Presse
Ingen tegn til tretthet
Foto: John Arvid JohnsenErichsen har også vært teaterkritiker og redaktør for Scenekunst.no, og kommer selv fra en skuespillerslekt. Og det er nettopp det teatralske som farger mye av albumet «Kjærtegn og manifester» – utgitt for en måned siden – der Erichsen maner frem foruroligende historier fra indre og ytre stridssoner.
Han bytter på å synge og resitere, lik en krigskorrespondent som i møte med marerittet tyr til et nærmest surrealistisk språk: Mamma skriker lydløst / Pappa løper i slowmotion / Jeg flyr baklengs ut av bildet / Drømmer at jeg vinker, klar for evig liv.
Disse linjene er fra «Vekk meg forsiktig», den første singelen som ble sluppet fra albumet. Overraskende observasjoner er det mange av her, gjerne i et poetisk og politisk ladet språk. Enda mer overraskende er den musikalske vitaliteten, med viltre rundkast og mørkt dramatiske stemninger. Det slås an allerede på åpningskuttet «Sirener og gongonger» – som faktisk minner en hel del om det særegne sirkus-universet Helge Gaarder fra punkrockbandet Kjøtt kunne mane frem.
De fleste av de ti sangene her er skrevet mellom 2018 og 2024. Erichsen står selv for strenger, tangenter og sang, der særlig de forvrengte og spjærende gitarriffene er pregnante og stemningsbyggende. Iblant hører vi spøkelsesaktige ekko av de gyngende ska-rytmene til TAV!, som om Erichsen har innsett at bare vandaler brenner alle broer bakover.
En særlig god hjelper har Truls Hannemyr vært. Han bidrar med trommer og perkusjon, bass, fiolin og keyboards, og har også co-produsert albumet.
Seremonimesteren Erichsen har også valgt å spille inn to coverlåter fra sin egen fortid, der både «Rene hender» med TAV! og singelutgitte «Spinn, spinn, spinn» med Chris Erichsens Orkester har fått nye drakter. Det fungerer helt fint – og skaper heller ikke noe inntrykk av at mannen mangler nytt materiale. Han vil eksaminere og re-eksaminere, trekke historiske linjer og skape noe friskt. Om det tekstlige til tider kan fremstå som nokså grotesk, er det likevel et blikk på verden fra en voksen protestsanger av i dag.
Political lyrics, surreal lyrics, crazy revolutionary lyrics

Foto: Tore Hauge

Unik tilstedeværelse
Slippefesten, i det som Erichsen kaller «sin andre hjemby», var på releasedato. Store deler av publikum hørte derfor låtene for første gang på konserten.
Når man går på konsert med en artist man har et forhold til, er det vel vanligvis med forventning om at man kjenner minst halvparten av låtene godt fra før av. I tilfelle Chris Erichsen ville det i realiteten innebåret å spille et stort antall låter av legendariske The Aller Værste (TAV), som Chris Erichsen som kjent var medlem av – låter som er over 40 år gamle. Dette fordi låtene på utgivelsene i mellomtiden stort sett bare har fått klassikerstatus hos ganske få.
Erichsen tok imidlertid ingen snarvei på konserten. Det ordinære settet inneholdt utelukkende de 10 låtene på albumet, med "Bekjennelse" og "Rene Hender" som største høydepunkt. Som tidligere omtalt inneholder albumet to nye versjoner av egne låter, den ene TAVs «Rene Hender». Den satte fyr på konserten, kort tid før den var ferdig.
Låtene i hoveddelen av settet er ikke laget for noen moshpit, men for en kombinasjon av nokså konsentrert lytting og sporadiske freak outs. Når dette altså nesten kun er låter publikum ikke kjenner, medfører det at Erichsen utfordret både publikum og seg selv sterkt.
Erichsen stilte med backingtrack bestående av trommer, bass, keyboard og noen gitarspor. Live-elementet var vokalen, et av gitarsporene og selve framførelsen. Denne anmelder er svært skeptisk til å stille live med et fyldig backingtrack, fordi det begrenser – men ikke ødelegger – mulighetene til improvisasjon og øyeblikkets magi. Så minus 1 før han har begynt å spille!
