 
Der det brenner mest
Her var foredragsholdere og forestillinger hentet direkte fra der det akkurat nå brenner mest. Her var en professor i kulturstudier, Sahar Abdel Hakim, som en augustdag i 2011 satt hjemme i leiligheten sin i Kairo og skulle skrive foredrag om kunstens revolusjonære potensial, mens blodet fløt i gatene utenfor. Hun måtte gi opp forsøket på å skrive foredrag og i stedet delta i det hun skulle foredra om, det hun nå kaller ”the so called arab spring”.
 
Med stillferdig glød fortalte hun om hva som foregår under overflaten i det egyptiske samfunnet. - Det blir sagt at ingen har arbeidet i Egypt de siste to åra. Det er på en måte sant, men ikke helt. Alle har vært opptatt med å skape kunst, sa hun. En kunst som freidig og humoristisk tar for seg av Egypts egne kunst og kulturtradisjoner og bruker dem for alt de er verdt, både som selvstendige kunstneriske utrykk og som en del av den uoversiktlige og uforutsigbare revolusjonære prosessen i det egyptiske samfunnet. En prosess hvor kampen mellom gammelt og nytt, islamisme og sekulært demokrati, det militære og sivile samfunnet, bare er en liten del av totalbildet.

Her var regissør Nora Amin, som berettet om hvordan hennes versjon av En Folkefiende vokste så å si direkte ut av brosteinene, om hvordan det ensemblet som framførte den forvandlet seg fra en gjeng frilansere og gjestespillere til å bli et sammensveiset kompani. I lang tid hadde hun brukt all sin tid på å jobbe i gata sammen med en gruppe på 500 aktivister. En folkefiende ble en mulighet til å sette erfaringene fra det arbeidet i system.

Det europeiske borgerskapet
Mot slutten av konferansen snakket moderator Kai Johnsen om vanskelighetene med å engasjere seg i en dramatiker hvis tekster sirkler rundt det europeiske borgerskapets liv og levnet for 150 år siden. Men her hadde Nora Amin brukt Ibsens tekst til å problematisere hendelsene praktisk talt mens de pågår. Kompaniet hennes, Lamusica Independent Theatre group, framførte En folkefiende som en aksjon tatt rett ut av Tahrir-plassen, med et usannsynlig trykk og med selve lyden av revolusjonen konstant tilstedeværende. Her gjorde de tidligere nevnte statistene fra Skien Videregående en flott jobb som høylytt publikum. Problemstillingene som En folkefiende reiser, blant annet kritikken av den ”kompakte majoritet” som i Egypts tilfelle frivillig gikk hen og valgte et autoritært islamistisk regime, kjentes levende og relevante. Ikke bare i en egyptisk kontekst, men også i et Norge i ettervalgsmodus.

Helvete, det er oss selv

Det Norske Teatret
Scene 3

Det normale livet
av Christian Lollike
Omsetjing: Kristin Auestad Danielsen
I rollene:
Ane Dahl Torp
Joachim Rafaelsen
Heidi Gjermundsen Broch
Regissør:
Petter Næss
Dramaturg:
Ola E. Bø



Scene 3 på Det Norske Teatret var glissent besatt dagen etter premieren på Det normale livet. Det er med andre ord ikke nok å hete Christian Lollike og ha skrevet et skandaleombrust stykke med utgangspunkt i Anders Behring Breivik.

Lollike er ellers en betydelig dramatiker i Danmark. I år vant han hele tre Reumertpriser (tilsvarende vår Heddapris). Den ene av dem, Juryens særpris, fikk han for nettopp Manifest 2083, basert på Behring Breiviks ideologiske kampskrift. Forestillingen ble spilt to ganger på Dramatikkens hus i Oslo i fjor høst og kommer sannsynligvis ikke tilbake, selv om den var gjenstand for stor oppmerksomhet da den var her. Til gjengjeld blir den satt opp igjen i København i høst.
Det normale livet er imidlertid noe helt annet.

