Dette er ikke Stalin

 









 









Lene Berg, Stalin av Picasso eller portrett av kvinne med bart. (Bok og video) 

I mars 1953 døde Josef Stalin. Redaktør Louis Aragon i det franske kommunistpartiets ukemagasin «Les lettres francaises» hadde lenge forgjeves forsøkt å få partimedlem Pablo Picasso til å lage et portrett av mannen. Endelig lot Picasso seg, etter mye om og men, overtale. Problemet var at han ikke kunne huske hvordan Stalin så ut! Det var noe med en bart. Sekretæren hans fant, etter mye leting, et fotografi av diktatoren som ung mann, den gangen han delte sin tid mellom bankran, terroraksjoner og skriving av romantisk naturlyrikk. Picassos versjon, som brøt med de aller flestes forestillinger om hvordan Stalin så ut, prydet forsida av magasinet, akkompagnert av de forventete hyllestartiklene.

I ettertid er det lett å forstå at det måtte bli bråk. Det franske kommunistpartiet, som var stort og sterkt og til tider kandidat til å overta makten i Frankrike, rommet en absurd iboende motsetning: Partiet sluttet lojalt opp om det rådende stalinistiske kunstsynet som ville ha oppbyggelig, lettfordøyd propaganda. Avantgardekunstnerne og deres abstraksjoner ble fordømt som fiender av sosialismen. Samtidig hadde partiet stor oppslutning blant, nettopp, avantgardekunstnere som Picasso og for eksempel Jean Paul Sartre. Aragon var selv en sentral surrealist! Og i den kalde krigens ånd ble den stalinistiske banalisering av kunsten møtt av et godt tenkt mottrekk fra CIA, som engasjerte seg via stedfortredere til støtte for avantgardekunsten. Proteststormen fra lesere og kommunistpartiets egne styringsorganer var så sterk at Aragon i neste utgave ble tvunget til å ta avstand fra det portrettet han selv så lenge hadde kjempet for å få realisert.

55 år seinere ville den unge norske kunstneren Lene Berg smykke Folketeaterbygningen, selve Arbeiderpartibastionen på selveste Youngstorget i Oslo, med en kopi av Picassos Stalinportrett. I en dag, som en del av sitt kunstneriske dokumentasjonsprosjekt rundt striden i 1953. Som kjent satte Arbeiderpartiet, ved dets mektige sekretær Martin Kolberg, foten ned. Noe som har avfødt en beskjeden men høylydt debatt, dels i pressen og dels her på Kunstkritikk.no.

Jeg hører til de kanskje få som har forståelse for at Martin Kolberg vil ha seg frabedt å bli møtt av et portrett av Stalin på vei inn til kontoret. Men ikke fordi jeg er enig i Kolbergs egen begrunnelse: «Folketeaterbygningen er sett på som sosialdemokratiets landemerke gjennom 50-60 år, men er også et hus som aktivt har støttet kunsten og det frie ord. Alle skjønner at vi ikke har noe ønske om å kneble kunsten. Hele byggets historie vitner om det motsatte fra ende til annen.» (Dagsavisen 30/1). «Fra ende til annen»? Mon det?

Under ordskiftet på herværende nettsted har Lene Berg konsekvent glimret med sitt fravær. Debatten har dermed virret rundt uten mål og mening og til slutt gått seg fast i ytringsfrihetsjungelen.

Pedagogisk og lekent

Men det er kanskje hensikten? Eller kanskje ikke? Under alle omstendigheter har Berg med eleganse gjort den aktuelle avisdebatten til en del av kunstverket ved å inkorporere utklippene i den store boka som, ved siden av en filmutgave av den samme boka, utgjør de to andre aktstykkene i dette prosjektet: En pedagogisk og lekent utformet forundringspakke som formidler hendelsene rundt offentliggjøringen av Picassos Stalinportrett med klipp og lim, innskutte dokumenter, kommentarer, tusjstreker og mye mer. Det er noe undrende, barnligdistansert over det hele. Litt Monty Pyton. Litt sånn: De var jamen rare, og nå skal jeg vise dere hvor rare de var.

I den herværende nettdebatten stilles det evige spørsmålet om hvorvidt det er kunst. Glem det. Eller overlat det til Tommy Sørbø.

I mellomtida kan vi jo betrakte det som et interessant ledd i Lene Bergs løpende utforskning av vår nære politiske historie. Og dermed en stimulans til å skaffe oss økt innsikt. I forrige runde dokumenterte hun CIAs engasjement i den kalde krigens kulturkamp gjennom opptrykk, med tillegg og kommentarer, av første utgave av tidsskriftet «Encounter». Og nå har hun altså klart å pirke litt i Det Norske Arbeiderpartis glasur. Men hittil har ingen utfordret Martin Kolberg på hans påstand om at «Hele byggets historie vitner om det motsatte fra ende til annen.» Hva med det stolte og ambisiøse prosjektet som har gitt bygningen dens navn, hvor ble det av? Etter fattige sju års drift ble det, av Arbeiderpartiet, ofret til fordel for, ja ganske riktig: Den Norske Opera.