Publikum tok utfordringen, og var tålmodige. Denne anmelder, som var en av de få som hadde hørt låtene tidligere, spisset ørene og fokuserte blikket for å identifisere live-elementene som kunne motvirke begrensningene med backingtrack.
Begge utfordringene «løste seg» gjennom Erichsens ekstreme tilstedeværelse: Innlevelsen minner om Samuel T. Herring i Future Islands, og sender også tankene hen til Nick Cave. Vi fikk se med det blotte øyet at låtene ikke «kun» er gjennomarbeidete studioprodukter, men noe som Erichsen helt og fullt tror på, brenner for, lever i, og gjør like mye for seg selv som for publikum.
Både de myke og harde delene av settet forsterket dette inntrykket. Selv om han gjennom hele konserten holdt sjarmerende kontakt med publikum, så det under enkelte låter ut som han nesten glemte hvor han var, men var 100% inni låtene. Pluss 1 i forhold til problemstillingen med backingtrack!
Gjennom hele konserten var det svært god respons fra det disiplinerte publikummet, så som første ekstranummer, før repetisjon av «Vekk meg forsiktig» fra nyutgivelsen, fikk vi en ekstra TAV-låt i belønning, klassikeren «De fornøyde».
Når så Erichsens ferske album, etter undertegnedes vurdering er en 8-er på 10-er skalaen, står jeg i utgangspunktet igjen med 8, men konserten er ulovlig kort. Selv om man alltid skal etterlate seg et publikum sultent på mer, må man må kunne forvente at hovedsettet varer en full time, så det trekker opplevelsen ned til 7 for meg at det kun var rundt 50 minutter. Men kose meg uten opphold i omtrent en time inkludert ekstranumre gjorde et samlet publikum, inklusiv denne anmelder.
Et sterkt gjenhør
Chris Erichsen var med da The Aller Værste snudde norsk rock opp-ned i 1980. Nå er han endelig tilbake med nye sanger.
The Aller Værste sto i spissen da en ny bølge i rocken slo over Norge i overgangen fra 70- til 80-tallet. Gruppa hadde fire likestilte sangere og låtskrivere, som kom med hver sin innfallsvinkel til gruppas samlede uttrykk. Chris Erichsen bidro med sanger som «Du sklei meg så nær innpå livet», «Bare en vanlig fyr» og «Rene hender», og var vel den av de fire som sto nærmest den energiske punkrocken i formspråket.
The Aller Værste hadde gjort sitt, og vel så det, etter bare et par år i begivenhetenes sentrum. Chris Erichsen spilte videre i sitt eget Orkester, og på 90-tallet i gruppa Ratataboo. Siden har han vært ganske stille på musikkfronten, mens han har viet seg til teater, både som kritiker og scenekunstner. Derfor er det ekstra godt å møte ham igjen, med et helt nytt album.
Etter alle disse årene er det ingen tvil om hvem vi hører igjen. Chris Erichsen har en stemme, en tilstedeværelse, et foredrag som er lett gjenkjennelig. Lydbildene er annerledes enn før, men har fortsatt farfisaorgel. Han synger, snakker, spiller gitar og tangenter, mens medprodusent Truls Hannemyr tar seg av det meste av resten.
«Willkommen, bienvenue, welcome», sier Erichsen til å begynne med i «Sirener og gongonger», og tar oss med inn i sin cabaret. Mange av tekstene er teatralske resitasjoner, til spenstige, dynamiske lydkulisser, fra forsiktig akustiske til skurrende elektriske. Med skiftende stemninger, påtrengende høyt i det ene øyeblikket, stille og nært i det neste.
Sangene har fragmenterte tekster med dramatiske vendinger, med sterke bilder fra en hardt skadet verden. Chris Erichsen snakker ikke med slagord, men vi skjønner hvor han vil. Det går ikke an å si hva «Bunnlinjen brenner» handler om, men helheten er ubehagelig. Tekstene tar ofte dystopiske retninger, der akkompagnementene understreker alvoret.