Kontroll og selvkontroll
Her er de individuelle karakterene erstattet av A, B og C, representanter for et tidsmessig hysteri som mange av oss kjenner oss igjen i. Det handler om kontroll og selvkontroll, om kroppen som kampplass, om vår streben etter det perfekte.

– Eg føler meg forfulgt, erklærer Ane Dahl Torps figur, men hun kan selvsagt ikke gjøre rede for av hvem eller hva. Det viser seg at forfølgeren befinner seg i hennes eget hode. C (Heidi Gjermundsen Broch) tegner og forklarer at det er Innerstasi som er i virksomhet igjen, en slags parallell til Sigmund Freuds overjeg. Her gjelder det å passe på, å sørge for at du aldri slipper taket i din streben etter det riktige og det perfekte.

Selv kjenner jeg ungdommer som sletter bildene av seg selv som de stadig legger ut på facebook dersom de ikke får minst 50 ”likes” i løpet av de første 10 minuttene.

Kates metode

Foto: Kristin von Hirsch

Noen dager før valget dukket det opp et kopiert A4-ark på døra inn til doseksjonen på Dramatikkens hus, med et blekt, grått bilde av en triumferende Margaret Thatcher og påskriften: Johnny Johnson is back with A Dance Tribute To Margaret Thatcher.

Det var valget det skulle dreie seg om denne gangen; og hverdagsprofeten fra pubene i øst-London stilte igjen opp, sammen med sine to tause Birgitter, for å gi oss nordmenn en leksjon fra sitt uuttømmelige reservoar av selfmade visdom. Og ikke minst, en advarsel om at det som nå har skjedd, kom til å skje: Margaret Thatchers fremste disippel i Norge har fått minst en hånd på rattet. Johnny har riktignok ”gjennomsnittsmannens forhold til porno og fotball”, men en ting er han likevel klar på vedrørende Margaret Thatcher: "That bastard broke England's heart." 

Tegneserieversjon 

Kun én forestilling denne gangen, han ble tross alt hentet inn mer eller mindre mot sin vilje. Jeg møter skaperen og utøveren Kate Pendry på huset et par dager etterpå for å snakke om tilblivelsen av karakteren og hennes særegne metode for å skrive dramatikk.   

–  Det startet for ti år siden med en litt tegneserieaktig versjon, Leonard Johnson. Den gangen var det en reaksjon mot drag queen-bølgen, jeg ville skape et alternativ til den. Og så var jeg tiltrukket av det frigjørende potensialet, for meg som kvinne, i det å få lov å spille mann. Bare det å helt skamløst kunne sitte der med skrevende bein var vidunderlig, sier hun.

Virkelighet - hvilken virkelighet?

"Monsters of Reality"
22. - 25.mars 2013
Dramatikkens Hus, Oslo

”En gang skal jeg meditere over sporene av blod i sanden mens det kommer en skoleklasse syngende forbi”
(Cecilie Løveid – fra diktet ”Piken med blå bh")

”Monsters of Reality” var et tettpakket monster av en festival, et stort og tungt løft for Dramatikkens hus, men antakelig enda større og tyngre for initiativtaker Siri Forberg.

I programmet titulerer hun seg med den uambisiøse benevnelsen ”theatrelover”, som antakelig må være et instinktivt forsøk på nedsnakking av dette ambisiøse prosjektet som hun i utgangspunktet ønsket å knytte til sin egen masteroppgave. Noe hun etter eget utsagn allerede hadde gitt opp.
Men hvorfor det? En eller annen gang på 80-tallet tok felespilleren Nils Økland konsekvensen av at han aldri hadde tid til å være på skolen. Han trommet sammen alle han spilte med og arrangerte en stor konsert på kunstsenteret på Høvikodden under tittelen ”Nils stryker til eksamen”. Over scenen paraderte det ene ensemblet etter det andre, spillende alt fra Grieg til balkanmusikk, stringswingpunk, norsk folkemusikk, samtidsmusikk osv., alt med Nils som frontfigur. Salen var full, eksamensjuryen ved Musikkhøgskolen var invitert og hadde ikke annet valg enn å godkjenne oppgaven. Sånn kan det også gjøres, bare man er offensiv og frekk nok. Bortsett fra det var ”Monsters of Reality” offensivt så det holder. Fire dager fullspekket med fagprat og scenekunst, scenekunst og fagprat, salt mat og søt frukt.