Vi befant oss da, påfallende nok, i samme tidssone som Lene Bergs prosjekt dokumenterer. Etter en hard verdenskrig hersket det «en fred over all forstand» (Georg Johannesen). En fred Stalin først ble hyllet over hele verden for å ha gjort mulig. Beundringen for ham og hva man hadde fått til i Sovjetunionen var i utgangspunktet langt mer utbredt enn man kan få inntrykk av i ettertid. De kollektive løftene, femårsplanene og den knallharde disiplinen i Sovjet var inspirasjonskilde for både Roosevelts New Deal-politikk og Gerhardsens Kardemommeby. Norge i etterkrigstiden liknet på mange måter Sovjet. Etter krigen gjaldt det å løfte i flokk og gå i takt dersom man skulle klare å gjenreise landet. Det var ikke plass til avvikere. Tatere, homser, gærninger og kommunister ble utsatt for etnisk rensing, lobotomering, fortielse og forfølgelse. Flere hundre tusen mennesker ble overvåket. Hele lokalsamfunn ble satt under overvåking og administrasjon. Som partisankommunen Kiberg i Finnmark. Mange hederlige og engasjerte samfunnsbyggere, hverdagshelter i krig og fred, som aldri kunne drømme om å forråde sitt fedreland, har med vantro lest i mappene sine om mistenkelige mennesker de skal ha møtt, mistenkelige telefonsamtaler de skal ha hatt, mistenkelige aviser de har abonnert på, mistenkelige reiser de har foretatt. Og over det hele svevet Arbeiderpartiets mektige sekretær,

Martin Kolbergs forgjenger Håkon Lie. Nå 102 år gammel og fortsatt alive and kicking. Ved hans 100-årsdag i september 2005 ble han hyllet av Jens Stoltenberg med disse ordene: «Og jeg må bare tilstå at også jeg måtte bli nesten halvparten så gammel som deg før jeg helt forsto – at når du var sint, kompromissløs, utålmodig, ja rasende, så var det fordi du under den kalde krigen så klarere enn noen annen at man kompromisser ikke med demokratiet!» Her sier altså Stoltenberg at det er legitimt å bygge et demokrati (som jo i seg selv er et kompromiss) på forfølgelse av annerledes tenkende!

Folketeaterideen

Selve Folketeaterideen, et radikalt, eksperimenterende teater for arbeidsfolk, var direkte inspirert av en tilsvarende bevegelse i Sovjetunionen. Ja, selv arkitekturen i bygningen, som sto ferdig i 1935, har trekk av sovjetisk konstruktivisme. Min morfar Hans Jacob Nilsen, sjef ved Den Nationale Scene i Bergen, dro allerede da til Sovjetunionen for å suge inspirasjon. Det lå nemlig i kortene, og vel så det, at han skulle bli Folketeaterets første sjef. Men dårlig økonomi, politiske motsetninger i Arbeiderpartiet og til slutt annen verdenskrig, gjorde at teatret ikke åpnet dørene før i 1952.

Men helt fra første stund kjempet Hans Jacob Nilsen, som var kjent som kommunistsympatisør, mot en mektig og til dels usynlig fiende som ville noe helt annet enn han ville. Hvem fienden var, var det ikke så vanskelig å finne ut av. Det var jo Arbeiderpartiet som i praksis eide Folketeatret. Og i tråd med tidsånden, slik den også kom til uttrykk i Stalins Sovjet, ville man ikke ha Hans Jacob Nilsens uforutsigbare, eksperimentelle teater. Det skulle være oppbyggelig, enkelt og folkelig. Nilsen ble systematisk motarbeidet. Å samle teatrets Arbeiderpartiinnsatte styre til et møte var nesten umulig, medlemmene hadde viktigere verv å fylle, i partiet. «Kom som du er», skrev Nilsen, i tråd med teatrets opprinnelige idé, i en løpeseddel som ble delt ut før åpningsforestillingen, Tante Ulrikke av Gunnar Heiberg. Likevel sto det «Antrekk: smoking eller mørk dress» i premiereannonsene i pressen. Og slik fortsatte det.

Teatersjefens linje ble direkte, og kanskje mest indirekte, sabotert fra første øyeblikk. Det endte med at Hans Jacob Nilsen ble presset ut av jobben i 1955 og døde i 1957. I 1959 overtok Den Norske Opera.

Kommandostruktur

Dengangen var det Håkon Lie som satt på Youngstorget og holdt i trådene under byggingen av den norske antikommunistiske sovjetstaten, i spissen for et parti med en kommandostruktur som minnet sterkt om det kommunistiske kaderpartiet. I dag er det Martin Kolberg som setter foten ned for Lene Bergs kunstprosjekt. Høyst forståelig. Men det er ikke kommunistene i NKP og AKP som representerer den verste norske varianten av stalinismen. Det har de aldri hatt makt nok til. Den norske stalinismen er det Arbeiderpartiet som representerer. I mine øyne er det dette Lene Berg nå minner oss om. 

Så kan vi, når vi får tid, for eksempel spekulere over at det aldri var aktuelt for Lene Berg å henge et portrett av Stalin i seg selv på Folketeaterbygningen. Se nøye på det manipulerte bildet fra Youngstorget. Det er ikke et portrett av Stalin, men Lene Bergs hender som holder et portrett av Stalin. 

 
Kilde vedr- Folketeatrets historie: Sidsel Marie Nilsen: «Helst mot urolig vær», om Hans Jacob Nilsen (Aschehoug). 


Kunstkritikk.no 17.03.08