Chris Erichsen gjenoppsøker et par av sine fineste stunder fra fortida. «Spinn spinn spinn» var en av sangene hans orkester spilte inn i i 1987. Den kommer i en oppdatert versjon, men har fortsatt den samme ettertenksomme lengselen. Koringen fra Anette Röde Hagnell setter en ny spiss på sangen. The Aller Værstes «Rene hender» får også ny behandling, i et nytt tempo, med et mer moderne rytmespor. Jeg skal innrømme at jeg blir litt ekstra opprømt når den i refrenget slår over i den energiske takten fra 1980, men med sine nye vers står også denne fram som aktuell og ny.
«Vekk meg forsiktig» kunne vært en sang som The Aller Værste hadde spilt inn. Hadde den vært fra denne tida ville den blitt husket med den samme ærefrykten som de gamle klassikerne deres. Jeg har flere referanser: Tittelsporet på «Kjærtegn og manifester» går inn i en «Dans til musikken»-groove, men Erichsen faller aldri for fristelsen å være nostalgisk. Noen uker før han fyller 70 kommer han med et album som høres høyst relevant ut i 2025.
Det er en poetisk kontinuitet i at denne nye plata kommer ut på selskapet Apollon, med utspring i platebutikken som for 45 år siden var den eneste som entusiastisk tok imot The Aller Værstes første singel da de vandret rundt i Bergen for å introdusere seg selv. Det er godt å slå fast at historien fortsetter, selv om Lasse Myrvold gikk bort i 2006. Sverre Knudsen ga ut tre lovpriste album i rask rekkefølge mellom 2017 og 2019. Og samtidig med denne sterke nye utgivelsen fra Chris Erichsen får vi vite at Harald Øhrn til høsten kommer med sitt første soloalbum noensinne.
Nytt og spennende

Foto: Carsten Endresen

Chris Erichsen har med «Kjærtegn og manifester» utgitt et tidsriktig originalt album, som kan gi ham, som allerede har tre generasjoner fans (!) nye lyttere. Albumet har verken dårlige eller gode kopier av det Erichsen eller andre har gjort tidligere, men er noe nytt og spennende, og kunne like gjerne vært utgitt av en ung artist som av 70-årige Erichsen.
Velkommen tilbake, Chris Erichsen!
Chris Erichsen - en sann veteran i moderne, norsk rock. Nå er han tilbake med et solid comeback.
En gang for veldig lenge siden fantes det et band med navn The Aller Værste! Bandet, med base i Bergen, leverte to strålende album før det hele var over. «Materialtretthet» og «Disniland i De Tusen Hjem» er to mesterverk i norsk musikkhistorie, som begge står seg den dag i dag.Det begynner å bli noen år siden Chris Erichsen ga lyd fra seg, selv om han var innom både Chris Erichsen Orkester, Løver og Tigre og Ratataboo! Nå er han klar for igjen å gi av sitt musikalske univers. Tidligere i år fikk man første smakebit fra albumet. «Vekk meg forsiktig» er en låt med Erichsens skarpe gitarlyd og farfisa-orgel. Noe som var en gjenganger i TAV! sitt lydbilde.
Chris Erichsen er en ordkunstner som skaper historier der han vekselvis synger og snakker. Tekstene reflekterer over livet rundt oss og hvordan verden ser ut. Han leverer små historier med finurlige poetisk tekstlinjer.
Ingen skal si at albumet er enkelt å fordøye. Albumet har et massivt lydbilde, samtidig er det også meget variert. Fra det storslåtte til det helt nakne og forsiktige med lett klimpring på gitaren, som i «Bekjennelse».
Albumet åpner voldsomt og lett manisk med «Sirener & gonggonger». Går hardt ut og fanger oppmerksomheten fra første strofe. «Kjærtegn & manifester» har et herlig beat med deilig bassgang som ligger som en solid grunnmur under sprettende gitarer.
Bassgangen sitter godt og tungt i mellomgulvet, mens det i neste runde svir i øregangene når gitaren freser som verst i «Bunnlinjen brenner».