Å vise jævelskapen

Torshovteatret (Nationaltheatret)
OSV.
av Johan Harstad. Bearbeidet av Torkil Sandsund og Kristian Lykkeslet Strømskag.

Med:
Rolf Kristian Larsen, Per Frisch, Tone Danielsen, Heidi Goldmann, Per Christian Ellefsen, Vidar Sandem, Anne Marie Ottersen, Jo Adrian Haavind, Nils Golberg Mulvik, Birgitte Larsen

Regissør: Torkil Sandsund
Komponist: Natasha Barrett
Scenografi og kostymer: Dordi Strøm



Nationaltheatret valgte å legge premieren på OSV. til dagen etter stortingsvalget og OL-avstemningen. Kanskje for å linke opp til Lillehammer-OL, som utgjør et sentralt element i forestillingen. Eller kanskje rett og slett for å minne oss om at det fins noe annet og større der ute enn bompengeavgift, dildokjolen til Siv Jensen og VM-kvalifiseringskampen mellom Norge og Sveits, som pågikk samtidig.

Bevisst eller ikke: det virket. Etter fem timer vaklet jeg ut av Soria Moria-bygningen, fylt til randen av krig, folkemord og en familie på kanten av sammenbrudd.

OSV. er resultatet av forfatter Johan Harstads opphold på Nationaltheatret som husdramatiker i 2009. Verket ble utgitt i bokform og nominert til Brageprisen året etter og har tidligere vært framført som iscenesatt lesning.

Festival uten dikkedarer

Norsk Dramatikkfestival
Dramatikkens Hus 23. – 25. august 2013


Norsk Dramatikkfestival har tatt samling, om ikke i bånn, så på Dramatikkens hus. De siste åras ekspandering til scener over hele byen ble en for stor byrde å bære for den lille administrasjonen. Men ingen er lei seg for det, ser det ut til. Samlingen på ett sted gjør at det endelig igjen føles som om man er på festival. Og det kan jo ikke bli feil når stedet heter det det heter.

Festivalen, som arrangeres annethvert år, ble, sammen med bergensprosjektet på Den Nationale Scene, til under tørken på 80-tallet, etter at den ml-ledede kulturbevegelsen gikk i frø og teatrene atter vendte seg mot klassikerne og europeisk dramatikk. Markante dramatikere som Marit Tusvik, Arne Lygre og nå sist Fredrik Brattberg har alle fått sin kunstneriske kickstart på denne festivalen som i år ble avviklet for trettende gang.

Den arrangeres som en konkurranse hvor premien er at vinnerne får enakteren sin oppført, uten dikkedarer og tung scenografi. Denne ”fattige” tilnærmingen skaper god stemning. Vi er der ikke for å vinne penger, heve pokaler eller bli blendet av det siste innen teknologi, men kanskje først og fremst for å lære noe.

Nytt av året var eksponeringen av masterstudenter fra Teaterhøgskolen, i både regi, skuespill og tekst. Ellers var programmet som vanlig inndelt i en ”hovedserie” med fem tekster og ”stuntserien” med tre tekster.

Stuntserien
Stuntseriens forestillinger er, eller skal være, slik navnet tilsier, skapt med et minimum av tid og ressurser. Det påkaller et potensiellt blikk på dem som en slags annensorterings forestillinger. Men sånn trenger det ikke være. I denne sammenhengen skaper det en variasjon i tilnærmingen til tekstene som bretter festivalen ut og på en måte gjør den ”større”. Når det er sagt så var stuntpreget i år minimalt. Kristofer Blindheim Grønskags Kinder K hadde støtte fra Fritt Ord og tre ukers prøvetid i ryggen. Monologen Du ser ikke meg av Sonja Evang ble presentert i en filmversjon regissert av Dag Johan Haugerud. Dermed var det bare Ikke gjør det av Hans Petter Laberg som var en ”ekte” stuntforestilling. Og etter mitt syn var den også den mest interessante.

