Lene Berg, Stalin av Picasso eller portrett av kvinne med bart. (Bok og video)
I mars 1953 døde Josef Stalin. Redaktør Louis Aragon i det franske kommunistpartiets ukemagasin «Les lettres francaises» hadde lenge forgjeves forsøkt å få partimedlem Pablo Picasso til å lage et portrett av mannen. Endelig lot Picasso seg, etter mye om og men, overtale. Problemet var at han ikke kunne huske hvordan Stalin så ut! Det var noe med en bart. Sekretæren hans fant, etter mye leting, et fotografi av diktatoren som ung mann, den gangen han delte sin tid mellom bankran, terroraksjoner og skriving av romantisk naturlyrikk. Picassos versjon, som brøt med de aller flestes forestillinger om hvordan Stalin så ut, prydet forsida av magasinet, akkompagnert av de forventete hyllestartiklene.
I ettertid er det lett
å forstå at det måtte bli bråk. Det franske kommunistpartiet, som var stort
og sterkt og til tider kandidat til å overta makten i Frankrike, rommet en
absurd iboende motsetning: Partiet sluttet lojalt opp om det rådende
stalinistiske kunstsynet som ville ha oppbyggelig, lettfordøyd propaganda.
Avantgardekunstnerne og deres abstraksjoner ble fordømt som fiender av
sosialismen. Samtidig hadde partiet stor oppslutning blant, nettopp,
avantgardekunstnere som Picasso og for eksempel Jean Paul Sartre. Aragon var
selv en sentral surrealist! Og i den kalde krigens ånd ble den stalinistiske
banalisering av kunsten møtt av et godt tenkt mottrekk fra CIA, som engasjerte
seg via stedfortredere til støtte for avantgardekunsten. Proteststormen fra
lesere og kommunistpartiets egne styringsorganer var så sterk at Aragon i
neste utgave ble tvunget til å ta avstand fra det portrettet han selv så
lenge hadde kjempet for å få realisert.
55 år seinere ville den
unge norske kunstneren Lene Berg smykke Folketeaterbygningen, selve
Arbeiderpartibastionen på selveste Youngstorget i Oslo, med en kopi av
Picassos Stalinportrett. I en dag, som en del av sitt kunstneriske
dokumentasjonsprosjekt rundt striden i 1953. Som kjent satte Arbeiderpartiet,
ved dets mektige sekretær Martin Kolberg, foten ned. Noe som har avfødt en
beskjeden men høylydt debatt, dels i pressen og dels her på Kunstkritikk.no.
Jeg hører til de kanskje
få som har forståelse for at Martin Kolberg vil ha seg frabedt å bli møtt av
et portrett av Stalin på vei inn til kontoret. Men ikke fordi jeg er enig i
Kolbergs egen begrunnelse: «Folketeaterbygningen er sett på som
sosialdemokratiets landemerke gjennom 50-60 år, men er også et hus som aktivt
har støttet kunsten og det frie ord. Alle skjønner at vi ikke har noe ønske om
å kneble kunsten. Hele byggets historie vitner om det motsatte fra ende til
annen.» (Dagsavisen 30/1). «Fra ende til annen»? Mon det?
Under ordskiftet på
herværende nettsted har Lene Berg konsekvent glimret med sitt fravær. Debatten
har dermed virret rundt uten mål og mening og til slutt gått seg fast i
ytringsfrihetsjungelen.
Pedagogisk og lekent
Men det er kanskje hensikten?
Eller kanskje ikke? Under alle omstendigheter har Berg med eleganse gjort den
aktuelle avisdebatten til en del av kunstverket ved å inkorporere utklippene i
den store boka som, ved siden av en filmutgave av den samme boka, utgjør de to
andre aktstykkene i dette prosjektet: En pedagogisk og lekent utformet
forundringspakke som formidler hendelsene rundt offentliggjøringen av Picassos
Stalinportrett med klipp og lim, innskutte dokumenter, kommentarer, tusjstreker
og mye mer. Det er noe undrende, barnligdistansert over det hele. Litt Monty
Pyton. Litt sånn: De var jamen rare, og nå skal jeg vise dere hvor rare de
var.
I den herværende
nettdebatten stilles det evige spørsmålet om hvorvidt det er kunst. Glem det.
Eller overlat det til Tommy Sørbø.
I mellomtida kan vi jo
betrakte det som et interessant ledd i Lene Bergs løpende utforskning av vår
nære politiske historie. Og dermed en stimulans til å skaffe oss økt innsikt.
I forrige runde dokumenterte hun CIAs engasjement i den kalde krigens kulturkamp
gjennom opptrykk, med tillegg og kommentarer, av første utgave av tidsskriftet
«Encounter». Og nå har hun altså klart å pirke litt i Det Norske
Arbeiderpartis glasur. Men hittil har ingen utfordret Martin Kolberg på hans
påstand om at «Hele byggets historie vitner om det motsatte fra ende til
annen.» Hva med det stolte og ambisiøse prosjektet som har gitt bygningen dens navn,
hvor ble det av? Etter fattige sju års drift ble det, av Arbeiderpartiet,
ofret til fordel for, ja ganske riktig: Den Norske Opera.
Vi befant oss da,
påfallende nok, i samme tidssone som Lene Bergs prosjekt dokumenterer. Etter
en hard verdenskrig hersket det «en fred over all forstand» (Georg Johannesen).
En fred Stalin først ble hyllet over hele verden for å ha gjort mulig.