Det serveres også et par gjenhør av gamle låter. «Rene hender» som han laget med TAV! fungerer så absolutt med omarbeidet tempo og rytme. «Spinn Spinn Spinn» fra albumet «Hold meg fast» med Chris Erichsens Orkester er også funnet verdig en plass på albumet.
Det hele rundes av med den seige og storslåtte «Krigen er over».
«Kjærtegn & Manifester» er et solid kunsthåndverk, det musikalske så vel som det tekstmessige. Chris Erichsen tar oss med inn i sin poetiske fortellerverden. Det er mørkt, det er dypt og til tider nesten litt forvirrende. Men det fungerer sammen med det musikalske uttrykket som følger tekstlinjene. Fra det skjøre og såre, til det mørke og energiske.
Et absolutt godkjent comeback fra Chris Erichsen. «Kjærlighet & Manifester» er variert og spennende, med sine poetiske tekster byr det opp til å dykke dypere ned i materien for å ta det hele innover seg.
Per Henrik Arnesen, Puls, 23/5-2025
Kjærkomment musikalsk comeback
Kjærtegn og manifester er et kjærkomment musikalsk comeback fra The Aller Værste!-legende Chris Erichsen. I en blanding av eldre, nyoppussede låter og nye låter slår Erichsen fast at han fremdeles har mye å komme med, både tekstlig og musikalsk.
Mye er gjenkjennbart fra tidligere utgivelser med TAV! og fra solomaterialet. Den intense og tvers gjennom ærlige vokale avleveringen, den skarpe gitaren og farfisa-orgelet er der. De gode tekstene, som er så hevet over tullball og banaliteter som det er mulig, er også på plass. Han vil alltid mene og skrive sterkt, Chris Erichsen.
To singler har vært i omløp en liten stund. Det er den gitartøffe, Television-aktige og pirrende farfisa-infiserte «Vekk meg forsiktig,» og den nydelige, poetisk-grimme «Bekjennelse» folk og fans har fått høre.
Og ja, det er godt å ha Chris Erichsen tilbake. Det er som å få en gammel kjenning som du ikke har sett på lenge på besøk igjen. Kanskje har han ikke bare gode nyheter, men det er likevel godt å ha ham i rommet, godt å høre på ham.
Som i nevnte «Bekjennelse»: «Knoklene i veikanten/minner om sin eksistens/Skinner i solrenningen/Renvasket av det evige regnet.» Rått tilhogd og umiskjennelig Chris Erichsen.
Men det er nye elementer ved musikken til Erichsen. Han har i mange år jobbet med teater og teateroppsetninger. Det har både musikk og tekst blitt påvirket av. Inngangen til albumet, «Sirener & gonggonger,» er spoken word over et industrielt musikalsk bakteppe. Det setter standard for hva som skal komme i et slags manifest (sic!): «Opp av grusen og smulene/Opp av kullet og asken/gror det kjærtegn og manifester/Ingenting å være redd for lenger.» Det fins håp etter apokalypsen.
Den gamle TAV!-klassikeren «Rene hender,» er med i en litt annen versjon, litt mer bakpå og, tja, moden? Godt å høre den igjen, selv om mitt sentimentale jeg hardnakket prøver å holde på det gamle og antagelig heller kommer til å sette på TAV!-versjonen framover.
«Spinn, Spinn, Spinn» er fra 1989-utgivelsen til Chris Erichsens Orkester, Hold meg fast. Den syns jeg Erichsen og medmusikant Truls Hannemyr har greid å løfte sammenlignet med «originalen.» Refrenget «Vev meg inn i din aura, vev meg inn/Slipp meg inn i ditt hus, slipp meg inn/Dekk meg, skjul meg/Det er kaldt her ute/Spinn for harde livet/Spinn Spinn Spinn,» er herlig melodiøs og løftes av fin koring fra Anette Röde Hagnell.
Albumet avsluttes av låten «Krigen er over.» Jeg greier ikke helt å bestemme meg for om jeg tror det er ment på en positiv måte, eller om det er post-apokalyptiske scenarier Chris Erichsen maler. Kanskje er det en metafor for katarsis; etter uværet og ødeleggelsen kommer oppbygging og bedre tider?