- No peace!

- Jeg måtte bli 50 før jeg virkelig fikk lyst til å bli politisk aktivist, flirer Kai Johnsen over en kopp kaffe på Grünerløkka i ly for vårregnet. I to av fire uker har han bodd i en leilighet i Haifa, en tidligere palestinsk havneby i det nordlige Israel, sammen med et lite team av norske og palestinske skuespillere og dramatikere. Ett av rommene ble ryddet og gjort om til prøvesal for forestillingen Point of you. To uker tilbrakte de i det okkuperte Øst-Jerusalem for prøver og forestillinger på det palestinske nasjonalteatret, samt en liten turné til Haifa og Betlehem. Forestillingen kommer til Oslo og Nationaltheatret til høsten.

Prosjektet ble opprinnelig satt i gang mens Kai Johnsen var kunstnerisk leder på Dramatikkens hus, først under navnet OsloJerusalem, deretter Map to Paradise før tittelen Point of You endelig kom til 10 dager før premieren.

- Det var dramaturgen Oda Radoor som først tipset oss om Al Ruwah-teatret i Øst-Jerusalem og den palestinske dramatikeren, regissøren og skuespilleren Ismail Dabbagh. Under åpningsuka på Dramatikkens hus i 2010 ble han invitert og viste en enkel forestilling om en pensjonert soldat som fortalte sin historie, basert på hverdagshendelser på ulike nivåer.
Og Kai Johnsen likte det han så: - Forestillingen var det jeg vil kalle lettreist; en mann på en scene og that´s it. Samtidig hadde den en både poetisk, eksistensiell og politisk dimensjon. Dagen etter hadde jeg et møte med Ismail og da kom samarbeidet i stand. Men han hadde en betingelse, for han visste jo at han befant seg i Osloavtalens vugge: - No peace-project! I don´t work in the peace business. 

En pengesekk og fem ansatte

”Prosjektteater” er blitt det nye sesam-begrepet etter at det ble relansert av Oslos kulturbyråd Hallstein Bjercke som selve trylleformelen som skal løse Oslo Nye Teaters problemer, som visstnok er av økonomisk art. I kjølvannet av Bjercke har en mer eller mindre nølende, broket forsamling av kommentatorer og selvoppnevnte lobbyister med uklart mandat; noen Civita- og Minervafolk, frilansskuespillere og prosjektsøknadsskrivere kastet seg på trenden.
Men definisjonen av begrepet har det vært så som så med. En blanding av politisk-økonomiske pålegg og honnørord har svirret i lufta: Kutte kostnader, øke publikumstall, bli mer kunstnerisk nyskapende, satse på nye talenter, mer ny dramatikk, flere frie grupper, eksperimentelt teater, talentenes teater og så videre. Og alt dette som en konsekvens av et minimum av fast ansatte.

Nå er en ny sjef ansatt på Oslo Nye. Kim Bjarke startet med å øyeblikkelig ta rotta på noen av de mest visjonære av Hallstein Bjerckes honnørord. Og som om det ikke var nok, framhevet han nettopp teatrets faste ensemble som en av hovedgrunnene til at han søkte jobben som teatersjef.
Etter disse rundene står prosjektteater-ordet ribbet tilbake, og det er om mulig enda mer uklart hva det betyr i praksis.

Men fortvil ikke. Vi har svaret. Vi fant det på Lillestrøm. Vær med og hils på Bo Anders Sundstedt, ny sjef ved Akershus Teater.