Beundringen for ham og hva man hadde fått til i Sovjetunionen var i
utgangspunktet langt mer utbredt enn man kan få inntrykk av i ettertid. De
kollektive løftene, femårsplanene og den knallharde disiplinen i Sovjet var inspirasjonskilde
for både Roosevelts New Deal-politikk og Gerhardsens Kardemommeby. Norge i
etterkrigstiden liknet på mange måter Sovjet. Etter krigen gjaldt det å
løfte i flokk og gå i takt dersom man skulle klare å gjenreise landet. Det
var ikke plass til avvikere. Tatere, homser, gærninger og kommunister ble
utsatt for etnisk rensing, lobotomering, fortielse og forfølgelse. Flere hundre
tusen mennesker ble overvåket. Hele lokalsamfunn ble satt under overvåking og
administrasjon. Som partisankommunen Kiberg i Finnmark. Mange hederlige og
engasjerte samfunnsbyggere, hverdagshelter i krig og fred, som aldri kunne
drømme om å forråde sitt fedreland, har med vantro lest i mappene sine om
mistenkelige mennesker de skal ha møtt, mistenkelige telefonsamtaler de skal ha
hatt, mistenkelige aviser de har abonnert på, mistenkelige reiser de har
foretatt. Og over det hele svevet Arbeiderpartiets mektige sekretær,
Martin Kolbergs
forgjenger Håkon Lie. Nå 102 år gammel og fortsatt alive and kicking. Ved hans
100-årsdag i september 2005 ble han hyllet av Jens Stoltenberg med disse
ordene: «Og jeg må bare tilstå at også jeg måtte bli nesten halvparten så
gammel som deg før jeg helt forsto – at når du var sint, kompromissløs,
utålmodig, ja rasende, så var det fordi du under den kalde krigen så klarere
enn noen annen at man kompromisser ikke med demokratiet!» Her sier altså
Stoltenberg at det er legitimt å bygge et demokrati (som jo i seg selv er et
kompromiss) på forfølgelse av annerledes tenkende!
Folketeaterideen
Selve Folketeaterideen,
et radikalt, eksperimenterende teater for arbeidsfolk, var direkte inspirert av
en tilsvarende bevegelse i Sovjetunionen. Ja, selv arkitekturen i bygningen,
som sto ferdig i 1935, har trekk av sovjetisk konstruktivisme. Min morfar Hans
Jacob Nilsen, sjef ved Den Nationale Scene i Bergen, dro allerede da til
Sovjetunionen for å suge inspirasjon. Det lå nemlig i kortene, og vel så
det, at han skulle bli Folketeaterets første sjef. Men dårlig økonomi,
politiske motsetninger i Arbeiderpartiet og til slutt annen verdenskrig, gjorde
at teatret ikke åpnet dørene før i 1952.
Men helt fra første
stund kjempet Hans Jacob Nilsen, som var kjent som kommunistsympatisør, mot en
mektig og til dels usynlig fiende som ville noe helt annet enn han ville. Hvem
fienden var, var det ikke så vanskelig å finne ut av. Det var jo
Arbeiderpartiet som i praksis eide Folketeatret. Og i tråd med tidsånden,
slik den også kom til uttrykk i Stalins Sovjet, ville man ikke ha Hans Jacob
Nilsens uforutsigbare, eksperimentelle teater. Det skulle være oppbyggelig,
enkelt og folkelig. Nilsen ble systematisk motarbeidet. Å samle teatrets
Arbeiderpartiinnsatte styre til et møte var nesten umulig, medlemmene hadde viktigere
verv å fylle, i partiet. «Kom som du er», skrev Nilsen, i tråd med teatrets opprinnelige
idé, i en løpeseddel som ble delt ut før åpningsforestillingen, Tante Ulrikke av Gunnar Heiberg.
Likevel sto det «Antrekk: smoking eller mørk dress» i premiereannonsene i
pressen. Og slik fortsatte det.
Teatersjefens linje ble
direkte, og kanskje mest indirekte, sabotert fra første øyeblikk. Det endte med
at Hans Jacob Nilsen ble presset ut av jobben i 1955 og døde i 1957. I 1959
overtok Den Norske Opera.
Kommandostruktur
Dengangen var det Håkon
Lie som satt på Youngstorget og holdt i trådene under byggingen av den norske
antikommunistiske sovjetstaten, i spissen for et parti med en kommandostruktur
som minnet sterkt om det kommunistiske kaderpartiet. I dag er det Martin Kolberg
som setter foten ned for Lene Bergs kunstprosjekt. Høyst forståelig. Men det
er ikke kommunistene i NKP og AKP som representerer den verste norske varianten
av stalinismen. Det har de aldri hatt makt nok til. Den norske stalinismen er
det Arbeiderpartiet som representerer. I mine øyne er det dette Lene Berg nå
minner oss om.
Så kan vi, når vi får
tid, for eksempel spekulere over at det aldri var aktuelt for Lene Berg å henge
et portrett av Stalin i seg selv på Folketeaterbygningen. Se nøye på det
manipulerte bildet fra Youngstorget. Det er ikke et portrett av Stalin, men
Lene Bergs hender som holder et portrett av Stalin.
Kilde vedr- Folketeatrets historie: Sidsel Marie Nilsen: «Helst mot urolig vær», om Hans Jacob Nilsen (Aschehoug).
Kunstkritikk.no 17.03.08
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar