mandag 9. februar 2015

Større enn seg selv

Foto: Sabina Jacobsson
Black Box Teater
Ses i min nästa pjäs
av Pia Maria Roll

- Det lages fantastisk mye bra kultur - som sees av altfor få!

Dette var Anikken Huitfeldts credo da hun var kulturminister. Og for å få gjort noe med dette tok hun i 2010 Norsk Kulturråd og Aftenposten med til London hvor man etter sigende hadde kommet mye lengre med det som ble kalt publikumsutvikling. Hun lot seg bl.a. imponere over at National Theatre den gangen hadde hele 6000 venner på facebook. Dessverre hadde hun glemt å sjekke tilsvarende tall i Oslo, som kunne vise at Det Norske Teatret hadde omtrent like mange – i en by som har under en tidel av Londons innbyggertall.

Men hun fortsatte sin misjonsferd på de kulturpolitiske marker. På Norsk Teater-og Orkesterforenings årsmøte i juni samme år varslet hun ytterligere tiltak. En departemental ”ressursgruppe” skulle sendes ut til institusjonene for å ”gjøre mottakere av statlig kulturstøtte mer bevisst på sine egne strategier i dette arbeidet”. Hun klarte ikke å skjule sin forakt for den typen teater som hun med en sekkebetegnelse kalte ”de to forestillingene på Black Box”.

Sosialdemokratisk forkledning
Så da Pia Maria Roll dukket opp i en stappfull foajé på Black Box Teater i Oslo sist fredag for å introdusere sin og Impure Companys nye forestilling Ses i min nästa pjäs, var nettopp Anikken Huitfeldts besøk i London ett av omdreiningspunktene. I Rolls øyne er Huitfeldts bidrag til norsk kulturpolitikk i samme kategori som bølgen av New Public Managment – og andre uttrykk for markedsliberalisme i sosialdemokratisk forkledning, deriblant det bergensbaserte, statsstøttete byrået Norsk Publikumsutvikling (NPU).

Alt og ingenting - og terrorisme

Nationaltheatret
Amfiscenen
Vi tygger på tidens knokler

Av Jonas Corell Petersen og ensemblet


Med demonstrasjonen mot Nationaltheatrets samarbeid med bl.a. det israelske nasjonalteatret Habima og et skarpt tilsvar fra teatersjef Hanne Tømta, var temperaturen foran premieren på Vi tygger på tidens knokler usedvanlig høy til en teaterforestilling å være. De kortklipte mennene med propper i ørene som sto i oppgangen til Amfiscenen bidro heller ikke til å dempe spenningen. Her skal legges til at det hele foregår i den urolige etterdønningen, med alt det innebærer, av massakren på medarbeiderne i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Ikke bare er Vi tygger.. i seg selv en smått surrealistisk forestilling. Surrealismen ble her så å si realisme, på bakgrunn av ovennevnte sceneri.

Alt og ingenting
Forestillingen er altså Nationaltheatrets bidrag til det internasjonale samarbeidsprosjektet Terrorisms, som skal ”belyse temaet terrorisme med kunstneriske virkemidler og skape dialog på tvers av landegrensene”.


Men: Vi tygger... handler om alt annet enn terrorisme! Eller rettere sagt handler det om alt – og ingenting.

torsdag 5. februar 2015

Det er et helvete, alle vet det...

Foto: Dag Jenssen
Nationaltheatret
Hovedscenen
Natten er dagens mor
av Lars Norén, oversatt av Arne Lygre

Det tradisjonelle bildet av den moderne familien som den institusjonaliserte, funksjonelle lykke er det vel knapt noen som tror på lenger. Likevel: Folk gifter seg, får barn, kjøper bolig, pusser opp, kjøper dobbeltseng, kjøleskap, bil og flatskjerm – visstnok som aldri før. Dette til tross for, eller på grunn av, alle advarslene fra (blant mange andre) Henrik Ibsen, Tennessee Williams, Edward Albee, Eugene O'Neill, Ingmar Bergman – og Lars Norén.

Noréns gjenombruddsstykke Natten er dagens mor fra 1982 går, slik jeg ser det, inn i dette paradokset: Det er et helvete, alle vet det, men vi holder ut og vi prøver igjen.