Marstrand, Verden

Oslo Internasjonale Teaterfestival
Black Box Teater
Oslo mars 2013

Det lille teatret i Marstrandgata på Oslos gamle østkant har nok en gang avviklet sin årlige festival. Teatret har også funnet det nødvendig å bruke tre sider i festivalens teksthefte på å begrunne navneskiftet fra ”Marstrand” til ”Oslo Internasjonale Teaterfestival”.

Til det kan en interessert publikummer velge å konstatere fakta, glemme det igjen og oppsøke forestillingene. Men når navnebyttet åpenbart blir tillagt en så stor betydning fra teatret selv, er det verdt å reflektere litt over det. Victoria Kiellands fabulering i tekstheftet over språkets makt over sinnene er en velskrevet redegjørelse for sammenhengen mellom det nye navnet og festivalens innhold, som i stor grad dreier seg om, nettopp språk. Men slike sammenhenger er gjerne noe man finner på i ettertid. Teatersjef Jon Refsdal Moe avslører i sin lederartikkel i programheftet at navnebyttet stikker enda dypere enn som så: ”Det var jo hyggelig å være oppkalt etter en småbåthavn på vestkysten av Sverige, men vi følte etter hvert at navnet ikke hadde noe med oss å gjøre”. En småbåthavn på vestkysten av Sverige? Takk for opplysningen. Men hvem er den egentlig interessant for?

Mer interessant enn småbåthavner og filosofiske redegjørelser i ettertid er den følelsen Refsdal Moe nevner. Sånt bør man lytte til. Men det er likevel ikke sikkert det er så lurt av teatret å ta de praktiske konsekvensene av den følelsen.

Burlesk bibel

 
















Det Norske Teatret
Bibelen
Tekster fra Det gamle og Det nye testamente av Maria Tryti Vennerød, Terje Nordby, Sara Stridsberg, Eirik Fauske, Jose Saramago, Cecilie Løveid, Ari Behn, Stein Winge og Carl Morten Amundsen.

Med Bjørn Sundquist (Gud), Bernhard Ramstad (Abraham m.fl.), Frank Kjosås (Jesus/Isak m.fl.), Ingunn Øyen (Eva/Maria m.fl.) Ingeborg S. Raustøl (Maria frå Magdala) m.fl.

Oversettelse: Maria Tryti Vennerød og Ola E. Bø


Regissør: 
Stein Winge

Scenografi og kostymedesignar:
Tine Schwab

Dramaturg:
Carl Morten Amundsen

Videodesign: 
Torbjørn Ljunggren

Lysdesign: 
Øyvind Wangensteen

Komponist: 
Sigurd Nicolai Winge

Musikkansvarlig: 
Svenn Erik Kristoffersen

Koreografisk assistanse: 
Niklas Gundersen

Regiassistent: 
Anne Holtan

En liten kaotisk forsamling virrer omkring uten mål og mening. En stemme fra oven hviskeroper: ”Moses”. Ørkenvandringen er i gang.

Moses er en forvirra, stammende, stakkarslig sjel som har fått tildelt en oppgave han ikke skjønner noe av. Forvirringen blir ikke mindre av Guds uforutsigbarhet. Rett som det er viser han seg for flokken. Plutselig er han ikke der lenger. Han er rampete, sender dem krypterte meldinger og legger ut feller. Lucifer, Guds sorte skyggeengel, bebreider ham for dette og synes at Gud godt kunne ha gitt ham litt mer oppmerksomhet.