Kjærtegn og manifester toner ut med akustisk gitar og et farvel fra hovedpersonen i det han går tilbake til jungelen. Krigen er over.
Chris Erichsen har skrevet alle tekstene, spiller gitar, tangenter og synger, Truls Hannemyr har spilt alle andre instrumenter og Anette Röde Hagnell korer på to låter. Albumet er stødig og godt produsert av Erichsen og Hannemyr.
Ådne Evjen, disharmoni.no, 22/5-2025
Dypt personlig
The Aller Værste! endret alt jeg trodde jeg visste om musikk, og alle senere utgivelser fra bandets medlemmer har alltid fanget oppmerksomheten min. Det er slettes ikke alt jeg liker like godt, men jeg klarer aldri å motstå den kompromissløse tilnærmingen til musikk som gjennomsyrer de aller fleste utgivelsene fra denne kanten. Slik er det også med Chris Erichsens nye singel, «Vekk meg i morgen».
To insisterende, repetitive gitarer. Et rullende slagverk pares med en mørk brumlebass, før det karakteristiske Farafisa-orgelet skjærer gjennom lydbildet. «Mamma skriker lydløst/pappa løper i slow motion/jeg flyr baklengs ut av bildet/drømmer at jeg vinker, klar for evig liv» messer Erichsen – det føles dypt personlig når han maler med bred pensel. Og jeg kan ikke huske sist en rockelåt fikk meg til å føle meg så nummen som her.
Petter Lønningen, Bergens Tidende, 26/4-2025
Uventet perle
«Blir ikke eldre, bare litt mindre ung». Gitaristen til et av 80-tallets viktigste norske rockeband har sluppet en uventet perle. «Vekk meg forsiktig» er første smakebit av en sjelden begivenhet. Chris Erichsen, gitaristen fra legendariske The Aller Værste!, kommer i mai ut med soloalbumet Kjærtegn & Manifester via Apollon Records/Samleren plater.Sigurd Hollen Elgenes, GAFFA 24/3-2025
Intens og nærværende
Chris Erichsen bør for mange være kjent som gitarist, vokalist og låtskriver i det legendariske bandet The Aller Værste! Et band som hadde sin korte, men meget betydningsfulle storhetstid på starten av 80-tallet. Denne torsdagskvelden spiller Erichsen på den lille klubben Kafé Hærverk i Oslo.
Krigen er over
Han har alltid vært opptatt av det politiske landskapet rundt seg, og det høres spesielt i låter som «Krigen er over.», hvor Erichsen synger om sjakaler i Tel Aviv og villsvin i Haifa. Det er en låt som er særlig aktuell i disse dager med konflikten i Midtøsten som bakteppe. Overskuddet fra konserten går forresten til Palestina-komiteen i Norge og støtten til Palestina gjøres tydelig ved at det henger et palestinsk flagg på veggen. Chris Erichsen er en intens og nærværende artist og gitarist. Han står støtt og s(c)enesterkt på den lille scenen på Kafé Hærverk. Uten staffasje, men med en utstråling og et engasjement man må være bra åndsfraværende for å ikke få med seg.
Rene hender
Han spiller TAV!-klassikeren «Rene hender» litt uti settet. Det er rørende å høre allsang på refrenget, selv om det er en versjon av låten som ligger et godt stykke unna den originale versjonen. Han spiller «Spinn Spinn Spinn» fra Hold meg fast-albumet. Så avslutter han med en låt om kjærtegn, men de som har møtt opp vil ikke vite noe av det, så da får de en låt til som ekstranummer.
Publikum, som nok i stor grad er folk som har fulgt TAV! og Chris Erichsen fra starten, virker å være fornøyde med det de får servert. Vi får håpe det ikke er altfor lenge til Chris Erichsen tar med seg gitaren sin og spiller på en scene. Vi vil definitivt se og høre mer av ham.--
Kommentarer
Legg inn en kommentar