"Anon" ved en av dem

Øystein Aasan

Opinions (not) necessarily (expressed) by the author 
Lautom contemporary, Oslo 13. juni - 13. juli 2008

Leonard Cohens myke, mørke stemme er allestedsnærværende i det jeg entrer Galleri Lautom mens legenden har lydsjekk på Bislett Stadion et steinkast unna. Teoretisk sett gjør det situasjonen ganske absurd. Cohens vemod og rasende inderlighet har umiddelbart lite til felles med Øystein Aasans tørre saklighet. 

Men det gjør ikke noe. Aasans bilder har en åpenhet som gjør at selv Leonard Cohen kan tilpasses. En åpenhet som henger tett sammen med den bevisste nedtoningen av et kunstnerisk jeg. For «Opinions (not) necessarily (expressed) by the author» handler langt på vei om å nedtone betydningen av skaperen og det skapende øyeblikket. 

Opphavsrett er et påfunn av nyere dato. Det skriver seg sannsynligvis tilbake til England en gang på 1700-tallet. Og da ble det ikke innført for opphavsmennenes skyld, men for utgivernes. Men ideologisk har det bestandig vært ulike mer eller mindre ekstreme varianter av den geniale, ensomme opphavsmannen som har stått i fokus. Opphavsretten er m.a.o. knyttet til framveksten av kapitalismen og er som sådan ikke en naturtilstand, slik sterke aktører vil ha oss til å tro.

Siden har flere store kunstnere forsøkt å overvinne denne tilstanden ved på forskjellige måter å forsøke å utviske seg selv som kunstneriske subjekter. Dette gjelder for eksempel den sovjetiske teaterregissøren Sergej Tretjakov, Bertolt Brecht og ikke minst Andy Warhol. At de ikke lyktes er en «naturlig» konsekvens av at de, som alle andre, inngikk i den orwellske, kapitalistiske dynamikk som vendte og vender alt til sin egen motsetning («Krig er fred!», «Uvitenhet er styrke!» osv). Også kan vi nok ikke underslå at det kan ha noe å gjøre med kraften i deres kunst. Slik jeg ser det knytter Øystein Aasan seg til denne tradisjonen. 

I «Opinions (not) necessarlily (expressed) by the author» usynliggjør og synliggjør han på en og samme tid. Kunstneren trer liksom til side og presenterer og tolker anonymiserte situasjoner og mennesker, omtrent slik en billedarkivar på for eksempel Nasjonalbiblioteket ville gjort det. Slik oppstår nye historier, for eksempel denne, slik jeg husker den:

Tony Orlando var tidlig på 1970-tallet en menig ansatt i et platestudio. En dag da studio ikke var i bruk snek han seg til å spille inn en sang han selv hadde lagd. Etter en stund hadde sangen sneket seg inn på andre artisters liverepertoar og gikk sin seiersgang over store deler av USA. For å gjenerobre sin egen sang dannet Orlando bandet Tony Orlando and Dawn sammen med to svarte kvinnelige skjønnheter. Bildet er reprodusert etter et gammelt masseprodusert negativ og viser Orlando og hans damer ikledd noen udefinerbare tyroleraktige kostymer. Bandlederen selv er av en eller annen grunn utstyrt med en hammer i høyre hånd og et klatretau hengt over høyre skulder. Og her er det bare å dikte med: Har han vært på klatretur i Alpene og møtt to svarte budeier på sin vei? Hva gjorde to svarte budeier i Alpene på 70-tallet? Osv. Tolkningen har kunstneren dandert rundt bildet med gammeldags letraset.

Noe liknende har Aasan gjort bl.a. med noen bilder knipset på settet under innspillingen av Fatal Attraction med Michael Douglas og Glenn Close, komplett med forklarende tekst. Alle disse forklaringene og tolkningene kunne lett blitt pinlige og kjedelige. Men det unngår kunstneren, nettopp ved å holde en streng distanse til billedobjektet, ved å holde en tvers igjennom saklig tone, ved sin konsekvente bruk av letraset med hver bokstav i sin egen firkant, noe som tvinger tilskueren til å anstrenge seg for å lese teksten. På avstand kan disse bokstavene minne om morsesignaler – eller hullkort til bruk i lirekasser.

Et bilde viser et fly fra selskapet Alitalia, også det, i likhet med alle de andre bildene, kopiert fra et gammelt masseprodusert negativ. Også her er fotografen ukjent. Bildet er liksom samplet og blitt gitt nytt liv ved å skråstille det på billedflaten. En annen variant av bildet, gjemt bort inne på galleriets kontor, er utstyrt med et smalt felt speilfolie. Det er som om kunstneren på den måten plystrer diskret til oss fra bakrommet og minner om sin eksistens. 

Sentralt i ustillingen står installasjonen Bootleg Piece no. 4. Bruce Springsteen ropte en gang, ved starten av en konsert: «Bootleggers, run your tapes!». Men det er lenge siden. Nå har frontene hardnet til og en hel platebransje knaker i sammenføyningene. Og fremdeles er Anon en av de mest utbredte komponistene og sangforfatterne. Utallige salmer, folkesanger, slåtter, blueslåter osv. blir tolket igjen og igjen. Ingen aner hvem opphavsmannen er. Denne musikken er vårt kollektive felleseie og hvem som helst har rett til å lage sin egen versjon. På en slags platetallerken står en bunke CDer som man er velkommen til å plukke med seg et eksemplar av og lytte til hjemme. Låta The Catfish Blues så antakelig dagens lys rundt 1919, men ble ikke spilt inn for første gang før 1941 av Robert Petway. CDen inneholder 12 ulike versjoner av låta tolket av kjente og litt mindre kjente bluesartister. 

Til tross for den nevnte ulikheten mellom Øystein Aasan og Leonard Cohen, ligger det likevel en god porsjon (potensiell) vemod og nostalgi gjemt bak det saklige og lett ironiske i disse bildene. Billedarkivar – og filmskaper – Harald Østgaard Lund ved Nasjonalbiblioteket holder fra tid til annen et lysbildeforedrag om en serie norske postkort hvor man, ett eller annet sted i bildet, kan få øye på fotografens røde bil. På disse kortene, gitt ut av Normann kunstforlag på 60-tallet er fotografen aldri kreditert, så plasseringen av bilen i bildene kan ha vært en slags kompensasjon for det. Sånt er det lett å bli rørt av, sett fra vårt ståsted, 40 år seinere. 

På samme måte berører Øystein Aasan med en litt irriterende letthet det skjøre skjæringspunktet mellom fornuft og følelse, mellom kunnskapsformidling og ett eller annet annet som kanskje gjør det til kunst. Da jeg gikk ut av galleriet, fortsatt badende i Cohens fløyelsstemme, tenkte jeg noe sånt: «Jada, greit nok. Men hva vil han egentlig?». Kanskje det er nettopp det han vil? 

Kunstkritikk.no 11.07.08