Timing
Det ser ut som perfekt timing, men handler nok mest om tilfeldigheter: Kort tid etter at vår muslimske kulturminister skjøt ned vinterens kulturdebatt med ordene: ”Norge har en kristen-humanistisk arv. Den bærer vi med oss videre”, smeller Det Norske Teatret til med en seks timers teatral versjon av Bibelen, likelig fordelt på det gamle og nye testamentet. At denne arven i stor grad er blitt til gjennom en blodig marsj som har etterlatt seg mange lik og ruiner ble aldri nevnt. Til gjengjeld forsøker ikke Det Norske Teatret å gjøre denne historien vakrere enn den er. Regissør Stein Winge er en mann for briste-eller-bære-anledninger. Det skal gjerne være stort og høylytt. Teatrets ambisjon er i denne sammenhengen intet mindre enn å ”vise hva vi er i stand til”, slik teatersjef Erik Ulfsby sier det. Som anmelder har jeg plikt til å nullstille meg så godt jeg kan foran hver forestilling. Likevel må jeg innrømme at et sånt utgangspunkt er nok til å vekke fordommene og skepsisen.
Teatret har da, i anledning hundreårs-jubileet sitt, heller ikke spart på noe. Originalverket er som kjent skrevet av mange forskjellige forfattere og slik er det også her, i hele 61 forskjellige scener som følger hverandre som perler på en snor. Det er blitt investert i forseggjort fysisk og digital scenografi, et lyd og musikkarbeid som får lov å leve sitt eget liv og et lag av aktører som får lov å spille på sine individuelle styrker.

Den ordløse magien, hvor ble den av?

Riksteatret, i samarbeid med Stemmerettsjubileet

Søstra mi
Av Hannah Helseth
På scenen: Gitte Witt, Hina Zaidi, Anne Krigsvoll, Mads Sjøgård Pettersen og Zardasht Rad
Regi: Kjersti Horn
Scenografi og kostymedesign: Sven Haraldsson
Lysdesign: Tobias Leira.
Dramaturg: Tine Thomassen.
Koreografisk assistanse: Marianne Kjærsund.
Koreografi, indisk dans: Richa Chandra.


Ei jente, minimalt påkledd, danser aleine i mørket, som flerres opp av rad på rad av flimrende lyskastere. Musikken pumper og pumper. Hun danser og danser, mens salen langsomt fylles opp. Hun heter Nora. Hun ligger med en ny gutt hver helg. Hun har en mistilpasset nerd av en bror og en dominerende mor som ikke skjønner en dritt.

På den andre siden av helvetesgapet befinner Sana seg. Løpet hennes er lagt. Hennes kommende mann er utpekt og heter Ahmed. Broren hennes, Samir, påser at det hele går riktig og dydig for seg.
To familier. To kulturer. To parallelle virkeligheter. Som møtes i det flerkulturelle Norge - og byr på en rekke sammenfiltringer, konflikter og dilemmaer. Sånn sett er Hannah Helseths dramatikerdebut godt forankret i tradisjonen, slik vi kjenner den fra for eksempel Romeo og Julie og Ronja Røverdatter.

Roll over Statoil

Ship O´Hoi
Black Box Teater

En forestilling av Terje Nordby, Magdi Alandulesi, Janne Heltberg, Nigel Krishna Iyer, Trond Peter Stamsø Munch, Jon Platou, Stefan Schrøder, Sabina Holth-Jacobsson, Catherine Haanes, Anthony Barratt, Sven Inge Nergård, Elisabeth Egseth Hansen, Hooman Sharifi og Pia Maria Roll.

Øvrige medvirkende: Jang Nómada - Wilson de Sousa Frederico. Hexplosivo Mental - Jeremeias Manuel Augusto, Mona dya Kidi - Avelino Fernando og Shorty Bang - Rui Salvador. Støttet av Norsk Kulturråd. Co-produksjon: Trøndelag Teater, Dramatikkens Hus og Black Box Teater.

”Teatret skal stå på de svake og undertryktes side mot undertrykkerne og nå ut til hele Norges befolkning”.

Slik står det i Tramteatrets formålsparagraf som ble vedtatt ved stiftelsen i 1976. Terje Nordby var sentral i gruppa, som året etter gjorde furore med sin oljerevy Deep Sea Thriller. Nå har Pia Maria Roll dratt Nordby inn på scenen igjen i Ship O´Hoi, som også handler om oljenasjonen Norge.
I en prolog får Nordby lov å presentere historien om Tramteatret og Deep Sea Thriller uten å bli sensurert og utsatt for ironiske flir og himlende øyne. I den grad den er der, er det han selv som tar seg av ironien når han beretter om 70-tallets naive oppriktighet og ekte engasjement, blottet for anførselstegn.

Utblåsning
Deep Sea Thriller var et lykketreff, ikke minst fordi at det utenkelige skjedde tre dager før premieren: En dramatisk blow out på Bravo-plattformen i Nordsjøen. Noe industriminister, og seinere kringkastingssjef, Bjartmar Gjerde få uker før arrogant hadde avvist muligheten av at kunne skje ved å sammenlikne det med historien om firebarnsmoren som antok at hennes neste barn ville bli en kineser - siden hvert femte barn som fødes i verden er en kineser! - Blow out´en sikret Tramteatret levebrødet i 10 år, sa Terje Nordby.

Og det er ikke en gang løgn. Sånn er det å være på rett sted til rett tid.

- Skuespilleryrket er overtatt av småborgere

Teatret er dødt, leve teatret! erklærte teatervitenskapstudentene i Bergen på 70-tallet. Profeten bak slagordet var professor Jon Nygaard, som fortsatt irriterer vettet av folk hver gang han åpner kjeften. Men aldri har vel slagordet vært mer relevant enn i møte med Heiner Goebbels´ teaterkunst. Det blir ofte sagt at nyskaping er mer eller mindre umulig i en tid der ingenting får lov å synke inn før noe annet braser inn i synsfeltet og krever vår oppmerksomhet. Men årets Ibsenprisvinner har greid det. Med en tilsynelatende selvfølgelighet og enkelhet skaper han verk som beveger seg langt utenfor det vi i utgangspunktet kjenner som teater, men innenfor teatrets rammer.

I selskap med en kontingent snakkesalige skuespillerstudenter fra Teaterhøgskolen og et par tause jurymedlemmer, mønstret jeg på en buss med destinasjon Klosterøya i Skien hvor Heiner Goebbels skulle holde sitt prisforedrag under årets Ibsenkonferanse, sammen med foredrag og hyllester fra andre. Dette vil de kommende skuespillerne ha godt av, tenkte jeg.

Next to Boring

Da punken kom mot slutten av 70-tallet, ble alle tidligere forestillinger om kvalitet som man hadde forsøkt å indoktrinere meg med, snudd på huet. Da hadde jeg flere somre på rad sittet på sosialistiske kulturleire og diskutert den revolusjonære nødvendigheten av å bryte ned skillet mellom scene og sal. Men det skjedde ikke noe før en gjeng spyttende, snørrete pøbler med sikkerhetsnåler gjennom kinnene og strittende hår tøt ut fra bortgjemte kjellerlokaler og garasjer og bare gjorde det, uten diskusjon og dikkedarer.Det var, uten at jeg visste om det, signalet jeg hadde ventet på i alle år. Og snart sto jeg selv på scenen, omringet av en hoppende, ølsprutende, brølende masse av publikummere som skapte den ”mytiske dionysiske stemningen” som jeg tidligere hadde hørt en professor fortelle om på en forelesning i teatervitenskap.

Men hva var det ved punken som revolusjonerte mitt kvalitetsbegrep?

Tilfeldighetenes presisjon

 

Revolver
Av og med Kim Atle Hansen
Spilt i lokalene til kunstnerkollektivet Soria Lab.
Dramaturgisk konsulent via Dramatikkens Hus: Ole Johan Skjelbred Knudsen

Den tynne, litt skeive mannen står aleine i et rom på et loft, helt oppå toppen av Soria Moriabygget på Torshov i Oslo. Et titalls mennesker sitter på klappstoler og ser. Og lytter. Kim Atle Hansen snakker, og ikke så veldig mye mer enn det. Og derfor får det lille ekstra han gjør en enorm effekt.
I soloforestillingen ”Revolver” fortelles, i jeg-form, en av flere mulige historier om en grønnsakselger som er med å sette i gang en revolusjonær prosess i en ikke navngitt diktaturstat.